– Hei, Nick. Trivelig å se deg. Jeg så deg live første gang i 2000.
– Hehe, det var en stund siden. Jeg er litt gråere i håret nå.
– Det gjelder ikke bare deg. Jeg husker jeg syntes det var moro å se en trommis som synger. De er det ikke mange av. Men vi skal ikke mimre så mye, la oss heller prate om den nye plata til DMJ. Jeg fikk den i dag, så jeg har ikke hørt den mer enn et par ganger, men det høres veldig lovende ut.
– Takk, så trivelig at du liker den allerede etter én lytt. Det er et morsomt prosjekt, og veldig moro å gjøre noe litt annerledes. Opprinnelig var det Neals idé å sette sammen en trio med harmonier, litt i gata til Crosby, Stills & Nash. Akkurat den idéen strekker seg tilbake til tida da vi spilte i Spock´s Beard, for når vi ikke spilte våre egne låter, satt vi alltid med The Beatles og Crosby, Stills & Nash. Det var jeg, Neal og broren hans, Al, og vi holdt på sånn hele tida, så tanken har egentlig vært der lenge, men nå hadde vi tid og anledning, men vi var ikke helt sikre på hvem den tredje personen skulle være, men så kom Ross inn, og viste seg å være det perfekte tilskuddet til en trio, til tross for at Haken er et mye hardere band enn det Neal og jeg er vante med. Haken er for øvrig et strålende band, men jeg visste ikke at Ross var inne i denne typen musikk, men han digger country, for eksempel, og skriver mye såkalt “normal” singer-songwriter-låter, så når han kom med sine demoer og låtidéer, skjønte vi at han kom til å være perfekt, for selv om han skriver country-pregede låter, har han sin egen vri på det, så med hans ting, og Neal og jeg med våre ting, viste seg å bli en skikkelig morsom greie. Dermed endte vi opp med å gi ut “Troika” i fjor, og vi visste nok rimelig umiddelbart at vi ønsket å gi ut mer musikk sammen, så når “Sophomore” nå er ute, håper jeg vi får til å dra ut og spille live med låtene våre. Det er et morsomt prosjekt, og jeg tror vi kommer til å bli bedre om vi får jobbet mer sammen.
– Dere møttes så vidt for å spille inn et par videoer til plata. Dere rakk ikke å gjøre noen konserter i samme rennet?
– Nei, vi lagde bare et par videoer, som du sier. Vi har knapt vært i samme rom, hehe. Ross var på turné i Statene med Haken, og stoppa innom Neal i Nashville, og jeg bor ikke så langt unna, så jeg satte meg i bilen og kjørte ned dit. Både på “Troika” og “Sophomore” sendte vi demolåter og idéer mellom oss, og tok for oss de som satte seg. Vi var forskjellige med tanke på hva slags materiale vi sendte også. Jeg var kanskje mer nøye med tingene jeg sendte inn, mens Neal kanskje bare satt med kassegitaren og en låtskisse som han ønsket å se om vi fikk noe ut av, men etter vi hadde bestemt hvilke låter vi skulle spille inn, bestemte vi bare hvem som skulle spille hva, og bygde låten derfra. Egentlig litt merkelig å tenke på at begge skivene er skrevet online, men det er de altså.
– Sånn har det vel vært med mange artister siden pandemien slo til.
– Det er veldig enkelt å jobbe sånn når vi ikke er i samme by eller på samme kontinent, men det hadde helt klart vært moro å skrive sammen i samme rom en gang, vi får se hva som skjer. Heldigvis har det fungert ganske bra å gjøre det på denne måten enn så lenge.
– Harmonier. Du var så vidt innom det. Beatles nevnte du, hvilke andre artister har inspirert dere med tanke på harmonisering?
– Oj, det kan være så mange. Eagles, ihvertfall, Yes, og om vi skal bli skikkelig progressive, kan jeg nevne Gentle Giant. Det fins så mange artister som er fantastiske til å utnytte flerstemt vokal, og når alle tre elsker å synge, var det bare å kaste alle inspirasjonskildene i en kasserolle og røre rundt til vi fant vår greie.
