Da Europe i høst stoppet innom Den Norske Opera på sin «Time Capsule»-turné, fikk vi en time på tomannshånd på backstagen med Joey Tempest, og fikk diskutert både den nye dokumentarfilmen om bandets historie, og fikk høre litt om den spede begynnelsen på tidlig 80-tall.
– Dere spiller i Den Norske Opera i kveld (og den konserten er anmeldt her!) – et ganske eksklusivt konsertlokale som ikke har huset så mange rockekonserter. Er det fordi Rockefeller og Sentrum Scene var fullbooket, eller ville dere heller ha litt finere lokaler med sittende publikum denne gang?
– Vi gikk bevisst for de eksklusive lokalene. Vår manager har gjort dette med andre band tidligere, og han foreslo at vi skulle gjøre det til «An Evening With Europe», med litt film på storskjerm og en pause midtveis. Jeg syntes det var en god idé, for jeg liker å endre litt på ting, ellers ville vi bare blitt spillende på de samme stedene igjen og igjen. Så ja, dette er en spesiell turné for oss. Vi spiller litt andre låter, og vi gjør ting på scenen som vi aldri har gjort før. Vi vil at det skal være en ny opplevelse for fansen også, og å være i denne type lokale vil kanskje hjelpe på det. Vi får se!
– Og mange av fansen som har fulgt dere siden 80-tallet er nå godt oppe i 50-årene og vel så det, og betaler kanskje gjerne et par hundrelapper ekstra for å sitte i en god stol fremfor å hoppe opp og ned på et klissete gulv med et ølglass i neven?
– Noen av dem, utvilsomt. Vi har spilt syv konserter på turneen hittil, og vi merker at de er lystne på å løpe frem til scenekanten og rocke løs. Publikummet vårt er mer av typen som står på beina, på grunn av musikken, men tilbakemeldingene har så langt vært strålende, så det funker visst.
– Hva er ellers forskjellen på denne turneen og en vanlig «Greatest Hits»-turné?
– Denne er mer følelsesladd, for det er 40-årsjubileet vårt. Vi har gått gjennom alle skivene og prøvd å plukke låter som vi liker, og som vi vet fansen liker. Det er mer personlig – alle gutta i bandet tar ordet og snakker med publikum mens vi er på scenen. Jeg og John (Norum, gitar) gjør en Bowie-låt akustisk sammen. Vi jammer litt og leker oss mer med noen av låtene. Vi tok oss god tid til å sette sammen et langt show med flyt.
– Er setlisten for turneen allerede hugget i stein, eller bytter dere litt om på den?
– Frem til nå har vi kjørt samme setliste, bortsett fra én endring. Det kan kanskje bli et par endringer til, vi tenker på det. Men vi har et crew og lydmann og lysmann som må inkluderes i de planene, så vi trenger i så fall et par lydprøver på å informere dem. Vi kan ikke bare ta det på strak arm når vi står på scenen, for vi har en plan vi må forholde oss til. Det er ikke bare oss fem i bandet som skal samarbeide, det er hele laget.
– Det er ganske vågalt å åpne med en obskur B-side som bare hardcorefansen vil gjenkjenne. («On Broken Wings», B-siden av «The Final Countdown»-singelen.) De fleste vil anta at det er en ny låt.
– Ja, jeg håper det, for det er en bra låt! Vi snakket om det, og fant ut at hvis de er en av mange som kjøpte singelen på 80-tallet, så bør de ha hørt låten. Og det gjør det jo litt spesielt. Hittil har reaksjonene vært bra.
– Jeg ser at dere spiller minst én låt fra hver av studioskivene deres – unntatt «Bag Of Bones» fra 2012…
– Pokker! Jeg visste at en jævel kom til å legge merke til det, haha! Dagen etter siste øving til turneen oppdaget jeg at ‘Shit, det er ikke noe fra «Bag Of Bones»!’ Jeg tekstet alle sammen, og vi ble enige om å i stedet spille «Bring It All Home» over høyttalerne når folk forlater salen. Det er en av mine favorittlåter med Europe. Det er mulig at vi tar inn en låt fra «Bag Of Bones» etter hvert, for det er muligens min egen personlige favoritt av skivene våre.
– Jøss, er den?
