– Jeg får begynne som forrige gang – gratulerer med skiveslipp! Hvordan er følelsen?
– Takk! Det føles veldig bra, det er som jeg først nå forstår betydningen av “å slippe” – for det føles virkelig som jeg har sluppet taket i noe, og det har sluppet taket i meg. Jeg kjenner virkelig på å ha sluppet noe ut i verden som har bodd i meg i så mange år. Det er en veldig stor følelse av lettelse.
– Dette var ikke noe du kjente på ved dine tidligere utgivelser?
– Ikke på samme måte tror jeg, fordi jeg har holdt på i så mange år med denne og brukt mange flere timer.
– Du har fortalt at du har gått til psykolog og at det har gjenspeilet seg i musikken denne gangen, på hvilken måte?
– Det handler først og fremst om å få hjelp av en voksen til å sortere ting, og åpne opp rommet i seg selv som man har unngått litt fordi man har sluppet ettersom det ikke er noen som har tvunget deg til det. Så når én kommer og stiller spørsmål som ingen har stilt før, så går man på en måte inn i steder man vanligvis ikke er. Og det har vært veldig åpnende, og det har vært veldig viktig for meg å snakke med noen i og med at jeg arbeider så mye alene – det å få konkretisert og plassert ting og systematisert med en annen hvor det er dens jobb og profesjonalitet. Heller enn at man sitter som to venninner og synser over et glass vin – det føltes litt mer som forskning, og det likte jeg veldig godt.
– Vil du si at det utelukkende er negative ting man dykker ned i, eller kan det også være positive?
– Ikke utelukkende negative, det handler bare om å bli bedre kjent med seg selv. Og det er en gave jeg anbefaler de fleste om å gjøre, for det er først og fremst utrolig lærerikt, også tror jeg man har godt av å åpne litt på trykkokeren iblant og se hva som finnes inni.
– Det må også være fryktelig skummelt å gå så dypt i seg selv foran en fremmed.
– Ja, det er skummelt, og det skal også være skummelt. Jeg har alltid vært redd for å være sårbar, og har forbundet sårbarhet med svakhet tror jeg, samme med det å gå til psykolog. Men det jeg har funnet av å gå igjennom det jeg har gått igjennom med psykologen er at jeg føler meg mye kulere, helere og roligere nå enn hva jeg gjorde før. Og det å være i kontakt med egen sårbarhet tror jeg bare gjør en tøffere enn hvis man ikke er det.
– Jeg har forstått det sånn at du har gjort det aller meste selv, mens “Borders” var mye samarbeid med Kristoffer Lo?
– Nei, det var også veldig selv ja. Kristoffer er først og fremst en venn som er veldig flink til å komme på besøk til meg og vil høre hvilke nye låter jeg har og få meg til å tro på meg selv. Han er kanskje mest som en katalysator, og er veldig flink til å gi meg troa. Den funksjonen tror jeg kanskje vi har i hverandres liv, jeg hører mye på demoene hans også og, men først og fremst er vi veldig gode venner. Men vi gjorde filmmusikk sammen.
– “Aksel”, som du vant musikkforeleggerprisen for “årets synkronisering” for?
– Stemmer! Det var et ønske om å gjøre musikk sammen, så det var sånn det kom til.
– Da har jeg bommet litt i researchen, for jeg trodde “Let’s Keep It In The Family” var enda mer deg enn “Borders”, men da er det omtrent som det pleier da?
– Ja, men jeg har allikevel jobbet på en annerledes måte. Spesielt med “Borders” trodde jeg at det jeg hadde gjort hjemme kom til å bli slettet da jeg kom i et profesjonelt studio så vi måtte gjøre alt på nytt – at det var som demoer på en måte, en slags referanse – så når det kom musikere inn så kom det til å bli forkastet. Men så sa brått produsenten som jeg hadde ansatt at det jeg kom med jo låt ferdig, og at jeg skulle stole på det jeg hadde gjort. Og det lærte jeg veldig mye av, nettopp fordi jeg ikke visste at det var sånn det kom til å bli kunne jeg ha flere omganger med forskjellige tempo og tonearter. Men denne runden har jeg vært bevisst på at dette er det som kommer til å ende opp på plata og satt tempo og funnet toneart fra starten av, for jeg var veldig klar over at jeg faktisk jobbet med plata. Mens før kan jeg ha vært litt slumsete, for jeg har alltid tenkt at det kommer inn noen voksne profesjonelle musikere og spiller det heller enn meg.
