James LaBrie har vært stemmen i Dream Theater siden 1992 og bandets gjennombruddsskive “Images & Words”. Han har opp gjennom årene fått både ris og ros for sin stemme, men uansett om man liker den eller ei, er han en av bandets grunnpillarer. I forbindelse med bandets konsert i Oslo fikk vi en liten prat med LaBrie og statusoppdatering på tingenes tilstand samt resepten for å holde stemmebåndene inntakt, nemlig varmt vann med honning.
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker
– Takk for at du tok deg tid til en liten prat med oss, James. Det er ikke så lenge siden sist du ble intervjuet av oss.
– Bare vent litt. Jeg må finne brillene mine. Der var de. Nå kan jeg endelig se. Kjør på.
– Du bruker ikke briller på scenen, bruker du linser da?
– Neida, jeg ser det jeg trenger å se. Jeg bruker de mest når jeg må lese.
– Så det er ingen fare for at du kommer til å løpe feil vei eller gå utfor scenekanten i kveld?
– Nei, det skal nok gå bra.
– Hvordan er det å være på turné med nye låter og “Metropolis Pt.2: Scenes From A Memory”?
– Det går veldig bra. Reaksjonene på det nye materialet har vært fantastiske, og etter å ha levert 14 album i karrieren og få denne formen for reaksjon er virkelig noe vi setter pris på. Det viser også at vi gjør ting på riktig måte og at vi kjører i riktig retning. “Scenes From A Memory” snakker på en måte for seg selv. Det er en helt egen opplevelse. Du ser det blant publikum hver eneste kveld, når vi går på scenen og kjører i gang fra skiva. Det er ganske overveldende med all energien.
– Så du er ikke lei av å synge gamle låter?
– Nei, du vet, det er morsomt. Jeg skal fortelle deg hva jeg er lei av. Det er alt som er før konserten og alt etter konserten. Konsertdelen og det å stå på scenen er noe du alltid vil elske, såfremt du ikke er syk eller dårlig. Da vil du helst ikke stå der. Men selv om du har sunget en sang tusen ganger så er du i et øyeblikk og du står i det. Det som er et slit er all reisingen.
– Men du savner vel familien når du er på turné?
– Ja, det suger å være borte fra familien. Selv om familien kommer over på flere konserter her og der og bli kanskje en uke, så blir det ikke det samme. Det er ikke som å være hjemme, ha muligheten til å slappe av og gjøre dine egne greier. Men jeg har ingenting å klage på. Vi gjør det vi elsker å gjøre.
– Dere har vært på hyppige turneer siden 1992, så det er kanskje ikke så rart det kan være slitsomt, men det har vel kanskje også blitt en vane?
– Du vet, det blir en syklus. Du gjør albumet og så følger du det opp med en lang turne. Så tar du litt fri, så går du tilbake i studio og gjør et nytt album.
– Hva liker du å gjøre når du er hjemme i Toronto?
– Jeg bor rett i nærheten av Toronto. Jeg sier Toronto bare fordi da vet folk hvor det er og kan referere til et kjent sted. Jeg elsker å kjøre alpint og har gjort det siden jeg var fem år gammel. Jeg elsker å dra til fjellene og å gjøre gale ting. Hele familien kjører alpint og hver vinter drar vi til forskjellige steder og kjører. Jeg liker også å kjøre båt. Vi har en båt stående og så pleier vi å dra på camping. Og hver dag går jeg spaserturer. Det å være ute klarner hodet. Jeg liker også å lese.
– Så du er en ganske normal fyr?
– Vi er alle ganske normale, eller jeg tror vi er det. Det kan være noen unntak.
– Du må kanskje være litt unormal for å holde ut i artistbransjen over så mange år?
– Ja, men jeg tror det er som hvilken som helst annen bransje. Hvis du vil at bedriften din skal oppnå suksess må du alltid være fokusert. Du må også ha et klart hode. Jeg tror at med oss så har vi alltid visst hva vi skulle gjøre, hva vi gjør og er hundre prosent innstilt på å gjøre det vi skal. Jeg tror at hver gang når vi starter på et album og går i studio så vet vi hva vi skal lage det og hvordan vi skal gjøre det. Hvor vi vil gå med musikken vår. Vi har hatt en lang karriere og vet hva som skal til, men vi vet også hvordan vi skal få gjort ting. Alle tingene er små steg i retning av å gjøre det du elsker å gjøre.