– Ja, jeg er veldig glad i den, så det er litt sprøtt at den skal utelates. Det er måten vi lagde den skiva på, og tekstene ble litt mer personlige her. Her var vi et rockeband som spilte inn låtene live i studio, og det likte jeg.
– Jeg har alltid følt at «Bag Of Bones» var en gamechanger for Europe. Det var der dere kastet hammen og fremsto 100 % som det dere faktisk er – et tøft, stødig og ærlig 70-tallsinspirert hardrockband.
– Det er helt riktig observert. Her gikk vi bare i studio og skrev og spilte inn låtene kjapt og instinktivt, og resultatet ble utrolig kult. Det er en av mine favoritter.
– Har dere vurdert å følge i fotsporene til Deep Purple og gjøre en liveskive med fullt orkester?
– Vi har blitt forespurt et par ganger, sist gang av symfonien i Stockholm. Så ja, det er ikke umulig. Slike ting er spennende, men vi må finne riktig tid og sted.
– Dere hadde jo for så vidt strykere på «Almost Unplugged»-skiva fra 2008.
– Ja, riktig det, der hadde vi en strykekvartett og omarrangerte låtene litt, så vi er jo ikke helt fremmede for konseptet.
– Dere får gjenta det i Royal Albert Hall, eller Kungliga Operan eller Anchor Pub i Stockholm.
– Haha, ja, presis. Artig tanke, men det er ikke noe som står på vår bucketlist, om du skjønner. Prioriteten de siste årene har vært dokumentaren, som vi nå endelig gjør. Det har vært viktig for oss. Å spille med et symfoniorkester er noe som kan skje, men ikke noe vi prioriterer akkurat nå. Det kan skje flere år frem i tid.
– Dokumentaren «Europe – The Movie» skal ha premiere på nyåret – hvor og hvordan kan vi få sett den? Snakker vi kino eller TV eller strømmetjenester a la Netflix eller youtube?
– Det blir på en av de store strømmetjenestene. Vi har lekt med tanken på å kjøre premiere på en kino eller et spillested i et par større byer, men ingen avgjørelse er tatt ennå. Men strømmetjeneste, definitivt.
– Hvor lang blir den?
– Ganske lang! Den er fortsatt ikke ferdig klippet og redigert, så det kan jeg ikke si 100 %. Men vi sitter på enorme mengder av materiale, så vi må finne ut hva som skal med og hva som klippes bort. Vi jobber med et selskap fra Wales, som også har lagd en dokumentar for Deep Purple, og de har fulgt med oss på turné og i studio i fem år nå, over hele verden. Tanken var opprinnelig å gjøre en dokumentar som skulle hete «Tour The Earth», og vise hva vi driver med i dag. Men under pandemien ble jeg sittende og prate med de andre gutta, og vi begynte å tenke på om det ikke var på tide å gjøre en full dokumentar om hele historien vår. Ta dette nye materialet fra oss i Sør-Amerika og Australia, hvor kamerateamet var med oss, og gå tilbake til Stockholm forsteder hvor bandet hadde sin spede begynnelse. Og jeg hadde også en eske med VHS-kassetter fra 1983-84. Vår første manager hadde et videokamera, så vi filmet masse backstage på turneer, fra USA og fra innspillingen av «The Final Countdown». Vi fant masse interessant materiale, og en god historie med fin flyt i fortellingen. Og vi er nesten i mål nå. Det er hele reisen, fra øvingslokalet hjemme i Upplands Väsby og frem til i dag. Den nye låten, «Hold Your Head Up», som vi spilte inn i Stockholm for et par måneder siden, er også med i filmen, det starter med den.
– Hva i helvete er i vannet i Upplands Väsby? Det er så mange av Sveriges store internasjonale band som startet der.
– Ja, vi er inne på det i dokumentaren også. Det var svensk rocks Mekka. På hvert et hjørne var det et band. Yngwie Malmsteen bodde der i mange år, noen av gutta fra Candlemass, vi har fått H.e.a.t… Så ja, det er noe i vannet der!
– Europe har i løpet av disse 40 årene tydeligvis vært en inspirasjonskilde for nyere svenske band som Eclipse og H.e.a.t og Art Nation og Degreed. Har de på noen måte inspirert dere tilbake?
