De færreste såkalte «supergrupper» klarer å holde sammen særlig lenge. Men ett hederlig unntak er trioen The Jelly Jam som debuterte i 2002, bestående av de eminente musikerne Ty Tabor fra Kings X på gitar og vokal, Rod Morgenstein fra Winger og Dixie Dregs på trommer, og bassvirtuosen John Myung fra Dream Theater. I anledning utgivelsen av deres fjerde skive «Profit», tok vi en prat med sistnevnte, som viste seg å på langt nær være så stille og fåmælt som ryktene sier.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Er The Jelly Jam et band bestående av tre venner som har kjent hverandre lenge, eller ble dere koblet sammen av managements og plateselskap?
– Folk kjenner kanskje ikke så godt til dette bandet og vår historie, men jeg har kjent både Ty Tabor og Rod Morgenstein i snart 20 år – de er en viktig del av mitt liv, blant mine beste venner og vi snakker stadig sammen. Vi ga ut et par skiver under navnet Platypus først.
– Og da var også keyboardist Derek Sherinian (ex-Dream Theater, Black Country Communion) med på laget?
– Riktig. Men da han sluttet følte vi at bandet endret karakter såpass mye at det var mest logisk å endre navn. Vi samles når enn vi har tid til å skrive låter og jobbe i studio. Vi er alle tre opptatt på hvert vårt hold med våre respektive band, og Ty bor heller ikke i New York som meg og Rod, så derfor kan det gå år i mellom hver gang vi gir ut en skive. «Profit», som ble sluppet i mai, er vår fjerde skive, og det er en konseptskive som vi alle er veldig stolte av. Det er som å se på en film – det er en sammenhengende historie fra første til siste låt, som du kan følge hele veien gjennom tekstene. Historien er i korte trekk om kampen mellom det gode og det onde, men det ender ikke nødvendigvis som en typisk Hollywood-film. Den slutter på en annen måte enn det vi har lært oss å forvente.
– Hvor pleier dere å møtes?
– Stort sett hjemme hos meg. Jeg har mitt eget studio og øvingslokale, så vi kan spille inn låter når enn det måtte passe for oss alle tre.
– Og hvor mye tid pleier dere å ha disponibel?
– Jeg vil anslå at ti dager er det vanlige for å spille inn et nytt The Jelly Jam-album. Da er det intens jobbing fra start til slutt over en drøy ukes tid. Unntaket er denne nye skiva, hvor vi faktisk klarte å samle oss to ganger. Første gang klarte vi bare akkurat å skrape sammen nok låter til å lage en skive, men vi følte at vi kunne gjøre bedre. Så neste gang vi fikk en åpning, lagde vi og spilte inn enda flere låter. Deretter satt Ty med musikken i ett års tid og jobbet med melodilinjene, tekstene og konseptet, før vi satte sammen det beste låtmaterialet fra de to innspillingene til å bli «Profit».
– Hvilken av de to skivene du spiller på i år («Profit» og Dream Theaters «The Astonishing») ble innspilt først?
– The Jelly Jam-skiva ble innspilt for lenge siden, i 2014, og Ty brukte lang tid på å gjøre den ferdig med vokal, tekster, melodilinjer, produksjon og miksing. I løpet av det året jobbet jeg med Dream Theater.
– Da dere lagde låtene til «Profit» og spilte de inn, så var det altså ikke planlagt at dette skulle bli en konseptskive?
– Nei, det kom egentlig senere, Ty presenterte to ulike varianter for meg og Rod. Han sa ‘Vi kan enten ha en vanlig skive med ti låter på, men sjekk dette alternativet!’. Og etter å ha satt oss inn i historien han hadde lagd, var jeg og Rod helt enige, det gjorde skiva så utrolig mer interessant.
– Hvor lang tid i forveien må dere planlegge å møtes, med tanke på alles timeplaner?
– Ja, det er det som er problemet, det er derfor det tar så lang tid mellom hver skive. Ofte blir det mer spontant når vi oppdager at vi alle har en ledig uke om to måneder.