– Du har også din egen solokarriere ved siden av Dream Theater. Er det noe nytt på gang der?
– Matt (Guillory) og jeg jobber med nytt materiale nå. Vi har åtte låter, og ja, vi er ganske spente på det. Det kommer til å bli et bra album og vi har med de samme musikerne. Jeg snakket akkurat med en fra plateselskapet og forsøkte å få en slags tidsramme for når vi kan gi den ut. Så vi forbereder oss til å gi den ut etterhvert, men først og fremst må vi skrive ferdig låtene og så går vi i studio.
– Føler du at du får uttrykt deg på en annen måte med soloalbumene dine? Det låter annerledes enn Dream Theater.
– Det må det gjøre. Det må låte annerledes. det åpner også for at jeg kan vise en annen side av meg selv og hvem jeg er. Både som musiker og låtskriver. Jeg har jobbet sammen med Matt siden 1998, og første albumet kom i 1999. Og jeg vil gjøre det 100% klart at uten Matt hadde det aldri blitt noe. Det hadde ikke blitt noen James LaBrie utgivelser uten han. Han er en av hovedlåtskriverne. Vi jobber sammen med alle melodiene og vi deler på tekstene. Men når det kommer til det musikalske er det han som er hjernen bak, selv om jeg er involvert. Jeg har min input, men han er mannen. Han setter det sammen, og han setter arrangementene sammen. Han er briljant. Det er så enkelt som det. Så jeg har alltid sagt til Matt at selv om det er en James LaBrie-greie så er det virkelig en LaBrie-Guillory-greie. Og det har det alltid vært. For å ta det enda et steg er de andre karene like viktige. Siden “Static Impulse” har jeg hatt med fenomenale karer som virkelig er gode og som respekterer instrumentene sine. men du vet Matt er en slik tour de force-musiker, og jeg hadde ikke gjort dette uten han. Jeg elsker stilen og det vi har klart å skape sammen, og albumene har bare blitt bedre og bedre. Jeg synes fortsatt at vi vokser med måten vi samarbeider på, og materialet Matt kommer med er unikt.
– Det forrige albumet deres “The Astonishing” fikk blandet mottagelse av både media og fans, i motsetning til “Distance Over Time” som jevnt over har blitt tatt imot med åpne armer av fansen, og flere har uttrykt at dere endelig er tilbake på rett spor.
– For meg så var “The Astonishing” et sølvfat vokalmessig. Det er nærmest en rockeopera og jeg fikk gjøre mange forskjellige karakterer og fikk vist ulike sider av stemmen min, og det var en maraton for stemmen min og det ultimate for meg. Du vet at i Dream Theater har jeg alltid fått lov til å gjøre ting med stemmen som jeg kanskje ikke hadde fått lov til i et annet band. Det ville kanskje blitt mer endimensjonalt, og det handler ikke om å rakke ned på band som gjør det, det er gode band og drittband. Men det jeg sier er at på grunn av allsidigheten til Dream Theater og at vi kan gjøre hva vi vil, som vi også gjør. Det gjør at jeg også får muligheten til å gjøre varierte ting. Som for eksempel synge mykt, hardt, brutalt eller mørkt. Det er det som har gjort det ekstremt spennende for meg med å være vokalist i bandet. Generelt blir vi aldri lei i bandet fordi vi har gjort så mye forskjellig. Vi har alltid tenkt at vi har muligheten til å gjøre noe annerledes og vi har aldri vært redd for det heller. Det skal ikke bare være interessant for oss men også for fansen.
– Hvilken låt er din personlige favoritt å synge på scenen?
– Det endrer seg. Du spør meg om det i dag og i morgen kan jeg ha et annet svar. Akkurat nå er det sannsynligvis “One Last Time”. Etter det må det bli “Through Her Eyes”. Jeg elsker den for det er en veldig emosjonell låt. Fra “Distance Over Time” må det bli “Untethered Angel”. Jeg liker virkelig å spikre den. Men som sagt i morgen kan svaret være et annet. Det kommer litt an på humøret og sinnsstemningen min, men i det siste har det vært de låtene.