– Ja, på en måte, for de er veldig målbevisste og jobber steinhardt for å nå sine mål. Det er alltid kult å se at unge svenske band gjør det bra. Vi har spilt på samme festivaler som mange av dem rundt om i Europa, da henger vi alltid litt sammen, og det er kult for begge band. Og de gutta nevner som oftest de to første Europe-skivene som inspirasjonskilder. Det er veldig hyggelig at de ser opp til oss, og at vi har hjulpet dem å se mulighetene. I dokumentaren har vi Mikael Åkerfeldt fra Opeth, og vi har Tobias Forge fra Ghost. De hørte også mye på Europe, og innså at dette var noe som de også kunne gjøre. Det er det en ære for oss å få høre fra musikere som vi respekterer høyt. Vi var et forstadsband som kom oss rett ut i verden, vi kjente egentlig ikke så mye til musikkmiljøet i Sverige. Og ikke ble vi en del av det senere heller, for da var vi ikke i Sverige lenger. Det er utrolig kult at disse karene nå viser oss respekt.
– Apropos Ghost brukte dere samme produsent, Klas Åhlund, da dere spilte inn «Hold Your Head Up» nylig – er du fan av Ghost?
– Ja, jeg ble kjempefan med «Meliora». Og det var der jeg ble oppmerksom på Klas, som produserte skiva, så det var en av grunnene til at vi ville jobbe med ham. Mic (Michaeli, keyboards) og John Leven (bass) er kanskje enda større fans enn det jeg er. Jeg er mer fan av den skiva og av Tobias’ låtskriving, hans tankegang bak bandet. Det er et av de mest interessante bandene fra Skandinavia det siste tiåret, helt klart.
– Da dere startet, så hadde dere vel egentlig ikke så mange svenske forbilder innen hardrocken.
– Nei, vi hadde ikke det.
– Jeg sliter i hvert fall med å nevne noen store svenske rockeband fra 70-tallet.
– Det fantes noen. Vi hadde Neon Rose, og et band som het Tears. De hadde ingen større påvirkning på oss, Tears var mer glam a la Sweet eller Slade, men de var gode. Neon Rose ga ut noen skiver i Europa, men du har rett, de var ikke forbilder for oss. Vi var alltid direkte inspirert av britiske band som Deep Purple og Thin Lizzy og Led Zeppelin og Gary Moore… de første par Queen-skivene hørte vi mye på i starten. Mahogny Rush, MSG, UFO… Jeg vil dra frem UFO, MSG og Deep Purple som vår hellige treenighet.
– Spilte Europe alltid bare egne låter helt fra starten av, eller gjorde dere også coverlåter i begynnelsen?
– Vi gjorde noen coverlåter – men jeg var aldri så interessert i å spille covere.
– Hva spilte dere?
– Vi gjorde en låt med UFO, fra den første skiva med Paul Chapman. Hva het nå den…?
– «No Place To Run» fra 1980!
– Yes! Bra! Vi spilte en låt derifra, «Letting Go». Det var et par andre og, men jeg merket straks på øvingene at det var en annen gnist når vi spilte egne låter, så jeg pushet på med de låtideene jeg hadde. Og det er dette bandets hemmelighet. John Norum var straks om bord, og skrøt av låtene mine, og var enig i at dette var veien fremover, ikke coverlåter. Han var helt oppslukt av gitaren sin, og jeg var lamslått over hvor sykt god han var, allerede som tenåring. Men grunnen til at Europe har eksistert så lenge er at de andre har alltid oppmuntret meg til å skrive, det har ikke vært noen sjalusi, de andre har ikke krevd å få bidra like mye som det jeg har gjort. De har respektert låtskrivingen min. Aldri har noen sagt at «Jeg skal skrive låtene på neste skive!». Og det fungerte veldig bra i begynnelsen, det var aldri noen krangling om det. De andre fokuserte på å bli bedre musikere, ikke låtskrivere. Men de har alltid hatt en påvirkning på låtene, spesielt John Norum har alltid vært den som satt på kunnskapen. Hans stefar jobbet på CBS og hadde en samling på flere tusen plater. Da John og jeg møttes som 13-14-åringer, så satt vi bare hjemme hos ham og hørte på plater. Og han hadde god kjennskap til alle disse bandene som jeg knapt hadde blitt eksponert for, som UFO. Så han har styrt meg musikalsk i alle år. Han er sånn pådriver, så musikalsk, så kunnskapsrik. Og en utrolig fan av hardrock. John Norum er hardrock. Han ga meg parameterne som jeg jobbet ut ifra, og det viste seg å fungere.