– Du anser ikke deg selv som en profesjonell musiker da, leser jeg mellom linjene her?
– Nei, jeg har aldri hatt så god selvtillit så nå prøvde jeg å ta meg selv litt mer på alvor denne gangen, for jeg fikk faktisk til den plata på den måten og jeg lærte vanvittig mye. “Borders” ble på en måte en slags bachelorgrad i produksjon, også er kanskje dette en doktorgrad. Kanskje en mastergrad, men det føles som en doktorgrad ettersom jeg brukt så lang tid på den, haha!
– Vil det si at prosessen fra å skrive hjemme til å ta det med i studio er ganske likt fra “Borders” til denne, bare med litt større dose selvtillit inn i studio?
– Ja, også har studioet for det meste vært hjemme egentlig – jeg vil tro rundt 90 % er gjort hjemme på småbruket som jeg leier, og i leiligheten min her i Oslo, også de siste 10 prosentene har jeg reist rundt og tatt opp venner før vi har tatt dette inn i et profesjonelt studio der vi har lagt komp og trommer. Spesielt trommer er vanskelig å få til hjemme, så da er det godt å få en profesjonell tekniker til å fikse dét.
– Jeg har forstått at nettopp trommer er en egen art innenfor lydteknikk.
– Absolutt, i aller høyeste grad. Og der kjenner jeg en som er veldig flink, og som jeg stoler på og er glad i å jobbe med og som gir meg plass og rom til å produsere – og bygger meg opp rent selvtillitsmessig og. Der har jeg følt meg trygg sammen med profesjonelle musikere i et profesjonelt studio. Så det har vært en personlig reise og, det å tørre å tro på egne valg og egen smak. Jeg tenker ofte at eksempelvis trommiser vet bedre enn meg hvordan trommene bør være, men da å stole på egen musikalitet har jeg vært bedre på nå. Spesielt trommegroovene er jo på mange måter bærebjelkene i låten jeg har skapt, så hvis jeg raser bort den med en annen groove så vil andre ting falle bort også. Så da ble det til at vi var veldig tro mot forarbeidet. Det som er gitt ut er da egentlig demoprosjektene mine, men der vi har gått inn i studio og fylt på med flinke folk.
– Hvordan viser du musikerne hva de skal spille, bruker du eksempelvis ark?
– Nei, ingen ark. Jeg sender det ut i forkant, også kan jeg for eksempel si hvilke linjer eller groove jeg ønsker at folk spiller, men jeg er også veldig åpne forslag hvis man har noe. Og ofte hvis man spiller melodiske instrumenter, så har jeg ofte bedt de om å lukke øynene og bare spille det de føler tre-fire ganger bare for å bli kjent med låten. Da vil jeg at de skal finne sin stemme i den, og etter det begynne å legge jeg har skrevet i forkant, men jeg har også beholdt mye av leken også – men det skaper masse editering og ekstraarbeid da det er mange som spiller frie spor. Vanvittig editeringsjobb faktisk, men gøy da.
– Og verdt det vil jeg tro?
– Ja, nå er det jo veldig verdt det. Og jeg er veldig glad for at jeg ikke har gitt meg på oppløpet, jeg har holdt på med dette i seks-syv år, så nå må jeg gjøre det så bra jeg bare kan og makse mitt potensiale fra jeg har kapasitet til, også tenker jeg at det får være godt nok.
– Det må være en veldig digg følelse når du da er ferdig og produktet er ute tipper jeg?
– Ja, men det gjorde det også litt mindre skummelt, for jeg har tenkt at dette gjør jeg bare for meg selv også er det bare en bonus om andre har lyst til å høre på det.
– Det sa du sist og! Når det kommer til musikken fikk jeg litt mer positive vibber denne gangen enn av “Borders” som er mer mollbasert – dog når jeg kom til tittelsporet helt til slutt så er den ekstremt mørk – er dette et bevisst valg eller har det bare blitt sånn?