– Nettopp, og det er moro å høre at det er progressive elementer inni der, til tross for at det er ganske nedpå greier. Jeg hørte litt Beatles, som du sa, det lukter litt Spock´s Beard innimellom, og sannelig synes jeg King´s X var inni der også.
– Hehe, ja det er ganske vanskelig å få det ut av blodet, og du har helt klart hørt essensen i det vi gjør.
– Dere valgte ut platas sistespor som første singel, om man ser bort fra de to alternative versjonene av to av låtene helt til slutt. Hvordan har mottakelsen vært så langt?
– Folk har virkelig digga det. Det er en av Neals låter, og han er god på å skrive låter som er enkle og rett fram, så den funka bra som singel, synes vi. Vi slapp en teaser på neste singel i dag, og det er en av Ross´ låter, en litt mer progressiv sak, det blir spennende å se. (Låten er “Tiny Little Fires”, og har noen odde taktarter i seg. Sjekk den ut! Journ. anm.) Det blir morsomt å se hvordan den blir mottatt.
– Jeg mener å ha lest at dere velger ut låter som dere føler gjør seg på plata, uavhengig av hva slags stilarter de er innom. Låten “Mama” skiller seg ut i mine ører, som en mer straight rocker, mens de andre låtene er fokusert mer på akustiske gitarer blant annet.
– Helt klart. På førsteskiva hadde vi ei låt, “Second Hand Sons”, som er en av Neals låter, og er kanskje en slags Neil Young-vibb type låt, som kanskje stakk seg litt ut. “Mama” var det jeg som skrev, kanskje for å rote opp låtlista litt, og for å se om vi tre kunne komme unna med noe sånt, og det funka bra. Denne trioen er et prosjekt som alltid er i utvikling, så jeg hadde lyst til å få til noe som var litt mer rocka enn de andre låtene vi satt med, så Neal hengte på seg en el-gitar, og vi la på noen trestemte harmonier der, og sannelig funka det bra. Ross sang noen sjukt høye toner på den låten, så den endte opp med å bli ei utrolig morsom låt å spille inn.
– Hvordan bestemmer dere hvem som skal synge lead; er det sånn at den som har skrevet låten synger den, eller fordeler dere etter hva dere syns funker?
– Så langt har vi sunget våre egne låter, men vi har definitivt gjort endringer med tanke på om noen bør synge spesifikke linjer eller fraseringer. Noen låter er kanskje mer duo-materiale, der vi bytter på hvem som synger lead, det kommer litt an på hvem som har skrevet den, men for det meste har komponisten sunget hovedstemmen.
– Kommer valget av stemmer naturlig for dere, har dere såpass forskjellig rekkevidde at stemmene gir seg selv?
– For det meste gir det seg selv. Neal tar som regel de dypeste, ettersom det er der stemmen hans er varmest, men han har et par låter han ligger i midtregisteret, mens Ross og jeg veksler på hvem som tar de høyeste stemmene, men som oftest tar Ross de øverste stemmene, han har en sjukt bra rekkevidde. Jeg kommer ganske høyt jeg også, men Ross… wow. Pluss at låtskriveren kanskje har en tanke om hvordan det skal låte.
– Hvordan ser dere for dere ei live-setting når dere deler på vokalen alle tre; vil du være plassert i front med de andre tro, selv om du er trommis?
– Ja, det vil jeg anta. Eller; dette kan løses på flere måter. Vi kan gjøre det som trio, men da måtte vi finne ut hvem som spiller hva på hvilke låter. Neal er jo vant til å bytte instrumenter i en live-setting, men han har vel til gode å spille trommer enda, men det kan faktisk bli en løsning i en sånn setting. Alle spiller flere instrumenter, så det er fullt mulig. Eller, om vi tar med oss én eller to personer til, på flere instrumenter, perkusjon, eller hva vi måtte bestemme oss for, så kan vi ihvertfall flytte oss litt rundt og veksle på instrumenteringa. Det økonomiske aspektet påvirker også utfallet, så klart.
