Roadrunner
Dream Theater er et av disse bandene som man enten forguder, eller så har man minimalt med forhold til det. Jeg kjenner svært få som synes at Dream Theater bare er ok. Og lite tyder på at denne situasjonen kommer til å endre seg med utgivelsen av bandets tolvte og selvtitulerte album – du vet som oftest nøyaktig hva du får fra Dream Theater – lange og intrikate låter med instrumentakrobaktikk i ypperste verdensklasse; en virvelvind av synkroniserte arpeggioer og taktskifter. Du finner ikke mange bedre musikere innenfor hvert sitt instrument enn gitarist John Petrucci, keyboardist Jordan Rudess, bassist John Myung og deres forholdsvis nye trommis Mike Mangini, som erstattet Mike Portnoy i 2011. DTs forrige utgivelse «A Dramatic Turn Of Events» var ferdigskrevet før Mangini ble ansatt, så «Dream Theater» er den første skiva hvor Mangini har vært med i hele prosessen. Og han stjeler til tider showet fullstendig. Teknikken er formidabel og han gir også bandet enkelte nye nyanser. Etter den korte og ultradramatiske instrumentale åpningen «False Awakenings» sparker skiva igang med første singel «The Enemy Within», som etter et steinhardt gitarriff snart glir inn i klassisk DT-territorium – en låt som kunne glidd rett inn på f.eks «Scenes From A Memory». Tredjelåta «The Looking Glass» høres noe så ekstremt ut som Rush at etter et tyvetalls gjennomhøringer blir man fortsatt overrumplet når det omsider er James LaBrie, og ikke Geddy Lee, som kommer inn på vokal. Instrumentalen «Enigma Machine» er låta som vil få musikerne blant dere til å grine av frustrasjon, og her setter nevnte Mangini sitt ekstremt tydelige preg. «The Bigger Picture» er mer melodisk, hvor Petrucci nok en gang står for en skives musikalske høydepunkt – gitarsoloen her er så vakker at gåsehuden spretter frem hver gang. Starten på «Surrender To Reason» gir også voldsomme assosiasjoner til Rush, mens det akustiske midtpartiet tar oss tilbake til «Falling Into Infinity»-perioden.
Ingen Dream Theater-skive er komplett uten et massivt epos på minst 20 minutter eller mer a la «Octavarium» eller «Six Degrees Of Inner Turbulence», og fansen trenger ikke frykte – avsluttende «Illumination Theory» gir dem akkurat det de ønsker – dette er prototypen på det som har fått millioner til å både elske og hate Dream Theater. Det er vanligvis lettere å få Larzen til å snakke dritt om Venom enn å få meg til å være negativ til Dream Theater, men denne skiva vil nok ikke bli husket blant deres ypperste. Det er jevnt over bunnsolid, samtlige låter er bra, men de virkelig store høydepunktene og gåsehudøyeblikkene mangler denne gangen. Alle DT-fans vet at det er håpløst å vurdere bandets skiver etter et par gjennomhøringer, og undertegnede har heldigvis hatt et par måneder på seg (Takk, Warner! Takk!) til å få grepet på låtene. Skiva vokser voldsomt jo mer du hører på den, så ikke gi opp etter første uka – den er vesentlig bedre enn førsteinntrykket. Men som sagt – er du ikke fan fra før, vil du neppe bli frelst med denne skiva heller. Dere andre kan bare løpe til platesjappa med en gang.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 23.september 2013