Det er litt snodig hvordan en lang rekke av de største banda har sine absolutte kvalitative høydepunkter med sine respektive første liveskiver; Deep Purple med ”Made In Japan” (regner ikke ”Concerto for Group and Orchestra” som en ’liveskive’, nei), Scorpions med ”Tokyo Tapes”, Kiss med ”Alive!”, Uriah Heep med ”Live ’73”, Iron Maiden med ”Live After Death”, for å nevne en håndfull personlige favoritter, blant mange – men det er nok ingen slike første scenefødte jeg pr. dags dato spiller hyppigere enn Motörheads vidunderlige energiutblåsning ”No Sleep ’Till Hammersmith”, som på denne dag runder småpene 40 år.
Til tross for sitt svært spesifike navn er ingen av opptakene fra denne mer enn initierte arenaen, men derimot (i motsetning til The Whos tilsvarende skive, om en skal tro ryktene) fra Leeds 28/3 og Newcastle de to påfølgende dagene, med ett unntak; ”Iron Horse”, som er opptak fra året før. Denne ville seg tydeligvis ikke helt, men måtte få væme. Heldgvis, for denne og ”Motörhead” er utvilsomt de to sporene som best viser bandets rapide utvikling fra sin sløye, bluesy start med ”On Parole” til det atomdrevne, frittløpende lokomotivet de nå hadde blitt. Trioen var virkelig i dytten, ridende på bølgen etter kanskje hardrockhistoriens sterkeste trippel med ”Overkill”, ”Bomber” og ”Ace of Spades”, og nå knuste de all motstand – manifestert ved at ikke bare deres til da blandede fans av rockere og pønkere kjøpte skiva, men den føyk helt til topps på tunge salgslister. Det finnes da heller ingen dødpunkter noe sted, fra Morricone-introen slår inn til ”Motörhead” ebber ut – dette er en rein maktoppvisning!
Om en må finne noe å plukke på, må det bli at skivas opprinnelige format synes noe snaut, med 11 låter over kun én enkelt LP, men dette er heldigvis gjort noe med i ettertid. Det finnes et knippe reutgivelser etter hvert, der en får et utvidet låtvalg fra de tre kveldene i tillegg til originalen, og det har også nå nylig blitt tilgjengeliggjort en 40-årsutgave med de komplette konsertene samt noen spor fra lydprøvene. Like fullt, dette blir uansett som kjærkomment ekstrastoff å regne; det føles fremdeles helt riktig å spille originalskiva fra A til Å – så får’n bare ta med seg bonusspor som hva det er; rein bonus.
Vi flekker korken av ei ny flaske Jack, skvetter oppi en klunk Cola og hveser ut et ’3×3-hurrahurrahurra!!!’, mens vi skrur volumet enda et knepp opp og speller fra start nok en gang. Lemmy er ikke blant oss mer, men denne skiva vil leve evig!
Wilfred Fruke