– Vi har et par andre ting vi må innom også, for du har nettopp kommet hjem etter en runde sammen med Big Big Train. Hvordan var den opplevelsen, kanskje spesielt etter David (Langdon) gikk bort. (Langdon døde etter en ulykke i sitt hjem 20. november 2021.)
– Vet du, dette har vært noe bandet burde ha gjort for lenge siden. Jeg har pusha på for en turné i lang tid, og like før pandemien slo til, hadde vi en USA-turné klar, og ting var virkelig på gang til å skje, men så… du vet. Så skjedde det med David, så dritten traff virkelig vifta for vår del, men heldigvis har bandet vært klare på at vi fortsetter, og når Alberto (Bravin) endelig var på plass i rekkene, følte vi at vi var klatre for å dra ut og møte folk igjen. Alberto har vist seg å være en fantastisk artist og vokalist for oss, så det var deilig å komme seg ut med Big Big Train igjen. Det var så fint å møte gamle og nye fans, for det bor så mye i dette bandet, og vi har satt opp et knallbra show. Det er fantastiske musikere på scenen, og et vi hadde et nydelig lysshow denne gangen, og ta det med til steder i Europa vi ikke hadde vært før.
– Så erstattet du en fantastisk trommeslager i Pat Torpey, da du ble med Mr. Big på turné. Det er store sko å fylle.
– Ja, det var tullete! Fantastisk! Utrolig! Alt det der. Jeg er storfan av Pats trommespill. Jeg er født og oppvokst i Los Angeles, og de gutta var også derfra, men jeg møtte ham bare én gang, faktisk, på en musikkmesse eller noe sånt, og det var bare i forbifarta, men jeg har instruksjonsvideoene hans fra 90-tallet og alt det der. Jobben kom litt ut av det blå, men jeg har jobbet mye med Paul Gilbert, blant annet så spilte han på solskivene mine, så jeg har kjent ham ei stund. Da han ringte og spurte om jeg kunne være interessert i noe sånt, hoppa jeg selvfølgelig på den muligheten umiddelbart! Det er ei stund siden jeg har turnert på den måten – med et stort show, så jeg var overklar for det. Spesielt med tanke på at jeg fikk reist til steder jeg ikke har vært før. Jeg hadde vært i Japan tidligere, men ikke i den størrelsesordenen som dette, så det å spille så store show som vi gjorde der borte var helt fantastisk, rett og slett. Helt enormt! Jeg fikk slippe meg løs og bare rocke, for de gutta var så drevne. Hver kveld leverte de på skyhøyt nivå, så å få spille for deres fans i Japan og Sørøst-Asia, var utrolig moro, for de er så vanvittig dedikerte.
– Hvordan ble du mottatt av fansen, som et nytt medlem i bandet?
– Vet du, de var superhyggelige, og jeg følte jeg ble virkelig godt mottatt. Jeg forsøkte å være tro mot Pats greier, men ikke uten å være meg selv i det hele. Det var bestillinga fra gutta. ‘Vær deg selv, mann!’ Jeg behøvde ikke spille låtene akkurat som på plata, men enkelte ting følte jeg måtte være på plass, for de er en viktig del av låtene, og folk vil høre de, så jeg ville gjøre noen av hans fills, og noen av de var skikkelig intrikate, det kan jeg love deg. Jeg ble godt mottatt, og jeg følte jeg ble en del av den familien som er Mr. Big.
– Jeg så ikke for meg at Mr. Big kom til å turnere mer når Pat var borte, men da de annonserte en ny turné, og at du var den nye trommisen, følte jeg de hadde gjort et fornuftig valg. Du har de tekniske kvalitetene på trommer, pluss at du er en strålende vokalist. En perfekt match.
