Årets store trend for band som var svære på 80- og 90-tallet som har gjenforent seg på 2000-tallet etter noen års avbrudd, er å gi ut en liveskive til glede for en sulteforet fanskare, og da helst på det italienske plateselskapet Frontiers. Og denne trenden har også et gjenforent Extreme fulgt opp med den doble liveskiva/DVDen “Take Us Alive”, for å følge opp den noget skuffende comebackskive “Saudades De Rock” fra 2008. I den anledning slo vi av en prat med Extremes vokalist Gary Cherone.
Tekst & livefoto Geir Amundsen
– Velkommen tilbake. Kan vi starte med å snakke litt om hva som fikk Extreme til å komme sammen igjen etter…12 år, var det?
– 13 år varte pausen vår, som vi nå liker å kalle det. Vi har hele tiden holdt kontakten med hverandre, og siden 2005 har vi spilt ett og annet regionalt show på østkysten av USA og i Boston-området. Det føltes riktig å gjøre noe mer sammen, og for min del har det nesten alltid mer vært et spørsmål om NÅR vi skulle komme sammen igjen, ikke OM vi skulle gjøre det, for jeg følte alltid at dette bandet hadde så mye mer å gi.
– Og var de andre enige?
– Nuno (Bettencourt, gitarist og låtskriver) var naturlig nok den viktigste å få med på laget. Han har holdt seg aktiv med sine soloprosjekter, som etter hvert gled over i bandet Population 1 som så skiftet navn til Dramagods. Og han ble også involvert i Satellite Party, det nye bandet til Perry Farrell fra Jane’s Addiction.
– Og det var vel her dere fant Extremes nye trommis?
– Kevin (Figueiredo, trommer) var også med i Dramagods, det var Nuno som dro han med seg videre til Satellite Party, og tok han med seg da han sluttet der. Kevin er også fra Boston og mye yngre enn oss andre tre, men han har glidd rett inn i bandet og gitt oss et spark i ræva.
– Ja, det virker som om han og Pat (Badger, bass) virkelig har funnet grooven?
– Definitivt. Når du ser på DVDen blir kanskje mye av oppmerksomheten og kameraene naturlig nok rettet mot Nuno og det han gjør, men prøv å legge merke til Pat & Kevin. De er så sammensveisa som rytmeseksjon at det er helt sykt, men det er ikke så lett å bli lagt merke til når du har en genial virtuos som Nuno i fronten som stjeler hele showet.
– Jeg har sett og hørt mye på den nye DVDen deres de siste ukene, og det virker som om gløden så til de grader er tilbake i bandet.
– Jo takk for det. Det føles som et helt nytt band nå, og vi har det riktig så morsomt i hverandres selskap igjen nå. Den ble innspilt i fjor sommer, på hjemmebane i Boston foran fans som har fulgt oss fra starten og som har ventet lenge på at vi skulle komme sammen igjen.
– Jeg må skryte litt av den vokale innsatsen til resten av gutta og. Det er minst tre glimrende vokalister i bandet, og koringene sitter som ei kule.
– Takk takk. Jeg og Nuno har kanskje vært mest i rampelyset og sunget mest sammen, og våre stemmer står veldig godt til hverandre, men når du legger Pats stemme oppå der igjen, så utgjør det til sammen et av de markante kjennemerkene til Extreme, selv om folk flest muligens ikke har registrert det.
– Hva syslet Pat med mens Extreme lå på is?
– Han hadde først et eget band som het… Transatlantic?
– Transatlantic? Med Mike Portnoy og Neal Morse??
– Øh nei…de het Super Trans Atlantic. Så ble han med meg i Tribe of Judah.
– Tribe of Judah ja. Var det ditt soloprosjekt kledd ut som et band (siden det bare var bilde av deg på coveret), eller var det et ordentlig band?
– Det startet vel egentlig som et soloprosjekt, men etter hvert som musikerne rundt meg ble mer og mer involvert, så utviklet det seg til et band, og vi ga ut noen skiver. Pat var med, Mike Mangini som også spilte trommer i Extreme… dyktige folk!
