Indie Recordings
Etter den lengste pausen noensinne mellom to album var det store forventninger til ny musikk fra kongene av norsk stoner. Gledelig er det da at de da følger opp med kanskje sitt beste noensinne.
«The Taste Of Wine» starter den noe mørke festen med en kjapp QOTSA-aktig intro som sparker igang en ordentlig fengende åpner med bredbente riff, sterke melodier og arenavennlig refreng. Knallstart! Og den følges også opp med stil med «All In Favour», som i tillegg til å inneholde skivas tøffeste riff har et såpass overraskende midtparti i sakral dur (en blueprint på hvordan dur i rock bør gjøres) som gjør denne til en tidlig storfavoritt.
Jeg har et problem med mange stonerband, nesten utelukkende på grunn av fravær av nettopp sterke melodier og en veldig smal ramme musikalsk som gjør det aller meste ulidelig ensformig – men her er virkelig El Caco unntaket som bekrefter regelen. Det finnes knapt to spor som er i samme gate, samtidig som absolutt alle passer perfekt inn i helheten på «Uncelebration» – tilogmed den ekstremt rolige og vakre avslutteren «In Pieces». I tillegg nøler de ikke med å ta inn andre ingredienser i stonergryta si, så de ender opp med en meget mer velsmakende rett enn veldig mange andre i samme leie.
Lyrisk er det meget mørk tematikk som kler musikken godt i tillegg til det vi alle har vært igjennom i nær fortid. Jeg tolker meg også dithen at det nok er en del personlig mørke som kommer ut i lyset her.
«The Contortionist» fortjener et eget avsnitt her, for bare dynamikken her er nok til å ta pusten fra undertegnede, og den seige bluesrocken som ligger i ryggmargen igjennom samtlige 05.26 minutter igjennom både hjemsøkte vers og store refrenger kommer til å gjøre denne til en stor livefavoritt. Den er allerede en av de på «Uncelebration» ihvertfall.
Jeg kunne ha ramsa opp og gått i dybden på praktisk talt hver eneste spor på skiva da de alle representerer hver sin greie i helheten, men for å ta høydepunktene av høydepunktene vil jeg nevne «Pockets» med albumets kanskje aller sterkeste refereng (og det sier ikke rent lite i dette selskapet), den ubehagelig mørke «Oxygen Loss» og ikke minst rock n’rolleren «Losing It All» som virkelig ikke ville ha gjort seg bort på noen av de største og beste scandirock-skivene.
Det har som sagt aldri gått så mange år mellom to utgivelser fra El Caco, men når resultatet blir såpass bra som på «Uncelebrate» er det forsyne meg verdt det. Ikke et eneste dødpunkt under de knappe tre kvarter med musikk lar seg høre, og når musikken også leveres med såpass bra og naturlig produksjon er vi i mål og vel så det. De har lenge figurert mot toppen av norsk rock, og her beviser de atter en gang at de hører hjemme der med i mine øyne deres beste album hittil.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 21. april 2023