– Interessant sammenlikning, det har jeg ikke tenkt på sånn satt opp mot hverandre. Denne gangen har jeg egentlig laget musikk jeg ville likt å høre selv, og spille i band og på en måte prøvd å restarte min musikkglede, og med det tror jeg ligger en del seiersfølelse i musikken. Og også nettopp det at gitaren er tilbake nå, for den var jo nesten borte på “Borders” på grunn av senebetennelsen min. Og det var nok en del mørke knyttet til det, for nå er gitaren endelig tilbake og jeg elsker å spille gitar! Og masse kjærlighet og jeg ville nok at låtene følte som en seier – ref. det vi startet å prate om med psykolog, det betyr ikke nødvendigvis at man skal grave seg ned, være et offer eller sårbar og svak – det betyr også at man kan være sterk og råere enn før, og det føles som musikken representerer seieren av å komme igjennom reisen med psykologen, seieren av å ta tilbake hovedinstrumentet sitt etter en lang sykdomsperiode, seieren av å eie deler av historien min som jeg kanskje ikke helt har tatt stilling til tidligere. En slags “hvit hest over prærien”-stemning. Og fordi musikken er mer skrevet ut ifra dét rommet kanskje enn tidligere “nå har jeg det dritt!”. Men akkurat den siste låten er faktisk skrevet ut ifra at jeg har det dritt da. Men den er morsom da, med dur/moll-greiene der jeg har en dur der det skulle ha vært en moll, og den duren gjør at du blir litt sjøsyk. Spesielt versene kan gjøres at man føler det ubehagelig, og det syntes jeg var veldig spennende – og da løse opp i et refreng som føles veldig harmonisk gjør at man får en liten pustepause. Jeg er veldig glad i den akkordrekken, selv om jeg aldri hører på låten eller spiller den – men jeg husker veldig godt da jeg satt og spilte den på gitar at jeg ble helt trollbundet av den rekka som jeg følte jeg bare kunne forsvinne helt inn i.
– Du benytter en del samples av noe som høres ut som en ung jente – er det deg?
– Ja. Alt er opptak fra mobiler, videoer og gamle kassettopptak som jeg har digitalisert. Og på “Farmor” er det farmor og jeg som snakker sammen på slutten.
– For en utrolig fin ting å ha med!
– Så bra! Jeg var veldig spent på hvordan det kom til å bli mottatt, for dette er også noe jeg har gjort for min egen del da jeg synes det gjør låtene sterkere. At de springer ut ifra disse rommene, for det handler jo om familie og farmor er veldig tilstede i det jeg gjør. For meg blir låtene sterkere når du hører at det kommer ut fra dette rommet, dette mennesket eller dette livet. Nesten som om musikken blir mer menneskelig, og det virkemiddelet fungerte veldig for meg. Jeg kjenner jo alle de som prater, og er veldig spent på hvordan det blir mottatt ut; Om det føles for internt eller vanskelig å forstå. Men jeg er veldig glad om man kan leve seg inn i det og kjenne på egen nostalgi på en måte. Og jeg har prøvd å ikke dra så mange tydelige ord og samtaler ut ifra de opptakene, men heller lage sånne lydkollasjer sånn at du føler at du kommer inn i sånne rom – inn i sånne drømmelandskaper av barndom.
– Jeg leste et sted at tittelen gjenspeiler forholdet til nettopp venner og familie, mens for meg så har “keep it in the family” en veldig negativ klang – en familie som ikke fungerer.
– Det er en dualitet i den tittelen, helt klart.
– For når man hører på opptakene på plata får man følelsen av et lykkelig familieliv, heller enn den familien som har hemmeligheter man ikke skal vite om.