– Fem år siden tredjeskiva «Shall We Descend»…
– Ja herregud som tida flyr! På de tidligere skivene har vi egentlig ikke gjort noen innsats for å promotere og gjøre folk oppmerksomme på The Jelly Jam, vi har liksom forblitt en hemmelighet utenfor den harde fankjernen. Men vi følte alle tre at «Profit» fortjener et større publikum, og det er grunnen til at du og jeg snakker sammen nå. Den er veldig tilfredsstillende å høre på, fra start til slutt – og den er ikke for lang heller, den endte vel på rundt 45 minutter. Du rekker fint å høre på hele skiva på vei til jobb eller i bilen på vei et sted. Og jeg synes at det å høre på en skive i sin helhet gjør at du blir mer knyttet til låtene og musikken, enn ved å bare høre et tilfeldig spor nå og da. Alle låtene er bra hver for seg, men sammen utgjør de noe mye større. Ty, Rod og meg selv var virkelig samkjørte da vi lagde denne, og det synes jeg høres på sluttresultatet. Det føles ikke som en skive fra et sideprosjekt innspilt i hui og hast – vi har blomstret, vi har ankommet der vi skal være, og vi har klart å fange essensen av dette på denne skiva.
– For to måneder siden hadde jeg ikke hørt The Jelly Jam, og hadde halvveis forventet meg 20 minutters jammelåter med lange instrumentalpartier. I stedet var dette veldig melodi- og vokalorienterte sanger på 3-4 minutter.
– Riktig. Og det var også meningen vår. Vi kommer sammen og skriver låter, først og fremst. Vi prøver å fange den stemningen og energien som initierte låta i utgangspunktet. Men melodien er viktigst. Vi lager oftest musikken først, men hvis ikke Ty klarer å finne en melodilinje som gjør at det er verdt å jobbe videre, så skroter vi hele låta først som sist.
– Det er godt å høre at dere tre møtes og skriver sammen i samme rom, for mange band og sideprosjekters skiver lages uten at bandmedlemmene i det hele tatt har møttes. Det meste går på mail og Skype for tiden, har jeg inntrykk av.
– Det er sant, det er den retningen det har tatt. Man trenger ikke være i samme rom eller samme land lenger. Men det er karakteristisk for The Jelly Jam, vi liker å jobbe sammen, ansikt til ansikt, med å skape musikk. Selv om halvparten av låtene oppsto fra idèer som en av oss, oftest Ty, hadde spilt inn på egen hånd, og deretter presentert det for de andre to, og hvis vi likte det, så jobbet vi videre med dette i fellesskap for å få låta i den rette formen. Når vi har så kort tid på oss til å skrive og spille inn en skive, så er det viktig at vi ikke kjører oss fast i noe som vi tidlig vet ikke kommer til å funke, men følger den kreative strømmen og kommer oss videre. Det er en utfordring å finne en grunnide som vi føler er god nok til å bruke tid på til å gjøre om til en fullverdig sang. Det som kan virke som en god ide for meg personlig, funker kanskje ikke for de to andre. Vi må stille med et åpent sinn når vi møtes, vi må ha inspirasjon, vi må være forberedte og ha masse ideer hver, og ikke stille med blanke ark.
– Den første låta jeg falt for på «Profit», er antagelig også den enkleste – «Fallen».
– Det er en veldig spesiell låt, som representerer et vendepunkt i historien. «Fallen» er en låt som Ty kom med, eller han hadde gitarkordene klare da vi møttes. Det er en av mine favoritter også, en melankolsk og dyp låt.
– Jeg tror heller aldri jeg har hørt deg eller Rod spille så minimalistisk før.
– Det å spille enkelt er like viktig som å kunne spille intrikat. Man må tilpasse seg låtens dynamikk. Det er umusikalsk å spille intrikat hele tiden. Min største utfordring når jeg nå sitter og øver foran The Jelly Jams første turne, er å kjenne låtene godt nok til å bli en del av de. Vi har låter som er opptil 15 år gamle som aldri har blitt fremført på en scene som jeg må lære meg på nytt. Men det er mange måter å spille enkelt på. Man skal være oppmerksom på melodien, og ikke komme i veien for den. Selv om det er fint å komplementere melodilinjen med å komme inn i melodien, tilføre noe, og så trekke seg tilbake igjen. Det er helheten i låta som treffer lytteren, tror jeg.
– Dere skal på deres første turne (eller 7-8 konserter på østkysten av USA) i slutten av juli. Har dere noensinne gjort konserter sammen, eller blir dette en ilddåp?
– Nei, The Jelly Jam har aldri stått på en scene før, så dette er veldig spennende for oss.
– Så hva forventer du deg?
– Det skal bli moro! Vi skal kjøre rundt i en minibuss og spille på klubber. Fokuset er på oss tre som spiller musikken uten å tenke på noe show eller produksjon. Tilbake til det helt grunnleggende.
– Tror du The Jelly Jam har egne fans, eller kommer 95% av publikum til å stille i Kings X- og Dream Theater-t-skjorter og stå og kauke på «Over My Head» og «Pull Me Under»?