– Jeg føler det sånn selv også, og jeg synger mye på konsertene, så det ble en utrolig morsom turné.
– Mr. Big er kjente for å være rause med live-utgivelser. Ble noen av konsertene tatt filmet, så vi får muligheten til å oppleve det?
– Åjada. Begge Budokan-konsertene ble filmet og tatt opp på multi-track. De har gitt ut flere konserter fra Budokan, så dette blir en til.
– Denne turnéen må vel ha vært noe av de største konsertene du har gjort. Hvordan føltes det å være en del av et slikt miljø, det er ikke alle forunt? Og det å synge Pats partier er ikke akkurat en tur i parken heller.
– Jeg føler vel på en måte at det var fortjent, uten å låte for selvsentrert, men jeg har jobbet hardt i mange år for å holde det nivået jeg gjør, så jeg føler jeg var godt forberedt, og er veldig takknemlig for at jeg fikk lov til å være en del av denne gjengen. Spesielt vokalpartiene var tidvis krevende. Han hadde noen høye partier innimellom.
– Hvor lang tid brukte du på å forberede deg til den giggen?
– Vel, jeg begynte vel å øve skikkelig på låtene et par måneder før turnéen, men jeg hørte på musikk lenge før det, sånn at jeg hadde partier og overganger i blodet før vi dro, men et par måneder før, gikk jeg virkelig inn i materien. Noen av partiene var krevende å spille, så jeg måtte få kroppen min i form til å holde på med dette hver kveld over lang tid. Det er ikke bare å sette seg bak trommene og tro at man fikser en så krevende jobb.
– Hvor lange var konsertene?
– Tja, et par timer? Ihvertfall 90 minutter, men opp mot to timer om vi la til låter på setlista.
– Var setlista lik fra by til by, eller bytta dere ut låter innimellom?
– Vi spilte jo hele “Lean Into It” fra start til slutt, så la vi til noen låter. Vi kunne starte med for eksempel “Addicted To That Rush”, før “Take Cover”, så kanskje “Undertow” og ei låt til, før vi gjøv løs på “Lean Into It”, og avsluttet med et lass andre låter. “Wild World” måtte jo med, mens Paul og Billy (Sheehan) selvfølgelig hadde sine solo-spots. Vi spilte “Colorado Bulldog”, og vi bytta instrumenter på ei låt, der jeg spilte gitar, mens Billy sang og Paul spilte trommer. I Japan spilte vi også et akustisk sett, der vi la til noen låter, så noen variasjoner var det innimellom.
– Du nevnte at du håper DMJ kommer seg ut på veien. Når tror du dette eventuelt kan skje?
– Det er mye som må på plass først, men jeg håper at noe skjer i løpet av neste år. Jeg skal ut med Mr. Big i januar 2024 for å fullføre avskjedsturnéen, der vi skal blant annet til Europa, før vi tar et par runder i USA, og noen konserter i Sør-Amerika, så jeg blir opptatt med det fram til mai. Deretter skal Big Big Train være med på Cruise To The Edge, før vi drar til Statene, noe jeg gleder meg veldig til, det er vår første tur hit. Vi har også en runde til neste høst, men det er noen små åpenrom vi kan fylle, men det spørs hva Ross og Neal har fore. Jeg vet Neal har et eller annet på gang, og Haken tror jeg holder på mye fram til neste sommer. Dæven, det kan kanskje bli halvannet år til vi får til noe, men da har vi kanskje ei plate til i bagasjen, vi har ihvertfall flere låter klare. Eller, i hvert fall skisser og idéer til nye låter. Og Neal er alltid produktiv; han kan skrive tusen låter på en dag, haha! Pluss at Ross sikkert har noe også. Vi er alltid produktive når vi først setter i gang. Har vi to låter klare, så kommer resten av seg selv. Vi blir litt gira, hehe.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Chad Hoerner, Massimo Goina, Joel Barrios
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2023