– Men la oss gå litt lenger tilbake i tid her. Etter at Nuno sa takk for seg i Extreme, som deretter ble lagt på is de neste 13 årene, så begynte du i et annet ungt og lovende band fra California?
– Joda. Van Halen er jo en gjeng talentfulle unge jyplinger fra Los Angeles som absolutt har potensiale til å nå langt, haha.
– Hva tenker du om denne perioden nå? Det var forholdsvis store sko du skulle fylle.
– Det var en opplevelse som jeg absolutt ikke ville vært foruten. Jeg fikk være med på å lage en skive sammen med et av mine favorittband gjennom tidene, og turnerte verden sammen med noen av de mest respekterte musikerne i bransjen.
– Har du kontakt med noen i bandet fortsatt?
– Den eneste jeg har kontakt med er Michael (Anthony), og jeg traff han nettopp da Chickenfoot spilte i Boston. Sammy Hagar har alltid vært en kjernekar, og vi hadde det veldig morsomt den kvelden. Eddie mistet jeg kontakten med ganske fort. Jeg kunne kanskje ringt han, men det har liksom aldri blitt sånn. (Her begynte han umiddelbart å snakke om Extreme igjen, og det var veldig tydelig at den mislykkede Van-Halen-epoken var et tema som han ikke hadde lyst til å prate om.)
– Hvis jeg skulle satt sammen en Topp 10-liste over mine favorittgitarister gjennom tidene, så har du faktisk vært i band med tre av dem.
– Hahaha! Jaha? Nuno og Eddie og….????
– Paul Gilbert.
– Ah! Ja, selvfølgelig. For noen år siden (2006) lagde Mike Portnoy (trommisen i Dream Theater) flere tributes til noen av sine favorittband, og Paul var med i alle disse. Jeg ble spurt om å være med i hans The Who-tributeband, ved navn Amazing Journey, og vi gjorde noen få konserter på østkysten.
– Så det var et engangsforetagende? Vi kan ikke regne med å se dette på en scene i Europa?
– Nei, er du gal, det var bare for moro skyld, det var helt knall å få jobbe med så dyktige musikere, som Billy Sheehan som spilte bass, på å fremføre disse klassiske låtene som vi alle har elsket siden vi var tenåringer.
– Men er det utgitt i noe form? Dette hadde vært interessant å få hørt!
– Ja, hvis du går på Mike Portnoys hjemmeside, så tror jeg du skal kunne få bestilt live-DVD både med Amazing Journey og med Yellow Matter Custard, Beatlesbandet til Mike og Paul, med Neal Morse på vokal. (Og Led Zeppelin-tributen Hammer Of The Gods, og Rush-tributebandet Cygnus and the Sea Monsters. Alle til 20$ pr stk.)
– Hva er dine personlige favoritter blant liveskiver?
– Åh, det er så mange blant de klassiske banda som jeg vokste opp med. Kiss “Alive II”, Cheap Trick “Live At Budokan”, The Who “Live At Leeds” og selvfølgelig Queen “Live Killers”.
– Så hva er Extremes umiddelbare planer for 2010? Noen turneer eller nye skiver på horisonten?
– Nei, denne sommeren er Nuno på turné med Rihanna, så det setter en effektiv stopper for Extreme i hvert fall frem til høsten, så får vi se om det dukker opp en turné vi kanskje kan slenge oss på eller om vi gjør noe eget. Vi har også snakket om å gjøre hele “Pornograffitti” i anledning 20-årsjubileet nå i 2010. Dessuten har vi såvidt begynt å jobbe med nye låter til neste skive, men siden vi ikke befinner oss i samme rom, går det litt tregere. Det kommer ikke noe ny skive før i 2011, men ny skive blir det, garantert!
– Så hva skal du sysle med resten av året da?