– Jeg kom over en Europe setliste fra 1981, med låttitler som «Black Journey For My Soul», «Stage Moves», «Shooting Star», «Rosie», «Take Good Care», «Rock Me» og «Life Is A Battle”.
– Wow! Det er låter som jeg ikke engang har tenkt på på mange mange år! «Black Journey For My Soul» utviklet seg senere til å bli «Scream Of Anger», tror jeg. Den skrev jeg sammen med Marcel Jacob. «Rosie» var en Force-låt, som vi spilte inn på en demo som vi prøvde å få platekontrakt med, men vi fikk et nei og beskjed om å synge på svensk i stedet. Yngwie fikk høre den låten, og jeg husker at vi jammet med ham på øvingslokalet hans nede i kjelleren hvor han var 12 timer i døgnet. Jeg husker at han likte den låten veldig godt. Så joda, den hadde potensiale, men vi gjorde aldri noe mer med den.
– Og toget har vel kanskje gått for den nå.
– Haha, ja, hvis den hadde fortjent å bli gitt ut, så ville den vel ha blitt brukt innen nå.
– Husker du hva som var den første låten du noensinne fremførte på en scene?
– Da var jeg rundt elleve år. «Keep A-Knocking (But You Can’t Come In)». (Mest kjent med Little Richard.) Med mitt første band, Made In Hong Kong. En trio med Christer Hermansson, nå en kjent svensk forfatter, på trommer, og Mats Jonason, senere i Red Baron, på gitar.
– Europe må ha en av de mest stabile bandbesetningene innen rocken, i hvert fall i Skandinavia. Dere er fortsatt de samme fem som spilte inn «The Final Countdown» i 1986, og har vært sammen i 39 år – Ian (Haugland, trommer) og Mic kom med i 1984. Det er vel kun syv musikere som har spilt i dette bandet på 40 år. Hva er hemmeligheten?
– Det er båndene vi knyttet i Stockholms forsteder som tenåringer. Vi pleide å dra på konserter sammen. Jeg husker at meg og John og Leven dro for å se Whitesnake sammen. Vi tok toget inn til city for å se Thin Lizzy eller Rainbow, og så hadde vi øving neste dag. Vi har det fundamentet, og har du ikke det, så er det vanskeligere. Vi har alltid det fundamentet å falle tilbake på, til og med etter konserter. Da kan vi sitte og mimre om gamle dager. Vi har felles barndomsminner, og jeg tror det hjelper. Vi kommer fra samme område og har hørt på samme musikk.
– Var det fellesskapet noe du savnet da du turnerte med solobandet ditt på 90-tallet?
– Ja, helt klart. Det føltes rart for meg. De var dyktige musikere, og vi hadde mye morsomt sammen, men det var ikke det samme. Det er jeg som driver Europe fremover, med trøkket fra de andre fire i ryggen, og jeg har alltid forsøkt å få frem de andre i miksen også. Alle har ett ord med i laget når det gjelder låter, konserter og skiver. Spesielt etter at vi startet opp igjen. Alle skal være involvert, og det hjelper også. Men det viktigste er at vi har kjent hverandre i over 40 år og kommer fra samme sted.
– Når snakket du sist med Tony Reno (trommer, 1981-84) eller Kee Marcello (gitar, 1987-92)?
– Vi tok kontakt med Tony for å få ham med på dokumentaren, men vi har ikke fått noe svar ennå, så da skjer det nok ikke. Kee Marcello er med i dokumentaren. Jeg har møtt ham en del ganger opp gjennom årene. Vi kommer greit overens. Jeg vil si han er en venn av bandet.
– Har du lest boken hans? («Rockstjärnan Gud Glömde» fra 2011.)
– Nei. Men jeg har fått høre om den. Han hadde en periode der han likte å snakke om slike ting.
– Du har ikke vurdert å skrive en egen biografibok for å fortelle din historie?
– Jeg har fått mange tilbud om det, men hittil har jeg sagt nei. Jeg føler at min reise er fortsatt langt fra over. Og nå kommer jo dokumentaren, som jeg omsider følte meg klar for. Kanskje skjer det samme med boken, men jeg er ikke der ennå. Jeg er ikke interessert. Jeg vet jo at de som tar kontakt for å lage en bok, er ute etter å tjene penger. Skal jeg gjøre det, så skal det gjøres fordi det føles riktig, og med hele historien. Og den historien er ennå ikke ferdig.