– Det handler nok mer om hemmelighetene ja, og det som skjer innenfor husets fire vegger som man dysser ned og tenker at “dette beholder vi her” som jeg da opplever som spirer til skam, tabuer og skyldfølelse – et mørke man ikke får delt med noen for man bestemmer seg for å holde det tett. Jeg tror at hvis man hadde turt å snakke om til ville det ha vært lettere, så albumet handler om absolutt de vanskelige tingene og prøve å snakke om det. Men da tenkte jeg at det ville være sterkere å høre om det, for mange av låtene er skrevet fra en ung persons perspektiv, og da høre det ut ifra barndomsklipp for å sette det i en litt hardere kontekst på en måte. Så dualiteten har jeg tenkt på i ettertid, for da ville jeg ta med alle i musikkfamilien min til å spille på den. Jeg er så heldig som har fått en rikhet i en stor musikalsk familie som kommer og favner om meg og fanger meg opp på en måte. Seieren over det mørke – ikke helt som en Disney-fortelling kanskje, men mer som Ringenes Herre.
– Vi må jo også snakke litt mer om filmmusikken til “Aksel”, selv om den er et par år gammel. Ta for eksempel prisen – hva betyr “Årets Synkronisering”?
– Ja, den kom vel i 2021 eller noe. Det er som jeg lurer selv på det siste, men det er vel en slags harmoni mellom lyd og bilde tror jeg. Årets matchmaking kanskje? Jeg husker at jeg lurte på hva det betydde når jeg hørte at jeg var nominert, men at man på sett og vis har laget årets spor innen film. Jeg tror de forklarte det for meg, men nå har jeg glemt det litt. Uansett så er det stas.
– Siden sist har du også vært med på hyllesten til Anne Grete Preus, og vel vitende om hva hun betydde for deg vil jeg tro at det må har vært ganske skummelt å være med på? Du var også produsent?
– Veldig stort og veldig skummelt. Det var et ærefullt oppdrag å sitte med det, å få med de riktige artistene og de riktige låtene og lage gode nok arrangementer. Å bevare og løfte frem Anne Gretes tekster samtidig som man skal bevare artistenes kunstneriske integritet – og i tillegg bevare min egen opp i det hele var jo et virvar. Hovedmålet mitt var å løfte frem tekstene og sette de inn i et litt mer tidløst sonisk lydbilde istedenfor å låte veldig 80-tall eller 90-tall. Jeg spurte om Darling West, et norsk country/americana-band, kunne være et husband, for hvis man skal lage et samlealbum med mange forskjellige artister så kommer det til å være veldig mange forskjellige uttrykk – så da tenkte jeg at hvis vi kan benytte et band som jeg vet at alle stoler på og ser opp til og er glad i så har jeg løst den første floken som var helhet. Så sa de heldigvis ja, og hadde en liten uke fri der vi tok inn to artister om dagen der jeg hadde forberedt arrangementene på forhånd i form av demoer som vi da øvde sammen med bandet dagen i forveien også bare banka vi inn låtene. Det var mye jobb, og det var veldig mange nerver i sving – for det var jo en ærefrykt bare det å sende meldinger til folk som Odd Nordstoga, Frida Ånnevik, Tuva Syvertsen, Marit Larsen og Ane Brun – mine helter i oppveksten som jeg hørte på på anlegget og kunne aldri ha sett for meg at jeg skulle ha en sånn lederrolle ovenfor dem. Det var jo helt absurd, så hver dag kløp jeg meg i armen og var veldig blyg, for for meg var det bare så ærefullt å få lov til å jobbe med de i det hele tatt. Og ikke minst veldig skummelt å spørre de om de kan ta det en gang til, haha!
– “Kan ikke du ta det én gang til, Ane?”
– Nettopp! Men akkurat Ane gikk veldig fort, og hun var veldig åpen og sa bare “produser meg, og gjør hva du vil!”. Så jeg lagde et gitararrangement basert på et taleopptak hun hadde gjort hjemme – jeg spurte alle artistene om hvilken toneart og tempo de trives best i, også prøvde jeg å lage demoer ut ifra det der jeg ville bevare artistens første approach til låten etter taleopptak fra de forskjellige. Bare det var jo stort i seg selv, og rørende. Men jeg prøvde å ikke tenke så mye utenfor oppgaven, bare tenkte på hva jeg tror Anne Grete ville ha blitt glad for også hadde jeg det som et slags lys igjennom hele prosjektet. Først da det ble sluppet og ble allemannseie skjønte jeg hvor voldsomt sosialt prosjekt det var å utsette seg for. Fallhøyden var jo potensialt enorm, men det hadde jeg ikke tenkt på en gang. Tenk hvis den hadde fått slakt, også er det min sjelevenn som jeg skal hedre – det hadde jo vært forferdelig og ikke minst knusende privat. Men flaks at det gikk bra, min ledestjerne var å glede Anne Grete og lage noe som jeg hadde vært stolt over å vise henne og gi i bursdagsgave for eksempel. Det fikk være fokuset, men så var det veldig rørende da prosjektet ble sluppet, for da skjønte jeg hvor mye Anne Grete hadde betydd for så mange i forhold til meningene man fikk, og ikke minst at det ble sluppet såpass stort og bredt og mottok mange anmeldelser. Det var veldig, veldig stas.