– Jeg har nok å stå i med. For tiden er mitt sideprosjekt Hurtsmile i ferd med å gjøre ferdig vår debutskive. Det er med min bror Markie på gitar, og dette er noe vi har snakket i årevis om å gjøre. Skiva kommer ut over sommeren. Og så ga Amazing Journey såpass mersmak at jeg satte sammen et eget The Who-tribute, ved navn SlipKid, bestående av en gjeng dyktige musikere fra Boston-området.
– Hvordan vil du rangere de fire første Extreme-skivene?
– Veldig vanskelig å svare på. Den skiva jeg er mest stolt av er nok “III Sides To Every Story”, og det ergrer meg den dag i dag at den ble såpass oversett, men den kom jo ut idet Nirvana og grungebølgen rullet over verden, så den ble kanskje for kompleks for et publikum som da var i ferd med å vende seg mot denn mer simplistiske riffbaserte Seattlerocken. Men det er nok den skiva jeg helst hører på selv pr idag.
– Og den fulgte dere opp med den undervurderte “Waiting For The Punchline”, hvor mange av låtene var tydeligvis inspirert av nettopp grungerocken. Dere falt vel litt mellom to stoler da? Fansen mente dere hoppet på Seattletoget, mens grungerne avskrev dere som de derre “More Than Words”-folka.
– Du er muligens inne på noe der ja. Vi passet plutselig ikke inn i noen av kategoriene lengre. Selv om jeg synes “…Punchline” har veldig mange bra låter, og jeg er stolt av den også. Den har i mine øyne ihvertfall tålt tidens tann bedre enn både debuten og “Pornograffitti”, selv om “Pornograffitti” er vår mestselgende skive.
– Du har jo blitt kjent for forholdsvis sosiopolitisk bevisste tekster, imotsetning til dine forgjengere i Van Halen som helst skreiv om damer, festing og biler. Men på Extremes debutskive kan du ikke akkurat beskyldes for dypere poesi.
– Haha, nei, men dette var 1988, en helt annen tid, og vi var unge gutter og debutanter og gjorde det vi syntes var kult der og da. Si meg ett band, eller en person, som ikke blir litt flau når man ser tilbake på hvordan man så ut og hørtes ut på slutten av 80-tallet! Og vi var jo helt himmelfalne fordi vi fikk lov til å jobbe med en såpass stor produsent som Mack.
– Ble han valgt som produsent fordi han hadde jobbet med deres store helter Queen? Han blir vel til og med nevnt ved navn i en Queen-låt!!! («Gonna use my stack – It’s gotta be Mack!» fra «Dragon Attack» på «The Game»-skiva.)
– Det var uten tvil en medvirkende årsak ja. Hver eneste gang vi hadde et øyeblikk til overs, dreiv vi og maste på han om å fortelle oss om Freddie Mercury, om Brian May og om innspillingen av forskjellige Queen-låter. Det var det eneste vi prata om. Første gang vi møtte han, var det som «Hei, jeg er Gary, vokalisten, fortell oss om da du produserte Queen da!» Han la villig ut, og vi satt rundt med store øyne og lyttet, som barn som blir fortalt eventyr.
– Hva var det mest nervepirrende øyeblikket for deg? Første gang du gikk på en scene som den nye vokalisten i Van Halen, eller da du skulle erstatte Freddie i Queen foran et fullsatt Wembley Stadium på direktesendt TV over hele verden?
– Ooooh. Godt spørsmål. Men det må nok bli Freddie Mercury-tributekonserten (i 1992). På den tida sto kanskje Extreme på høyden av vår popularitet, og vi var dypt beæret over å få fremføre en Queen-medley i starten av showet. Dette var også det største publikummet vi noensinne hadde spilt for, og stemningen var helt elektrisk.
– Hvilken låt sang du med resten av Queen?
– “Hammer To Fall”, med selveste Tony Iommi på rytmegitar. Muligens den mest surrealistiske opplevelsen jeg har hatt, å titte utover et ellevilt publikum og synge en av mine favorittlåter, mens jeg har Brian May, Tony Iommi, John Deacon og Roger Taylor i ryggen. Helt sprøtt. Et soleklart høydepunkt i mitt liv.