– Det er jo enkelte band hvor de fleste bandmedlemmene har sine egne bøker på markedet…
– Ja. Det som skjer er at forlagene ringer rundt til alle artister. De må jo ha nye utgivelser, og de vet at alle artister har en fanskare hvor noen kanskje vil kjøpe en bok. Og artistene får et lite forskudd, og kanskje en med-skribent som i praksis skriver det aller meste, artisten bare setter av noen kvelder til å fortelle historien sin, men noen andre skriver den ned. Jeg vil gjøre det skikkelig, eller ikke i det hele tatt.
– Har du noen favorittdokumentarer som la lista for hvordan dere ønsket at deres dokumentar skulle bli?
– Jeg liker Eagles-dokumentaren. («History of The Eagles» fra 2013.) Den er ganske lang (over tre timer, faktisk), og det kommer vår også til å bli. Men ellers har jeg ikke sett så mange slike dokumentarer. «Muscle Shoals» var bra. Men ellers liker jeg bedre dokumentarer om artister som Bob Dylan eller Neil Young. Jeg vil ha en interessant historie ispedd god musikk. Og det må låte bra, jeg er lyd-nerd!
– Jeg så et klipp fra Europe-dokumentaren med deg og Benny Andersson fra ABBA som spiller «The Final Countdown» sammen…
– Ja!
– Hvordan skjedde det? Visste du at han var fan?
– Ja, litt. Vi har møtt ham noen ganger opp gjennom årene. Vi gjorde et TV-show med ham en gang, hvor vi sang ABBA-sangen «Happy New Year» på svensk TV. Han kom på en av våre konserter i 1988 sammen med sønnene sine, som var store Europe-fans. Og jeg har møtt ham i andre sammenhenger også, og vi har alltid snakket om vinyl og musikk. Han er veldig interessert i all slags musikk, og i utstyr og keyboards og pianoer og studioer. Så når dokumentarcrewet uansett skulle til Stockholm for å intervjue Tobias, så spurte vi likeså godt bare om Benny kunne tenke seg å bidra. Og manageren hans svarte i løpet av et par dager at han mer enn gjerne stilte opp, og vi endte opp med å filme det i hans studio i Stockholm. Vi var der med Tobias og meg, og da kom Benny også.
– Spilte ikke dere inn en av de første skivene i et ABBA-studio…?
– Jo, riktig det. Vi har faktisk på en måte spilt inn i to ABBA-studioer. Førsteskiva vår er innspilt i Electra Studio i Stockholm, men det er ikke noe som folk vet noe om. Andreskiva «Wings Of Tomorrow» er derimot innspilt i Polar Studios, studioet som ABBA eide da. Og det er noe klipp i dokumentaren om da vi sølte Cola i miksebordet mens de lagde «Chess» der. De jobbet med «Chess» på dagtid, og vi fikk bruke det på nattestid, for vi hadde ikke råd til å leie det, vi var blakke. Og Atlantis, som vi gjorde «Bag Of Bones» i, og nylig «Hold Your Head Up», var ABBAs originale studio. Og Benny har bygd en slags kopi av det i sitt nye studio.
– Ble «Hold Your Head Up» lagd for dokumentaren, eller er det også ment som en smakebit på en kommende skive?
– Godt spørsmål. Nei, den er ikke bare for dokumentaren, for det har ikke vært i planene våre så lenge at det skulle bli en full dokumentar som dekker hele historien vår. Låten ble skrevet under pandemien – jeg sleit litt med å få til noe, og endelig kom jeg opp med dette, sendte det til gutta, og de var enige i at denne låten måtte vi gjøre noe med. Vi så den som starten på arbeidet med en ny skive. Men så kom ideen med dokumentaren, og vi tenkte at kanskje vi burde filme innspillingen av låten i studio, og bruke det også i dokumentaren. Dermed ble det begge deler, på en måte. Så nå er den med i filmen, men den vil også være på skiva. Den har en fin balanse, synes vi. Den låter friskt, men med et lite nikk til fortiden også.
– Det høres ut som en veldig selvbiografisk tekst.
– Ja, faren min døde mot slutten av pandemien, så teksten er en liten hyllest til ham, med ting han alltid pleide å si til meg. ‘Kom igjen, ikke gi deg, opp med hodet’. Det var inspirasjonen bak teksten.
