BMG
Forut for A-has kunstneriske maktdemonstrasjon i 1986 var engelske Duran Duran klodens desidert beste synthpop-entitet. Fremdeles er det perioden 1981-85 man vender blikket mot skal det drønnes førsteklasses Duran Duran, men bandet glimter til når du minst aner det. ”Future Past” utgjør faktisk diskografiens femtende langspillfonogram, og oser av spilleglede og briljant teknisk håndverk. Gitt Simon Le Bons distinkte, patossterke uttrykk, Nick Rhodes lett elegiske klaviaturgestaltning og John Taylors fargerike funkbass-figurer, innehar veteranene et sonisk særdrag atskillige derivativer misunner dem. Foruten sitt eiendommelige sound oppviser de fleste Duran Duran-skiver akkurat passe mengder nytenkning til både å tilfredsstille kritikere og livslange fans, selv om det er lenge siden de leverte et album på noenlunde pari med de gullforgylte 80-tallstitlene. Singelen ”Invisible” innvoterer flere av bandets troper, i et mellomværende av new wave, post-punk, pop og elektronisk-organisk diskotek, med kinematografisk, computer-generert orkestrering, og løyver skiva en kurant åpning, i spann med ”All Of You” og den noe mørkere ”Give It All Up”. Mest interessant er kanskje ”Beautiful Lies”, hvis østlige toneferniss reiser uvanlige klanger i topp av kompet. Denne underlegges, i likhet med resten av materialet, fenomenalt god, kvinnelig sangharmonisering. ”Wing” følger hakk i hæl på verdibarometeret, mens den disige, pianofrodige og jazzlounge-avsluttende ”Falling” vokser på meg med uforminsket styrke. ”Future Past” erverver status som Duran Durans sterkeste arbeid siden ”Astronaut” anno 2004.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 22.oktober 2021