– Da dere gjorde medleyen med Queen-låter i starten av showet, så avsluttet dere med “More Than Words”. Vil du sånn i ettertid si at den låta var en forbannelse eller en velsignelse for dere? Den var deres største hit og er klassikeren som alle har hørt, men den er også den eneste låta mange har hørt. Og utallige husmødre kjøpte sikkert “Pornograffitti” i den tro at Extreme var en akustisk duo med koselige ballader. De nye Simon & Garfunkel.
– Uten tvil en velsignelse. Da vi spilte inn “Pornograffitti” var vi fortsatt et forholdsvis ukjent band utenfor rockens kretser, og hvem vet hvor lenge vi hadde holdt på i det små hvis ikke “More Than Words” hadde åpnet dørene på vid gap for oss. Vi hadde kanskje bare forblitt ett av mange band, med lokal berømmelse i Boston-området. Så sånn sett er den låten utrolig viktig i Extremes historie, og et stolt øyeblikk da den faktisk klatret til førsteplass på Billboard-lista.
– Og den er selveste allsanglåta på konsertene deres.
– Så absolutt. Selvsagt er det dager da vi er møkka lei hele låta og heller vil spille noe nyere og mer rocka, men stemninga på konsertene gjør det alltid til et høydepunkt.
– Men du følte aldri at den ødela deres musikalske integritet og stempla dere som et puddelrock-powerballadeband? Spesielt da neste singel fra “Pornograffitti” ble nok en akustisk ballade, “Hole Hearted”. Du følte ikke at dere ble slengt i bås med Poison? Høyst ufortjent, må jeg få tilføye!!
– Hmm. La meg si det sånn: Hvis noen velger å dømme oss på grunnlag av de to låtene, uten å ha hørt noe annet, så dem om det. De som har hørt skivene våre, vet at vi er et musikalsk veldig variert band. Og det har vi alltid prøvd å være.
– Nok et resultat av at dere er Queen-fans, kanskje? Både Extremes og Queens skiver er en salig blanding av forskjellige stilarter. Og på Wembley lot dere vel Queens “Love Of My Life” gli rett over i “More Than Words”, uten at noen vil drømme om å stemple Queen som et monotont balladeband av den grunn.
– Nettopp. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett videoer av Freddie og Brian som gjorde “Love Of My Life” på egen hånd, så vi var definitivt inspirert av den. “Pornograffitti” er en miks av alle våre inspirasjonskilder, fra rock og metal til funk, rap og ballader. Og det samme kan du si om “Saudades De Rock”.
– Hva var din første reaksjon da du så videoen til “You Don’t Love Me Anymore” av Weird Al Yankovic? (Videoen er en eksakt parodi av “More Than Words”-videoen, mens låten er en egenkomponert akkustisk ballade.)
– Haha! Vi fikk et kick ut av det, selvsagt. Det er jo en stor ære å bli parodiert av Weird Al. Vi møtte han mens vi spilte inn “III Sides To Every Story”, han kom til studioet i Florida hvor vi holdt på. Ikke det at han trengte å spørre om tillatelse, men han gjorde det likevel. Og vi var henrykte over at han ville parodiere videoen, men vi skulle faktisk heller ønske at han hadde parodiert låta, og spilt inn den med ny tekst.
– Og apropos parodier; i hvor mange uker hadde dere lyttet intenst og eksklusivt på Led Zeppelins “Physical Graffitti” før dere skrev “Sunrise” fra “Saudades De Rock”???
– “Physical Graffitti” er kanskje den skiva som alle i bandet totalt sett har hørt mest på opp gjennom årene, og det er faktisk flere låter på “Saudades…” som er tydelig inspirert av Led Zeppelin. “Slide” er en av de, og selvsagt “Sunrise”. På soloen der har Nuno også virkelig funnet gitarlyden som gjør Zeppelin-sammenligningene åpenbare. Men hvis vi først skal bli sammenlignet med ett band, så er jeg veldig fornøyd med at folk nå drar frem Led Zeppelin, og ikke Poison!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2010