– Det har gått eksakt seks år siden «Walk The Earth». Når kan vi forvente en ny skive?
– Neste år. Eller, vi skal i hvert fall spille den inn neste år i løpet av våren, så jeg håper vi får utgitt den i løpet av 2024 også. Vi jobber med låtideer nå, det virker veldig lovende.
– Skriver du låter ut fra riff eller melodier eller tekster eller titler…?
– Alle de ovennevnte! Jeg har hundrevis av titler og riff og melodistrofer lagret på telefonen min. Og dessuten sitter jeg nesten hver eneste dag med gitaren eller ved pianoet og spiller inn ideer som jeg jobber videre med senere. Jeg skriver konstant, uansett om vi skal i gang med å lage en skive eller ikke, og det gjør de andre gutta også, tror jeg. Så sender vi låter frem og tilbake, tilfører ideer og innspill, møtes på øvingslokalet og prøver oss frem – det er en full prosess. «Hold Your Head Up» var et av unntakene hvor jeg lagde låten så å si ferdig på egen hånd, men det hadde med pandemien å gjøre, og de andre mente den var perfekt som den var. Resten av skiva skal vi alle fem skrive sammen.
– Du bor i London nå, og de andre fire er i Stockholm?
– Ja, riktig. Norum pleide å bo i Los Angeles, men han kom hjem til Stockholm for noen år siden.
– Jeg registrerte at på «Walk The Earth» var tekstene mye mer politiske enn Europe noen gang har vært. Kan det stemme?
– Ja, der var egentlig planen å lage en tematisk skive om demokrati, faktisk, for jeg kom i prat med historielæreren min fra ungdomstiden. Den perioden var starten på det meste, var det ikke? Starten før alt begynte å gå skeis. Og jeg ville skrive litt om det, men etter et par låter innså jeg at jeg egentlig ikke liker slike tematiske skiver, eller… hva heter de nå?
– Konseptalbum?
– Ja, nettopp. Jeg er ikke fan av dem, personlig. De blir litt begrensende, jeg foretrekker å kunne variere mer uten å måtte tilpasse musikken til historien som skal fortelles. Vi er jo her for å underholde også, for å ha det gøy, så det skal ikke være for seriøst, og dermed ble ikke «Walk The Earth» som først planlagt. Men det er låter på den, som «Kingdom United» og «Election Day», som ble lagd med det for øye.
– Har du fortsatt mål og ambisjoner som du ikke har fått oppfylt?
– Vi nærmer oss nå, å få spille Den norske Opera, og få lagd dokumentaren om vår historie er stort for oss å få krysset av bucketlisten. Jeg har veldig lyst til å få turnert litt mer i Amerika, vi skulle ha vært der hele sommeren 2020, men da stoppet pandemien oss. Men bare det å få lov til å fortsette med dette er et mål i seg selv. Det er syv år siden vi gjorde 30-års jubileumsturné for «The Final Countdown», og nå er det 40 år siden debuten. Og slike ting er ganske sjeldne, og det tror jeg fansen også vet. Slikt skjer ikke ofte. Dette er en turné som vi virkelig har jobbet med, det kan ikke sammenlignes med festivaljobber hvor vi spiller en, en og en halv time, inn og ut, med samme lyd og produksjon som alle andre band på plakaten.
– Er det vanskelig å sette sammen en setlist for tiden? Dere har sikkert ti låter som dere MÅ spille på hver konsert, og dere har elleve skiver å ta fra.
– Ja. Vi måtte være brutale denne gang, og fjernet et par låter som vi vanligvis spiller, for å få plass til noen overraskelser som vi nesten aldri har spilt før. Men det var helt greit for oss, det er gøy å få muligheten til å variere litt. Men ja, det er vanskelig, det skjer aldri at vi alle fem er 100 % fornøyd med den setlisten vi ender opp med. Selv om det fører aldri til noen større krangel, vi er alle bare genuint glade for at vi fortsatt kan holde på med dette.
– Har du noen problemer med å se for deg Europe på 50-årsjubileumsturné i 2033?
– Haha. Det høres jo sprøtt ut, men det er totalt realistisk, når jeg tenker etter. Deep Purple har jo klart det, Scorpions… Og vi er fortsatt friske og koser oss, så da er vi nok tilbake her om ti år!
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023