– Hvordan synes du det er å synge eldre sanger som for eksempel fra “Images & Words” som går rimelig høyt i toneleiet? Det er jo flere vokalister som må roe ned og legge ned toneleiet sitt noe, til og med evigunge Rob Halford.
– Du vet jeg må passe meg. Jeg synger ikke i stratosfæren lenger slik jeg gjorde. Det er ikke mulig. Og årsaken er skaden jeg fikk på stemmebåndene for lenge siden. Jeg må passe meg litt på enkelte låter og ta det litt ned. Som de fleste andre vokalister som har holdt på i mange år har sagt til meg, så har de også måttet roe ned noe. Jeg sverger på at jeg fortsatt hadde klart det hvis jeg ikke hadde fått den skaden. Det gjør jeg virkelig, men hvem vet?
– Har du gjort noen refleksjoner rundt det at dere er et megastort band som har påvirket og inspirert mange band og ikke minst fansen gjennom mange år?
– Vi føler oss alle velsignet for det er en utrolig heldig situasjon å stå i. Alle i bandet har mange venner der ute som er ekstremt talentfulle, og de fikk aldri gjort det samme som oss. Selv om de er talentfulle. Det setter også ting i perspektiv. Det gir deg en følelse av hvor heldig du er og hvor suksessfull du har vært. Det å ha en karriere som du drømte om siden du var barn, det er så mange sider av det som forteller deg hvor heldig du er. Du nevnte Rob Halford nettopp og det er litt morsomt for han og jeg var på flyplassen på samme tid en gang. Vi satt i business-loungen og snakket , og han sa blant annet: ‘Du vet, James. Vi er virkelig heldige som får gjøre akkurat det vi gjør.’ Og jeg tenkte dette kommer fra Rob Halford som har vært i bransjen i en mannsalder, minst 45 år. Har hatt stor suksess og er fortsatt ydmyk nok til å fortsatt si at vi er velsignet siden vi kan gjøre det vi gjør. Han tok det aldri for gitt, han sa ikke ‘Jeg er stor stjerne’. Han har innsett at selv om vi har hatt suksess så er det mange tusen som er like store og talentfulle, men de fikk aldri den muligheten. Poenget er også at det kunne gått galt mange steder, at avgjørelser kunne gått feil vei, at du gjorde feil, at du var på feil sted til feil tid. Men du klarte å komme deg til topps likevel.
– Dere har overlevd det meste helt siden grungen kom på 90-tallet og diverse andre musikkstiler som kanskje har vært mer i vinden enn progressiv metal. Det er ganske utrolig, og tror du at noe av årsaken er at dere til stadighet har endret litt på lydbildet samtidig som dere har holdt dere til opprinnelsen deres?
– Vi har alltid følt at vi har beveget oss framover og vi har ikke villet gjenta oss selv eller stagnere. Det er noe av det som har holdt oss inne i gamet. Som jeg sa tidligere er det viktig å ha en følelse av at det du skaper er noe nytt og friskt også. Noe du kan stå inne for og være stolt av. Det har alltid vært greia vår.
– Og Mike Mangini fikk inn litt ny energi i bandet?
– Absolutt, Mike dro inn masse ny og positiv energi. Han har det gøy i bandet og vi har det gøy med han. Det vil du se der ute på scenen i kveld.
– I motsetning til de andre i bandet har du ikke et rent fysisk og maskinelt instrument, du har bare stemmen din å stole på. Hvordan holder du den i form?
– Det kan være vanskelig. De andre har en forlengelse, jeg har bare stemmen og må virkelig passe på. Jeg øver hver dag, spiser masse frukt og grønnsaker, hviler mye, drikker masse væske, tar vitaminer og prøver å holde meg mest mulig sunn. Jeg varmer opp sakte og forsiktig og så kjøler jeg meg ned. Alle disse tingene gjør at jeg kan stå på scenen og synge i tre timer. Vi gjør lange konserter og det er mye å gjøre for meg, men så langt har det gått bra.
– Men hva gjør du når du går av scenen under instrumental-partiene? Du sitter vel ikke bak scenen og leser?