– Jeg tror det er viktig at vi har litt av begge deler. Både folk som vet hvem vi er, og folk som hører dette for første gang. Om fans av Kings X, Winger og Dream Theater vil komme og sjekke ut The Jelly Jam, så er jo det flott – bare de er åpne for å høre The Jelly Jams musikk.
– Kommer dere til å spille utelukkende låter fra The Jelly Jams skiver, eller blir det annet materiale også?
– Nei, det blir kun The Jelly Jam. Vi har tross alt fire skiver å plukke fra, så det er ingen grunn til å spille noe annet.
– Like greit – det har ikke alltid vært like artig å høre band som Transatlantic og Flying Colors prøve seg på Dream Theater-låter! Har dere noen planer om å spille inn noen av disse konsertene for en fremtidig liveutgivelse?
– Det kan det godt hende at vi gjør – men akkurat nå har vi fullt fokus på å bli komfortable med å spille disse låtene og etablere The Jelly Jam som et liveband.
– Er det planer om flere konserter etter denne håndfullen, i Europa for eksempel?
– Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal gjøre det, utenom det vanlige problemet med tid og timeplaner som skal klaffe. Jeg tror vi alle tre er mer enn villige til å ta dette bandet ett skritt videre, og en Europaturne hadde vært et gigantisk skritt for oss! Det blir nok ikke før i 2017 isåfall, da har alle tre noen felles ledige uker.
– I neste uke (i slutten av juni) skal du til Sør-Amerika med Dream Theater for en to ukers turnè. Hva er Dream Theaters planer etter det? Det står ikke noen flere konserter oppført på hjemmesiden deres pr nå.
– Stemmer, vi skal til Brasil, Argentina, Chile og Mexico nå, og så har vi en pause før vi fortsetter turneen i USA, men det blir nok ikke før til høsten. I mellomtiden kommer The Jelly Jam til å gjøre så mange konserter som mulig.
– Den søramerikanske fansen later til å være særdeles entusiastiske. Har du et favorittkontinent å spille på, eller står du bare din egen lille verden på scenen uansett?
– Neida, alle kontinenter og alle land har sin egen sjarm. Jeg elsker å reise på den måten vi gjør, og få observere og ta ulike kulturer inn over deg. Vi er ekstremt heldige og priviligerte som har en såpass stor fanskare over hele verden, uten de hadde det ikke latt seg gjøre å reise til Sør-Amerika, til Asia og til Europa.
– Og det var jo stas at dere tok dere tid til å spille hele tre konserter i Oslo på den ganske eksklusive Europaturneen i februar!
– Ja, Norge var fantastisk, som vanlig! Jeg elsker å komme til Norge, vi har nok vært der et dusin ganger nå.
– Rekker dere noengang å få sett litt av byene dere besøker, eller er en turne bare en diffus rekke av flyplasser, arenaer og hotellrom?
– Jada, av og til drar jeg og Mike Mangini og et par fra crewet ut og spiller golf på morgenen, og det er veldig avslappende for min del. Jeg tror det er viktig å koble helt ut en gang i blant – og når man turnerer er man stort sett innendørs hele tiden, på flyplasser, i busser, på konsertlokalet og hotellrommet, så det er bra å komme seg ut i frisk luft, og kanskje ha en picnic i sola med venner. Jeg føler at det klarner hodet og gjør deg mer balansert.
– Vanligvis skriver Dream Theater musikken sammen, men på «The Astonishing» skrev John Petrucci og Jordan Rudess alt, og presenterte det for resten av bandet. Hvordan opplevdes det fra ditt perspektiv?
– Jeg hadde ikke noe problem med å sette meg i baksetet denne gangen. «The Astonishing» var et prosjekt som John og Jordan hadde jobbet med i et par år, det var tydelig at de var på sporet av noe helt spesielt og at de brente for dette. For oss andre var det også på tide på endre litt på arbeidsmåtene våre og prøve noe nytt. John og Jordan hadde planlagt alt av melodier og konseptet og antall låter ned til minste detalj, så det viktigste for meg var å støtte opp om dette, sprøyte energi inn, og tilpasse mitt basspill for å gjøre låtene så bra som mulig. Og det var en enorm utfordring, «The Astonishing» med sine trettifire spor er det mest omfattende prosjektet vi noensinne har begitt oss ut på. Det var utrolig mye jobb for meg, Mike og James selv om vi ikke hadde vært med på å skrive noen av låtene.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016