Søndag 18. februar 2024
Selv som en livslang Kiss-fan meget glad i liveshow som pyro og konfetti, og der den siste bevitnede konserten besto av et svensk orkester som bød på alt av dette og mere til er det allikevel befriende at det fortsatt i 2024 fungerer særdeles godt å bare plugge gitarer og bass inn i ampene og bare rocke. For det var nettopp dét Dregen & Co gjorde denne senvinters-søndagen i Oslo by.
Dregen, mest kjent for sine virker i Backyard Babies og The Hellacopters, hadde et meget velspilt og tight trekløver i ryggen der samtlige lyste spilleglede foran et stappe fullt lokale. Mesteparten av setlista var, ikke overraskende, basert på hans soloplate fra 2013 (faktisk ble samtlige spor fra denne presentert i løpet av kvelden), men vi fikk da også noen gode låter fra begge hovedband også – til stor jubel fra de fremmøtte.
De har gjort denne turnéen fullstendig uten crew, og gjør alt av sjauing og kjøring på egen hånd – meget imponerende av en gjeng der jeg tipper de fleste er godt vante med å komme til dekket bord når de er ute på konsert-tur. Og da er det bare sjarmerende med litt tekniske problemer tidlig i settet der gitarlyden til sjefen brått ble borte i løpet av kun et par låter. Dette løste de med ro og godt humør, og et bytte av trådløst til god gammel kabel. Skal ikke kimse av gammeldagse systemer, si!
Kvelden igjennom var det utelukkende smilende og god stemning tilstede i Brewgata, om det gjaldt band eller publikum, bartendere eller vakter. Det er nettopp dette som gjør at man blir i denne musikken når man først har kommet inn i det – man skal jobbe bra hardt for å gjøre folk sure en sånn kveld, og et bedre soundtrack med en bedre frontfigur enn nettopp Dregen skal man jobbe bra hardt for å finne også. Spesielt Fleksnes-referansen rett etter “Hur mår ni Oslo?” var ekstra lystig.
Jeg kjenner ikke solomaterialet hans like bra som bandmaterialet, men de som i mine øyne stakk seg virkelig godt frem i et ellers meget godt selskap var “Bad Situation”, ”Flat Tyre On A Muddy Road”, “Pink Hearse” og “Mojo’s Gone”. Sistnevnte avsluttet hovedsettet før det obligatoriske ekstranummer med glans, og om det trengtes å spørre om publikum var klare for mer, så var vi så til de grader det. Og solomaterialet skal jeg gjøre meg veldig godt kjent med til neste gang, bare så det er sagt.
Men som seg hør og bør så fikk vi da også noen låter av både Backyard og Hellacopters, og her tok det virkelig av på Brewgata. Det hadde ikke gjort seg heeeelt bort om han i tillegg hadde tatt med “Brand New Hate” som glimret med sitt fravær også, men pytt pytt – man kan ikke få alt her i verden. Men jeg sitter nå med en liten følelse av at stemningen ville ha gått fra 10 til 11. Nuvel.
Dog vi fikk da vitterlig “Star War”, “44 Undead”, “One Sound”, «Soulseller» og ikke minst avslutteren over alle avsluttere “Minus Celsius” der det tok fullstendig av i Brugata, så da blir det ganske dumt å klage over noe som helst.
Så det gjør vi da heller ikke, men takker ydmykt Dregen for å vise verden at med fete låter og bra attitude så kommer man veldig langt og trenger egentlig ikke stort mer. Og ikke minst at man i en en drøy halvannen time glemte den forbanna drittvinteren man står i her til lands. Dette var gøy, dette var fett, og kom gjerne tilbake om ikke så alt for lenge.
For dette var rock n’roll akkurat sånn rock n’roll skal være.
5/6 | Sven O Skulbørstad
Foto: Anine Desire
Intervju med Dregen i neste nummer! Invester en hundring i ett års abonnement og få det på utgivelsesdag!