– Jeg tar meg en sigar. Neida, jeg har et telt bak der hvor jeg blant annet drikker varmt vann med litt honning samt en luftfukter eller rettere sagt en maskin med maske som tilfører halsen fuktighet og så står jeg og småsynger for å holde stemmen varm. Så strekker jeg litt ut og girer meg litt opp for å holde på energien. Jeg kan ikke gå tilbake på scenen uten energi. Det er viktig å ta med seg den tilbake.
– Ja, du kommer som regel løpende inn på scenen igjen og det er ikke fordi du har glemt tida?
– Nei, det er med vilje så jeg kan løpe ut og være gira. Noen ganger holder jeg tilbake så jeg virkelig må løpe ut og ta tak i mikrofonen, mens andre ganger går jeg rolig ut og bruker litt tid. Det er viktig å skape litt dynamikk gjennom kvelden.
– Hva er fremtidsplanene til Dream Theater?
– Vi skal gjøre en DVD i London i februar, så vi har et todagers seanse med innspilling der, vi har også vår siste konsert på denne Europa-turneen i Glasgow. Etter den drar vi hjem og slapper av litt i seks eller sju uker med familiene våres, så drar vi ned til Asia. Vi skal ha konserter i Japan, Indonesia, India, Singapore og Australia blant annet. Det er helt forferdelig det som har skjedd i Australia. Vi blir borte til slutten av mai og så tar vi fri til sommeren og så får vi se hva som skjer. Det er mulig vi drar på veien igjen til høsten et eller annet sted, men vi er ikke sikre ennå. Mulig vi tar det helt med ro og tar fri og at vi først er tilbake over nyttår i studio med å lage et nytt album.
– Er det fortsatt penger å tjene på å gi ut album? Det er ikke alle som ser noe poeng i det lenger. Det koster mer enn det smaker, og Michael Romeo i Symphony X var tvilende til å bruke tid på et nytt album fordi det var så lite å tjene på det.
– Sa han virkelig det? Vel, det er mer penger i det vi holder på med. Jeg forstår hva han mener, det er forskjellige scenarioer for forskjellige artister. For han vil det kanskje være best å holde konserter, basert på hvem han er og hva han har gjort. For folk vil kanskje høre det han har gjort tidligere, ikke det at han ikke kan gi ut ny og bra musikk, men fansen vil kanskje ikke være like interesserte i nye låter, men heller det han har gjort med bandet tidligere.
– Vi var såvidt innom det, men føler du at Dream Theater har den rette sammensetningen nå? Det finnes flere eksempler på band som har fått en ny vår med nye medlemmer, for eksempel Queensrÿche. Noe Michael Wilton har vært åpen på etter at Todd La Torre tok over etter Geoff Tate.
– Ja, har du hørt han? Han er virkelig god. Jo, det er sånn at folk er folk og vi har alle våre ideer og identiteter. Noen skaper mer problemer enn synergi eller harmoni om du vil i et band, så jeg kan skjønne hva gutta i Queensrÿche snakker om. Plutselig var de i en situasjon der alle kom overens, alle kunne snakke sammen, det var lettere å jobbe sammen. Jeg kunne se at Queensrÿche var et helt annet band etter at han kom inn. Han har sendt meg flere meldinger og han er virkelig en hyggelig fyr. Nå er gutta i Queensrÿche langt mer avslappet enn tidligere. Vi har turnert med bandet også med Geoff Tate, og da var det en helt annen dynamikk i bandet. Men Geoff og jeg har alltid komme godt overens, og jeg har ingenting i mot ham.
– Det er vel ingen tvil om at det beste er å komme overens med når en spiller i et band og lever så tett oppå hverandre som på turné?
– Det er klart at det er viktig. Du kan jo tenke deg selv hvordan det er bo sammen med noen du ikke liker? Tenk deg hvor vanskelig det er når du må gjøre det samme neste dag igjen med noen du ikke liker, og det på scenen.
– Da har tiden dessverre gått ut for lengst og du må vel begynne å gjøre deg klar til konserten?
– Oj, er klokka så mye alt? Bra du passer på, jeg må hoppe i dusjen og få i meg noe mat. Takk for intervjuet, det var virkelig interessant og vi gleder oss til å spille i kveld!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020