– Vi må til sist snakke litt om konserten din som traff mellom restriksjoner under pandemien – en periode som det var ekstra gøy å dra på konserter igjen, noe som fint kunne merkes både hos artisten så vel som publikum. (Vi anmeldte den konserten her!) Er det noe du husker du tenkte på selv underveis?
– Det er den eneste konserten vi gjorde i storformat. Vi hadde et par mindre konserter vi gjorde foran 80 folk med avstand, restriksjonskonserter som var krevende. Men jeg tenkte at det mulig å få til konserter, men for langt færre enn hva vi er vant til, og på en helt annen måte enn hva vi er vant til så det var en fin arena for meg å øve på – for på den tida var senebetennelsen akkurat på vei til å avta, så det å komme tilbake som gitarist var en fin måte å finne tilbake til musikken og gleden av å spille med band. Så jeg tok det grepet og kaste ut alt pop-aktig og spilte på amper og gjorde alt mer fra bunnen. Litt sånn old-school som å øve i kjelleren til mamma, bare for å få en følelse av samspill og restarte følelsen av å spille i band som før pandemien på en måte ble perfeksjonert med ny teknologi, der mye er på klikk under store arrangementer der du kanskje har en time før neste band går på og det er viktig å ikke gå over tida. Jeg ville kaste alt av det og kjenne følelsen av å spille på Woodstock og ha det som inngang, for jeg tenkte at det ville gi meg noe som musiker – hvilket det gjorde. Vi hadde akkurat startet en turnérett før det smalt, vi rakk én konsert før det stengte og det var jo skikkelig nedtur. Jeg hadde akkurat investert i nye lys, ny backdrop og masse utstyr til bandet i tillegg til preproduksjon som koster, og ikke minst øvelser. Så da denne muligheten kom, vi hadde takket ja til flere som da ikke ble noe av, da tenkte vi at dette må vi bare gjøre. Det var veldig demotiverende å øve til noe vi ikke visste om ble noe av eller ikke, og bruke masse tid, penger og ressurser på show vi ikke visste om ble noe av. Utrolig vanskelig å manøvrere seg som performer, så da vi skjønte at jobben på Sentrum Scene kom til å bli uka før så var det alle kluter til. Jeg spurte hele bandet med strykere og bare gønna på, jeg la inn absolutt alt. Men jeg husker at det var veldig stille på den konserten, nesten litt sånn andektig. Alle var så lyttende igjennom hele settet, og jeg husker at jeg tenkte at vi kanskje spilte for lenge – jeg fikk skikkelig noia for at vi hadde altfor lang konsert.
– Jeg tror ikke den konserten kunne ha slutta noen gang for å si det sånn!
– Tusen takk, det var hyggelig å høre!
– Helt til slutt; Hva er egentlig “Ranastøngji”?
– Det er et fjell i Valdres, i Smådalen. Der har jeg gått alene med en hund og tenkt, tenkt på tekster og igjennom ting. Det er et dyrkelsessted for tenkerommet som plata har kommet ut ifra, også synes jeg at lydbildet låter litt som å være der og, hvis du skjønner. Det er et sykt fint navn, men i et veldig ukjent dalføre uten noen kjente fjell. Men det er det jeg tenkte var gøy med det og, for hvis folk googler det så kommer det opp bilder av det fjellet og jeg tenkte at det er gøy å ha det med der.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Johanna Siring
Livefotos fra Sentrum Scene: Geir Kihle Hanssen
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024