Frontiers
I over ett tiår har våre svenske venner i Eclipse vært garantister for melodiøs hard rock med massive riff og fengende refrenger som suger seg fast i hjernebarken, og fanskaren har vokst jevnt og trutt for hver gang Erik Mårtensson & co har gitt ut ny skive eller besøkt Norge. Men etter de to foregående skivene har tvilen begynt å snike seg inn. Ikke det at låtene på «Paradigm» (2019) og «Wired» (2021) sett hver for seg ikke fortsatt var knallsterke, men det var ingen stor utvikling å spore. Det var mer av det samme, og de fleste låtene fra disse to skivene kunne glidd rett inn på «Armageddonize» (2015) eller «Monumentum» (2017) uten større problemer, både lydmessig og stilmessig. Og når heller ikke andre- og tredjeskiva til Mårtenssons sideprosjekt Nordic Union var helt der oppe på på den strålende debutens nivå, begynte deler av fanskaren å lure på om svenskens gullgruve omsider var i ferd med å gå tom, om bandet hadde skrudd på autopiloten. Eclipse hadde med andre ord mye å bevise med «Megalomanium», deres niende studioalbum.
Og det hele starter strålende med nok en innertier i form av «Hardest Part Is Losing You», en instant Eclipse-klassiker med et fengende refreng, typisk Eclipse på sitt beste. Så kommer skivas skruball, for «Got It!» er overhodet ikke typisk Eclipse, men heller powerpop av typen man heller forventer å høre på en Foo Fighters- eller Green Day-skive. Men de kler det, og viser med dette at Eclipse har flere farger på paletten. Skal vi fortsette med assosiasjoner, kan det sies at tredjelåta «Anthem» er en keltisklydende låt med nok et massivt allsangrefreng som ikke hadde vært malplassert på en Gary Moore-skiva a la «Wild Frontier», mens Eclipse viser sin heavy metal-side på fjerdelåta «Children Of The Night» – og da snakker vi tung Ronnie James Dio-metal. Nesten så man forventer seg tekstfraser om regnbuer, drager og et «Look out!» i ny og ne.
Og slik fortsetter det, med elleve låter med knivskarpe gitarriff og refrenger svære som fjell. Enkelte skiver kan man lytte på et titalls ganger, og selv om det låter tøft og fint der og da, er samtlige låter glemt det øyeblikket de er over. (Hei, The Dead Daisies!) Andre skiver griper du deg selv i å ikke bare kauke med allerede på andre gjennomhøring, men du går med låtene konstant i hodet i ukesvis. Og «Megalomanium» er utvilsomt i sistnevnte kategori. Selv om det flater littegrann ut etter midtveis, er samtlige låter av høy kvalitet, og jeg har gått og sunget på både «Hearts Collide», «The Broken», «One Step Closer To You» og avslutningen «Forgiven» de siste ukene. Dette er kanskje ikke den aller beste skiva Eclipse har lagd, men den er en av de beste, og i mine ører mye bedre enn de to foregående. Ekstra honnør til gitarist Magnus Henriksson som nok en gang tryller frem de lekreste soloer av mest smakfulle slag. Bare å kjøpe billetter til høstens konserter i Oslo og Trondheim!
5,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 01. september 2023