Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Franz Schepers
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Gratulerer med ny skive!
– Tusen takk, det var på høy tid, for det er en stund siden den ble spilt inn, faktisk. Mesteparten var unnagjort før pandemien slo inn, så gjorde vi vokal og de fleste soloene etterpå. Miksen var unnagjort for nesten tre år siden. Det som skjedde var at Simon (McBride) ble med i Deep Purple, så plata ble lagt litt til side på grunn av det.
– Det må være rart å sitte og vente på å slippe ei plate så lenge. («Pushed To The Edge» er anmeldt her!)
– Ja, kanskje det, men jeg hadde nesten glemt av den. Det kunne kanskje endt opp med at advokatene mine hadde sluppet skiva etter jeg var borte, haha! Men det er moro at det endelig kommer ut. Vi spilte det inn veldig raskt, faktisk, det tok bare rundt fem dager.
– Spilte dere inn hver for dere, eller ble det gjort samlet?
– Det meste ble gjort live. Vi satt alle i samme rom, til og med trommene. Kan du se for deg det? Haha! Lesliene og gitar- og bassforsterkere sto isolert i separate rom, så mye er live mens noen soloer ble overdubbet i etterkant. Simon fortalte at gutta samla seg på parkeringsplassen etter vi var ferdige og prata om hva gamlingen hadde planlagt for de dagen etter, haha! Jeg kjørte de ganske hardt, må jeg innrømme. Det er et raskt gitar og keyboard-parti på “Godz Of War”, der Simon klaga over at det var vanskelig, men jeg repliserte bare at det var inspirert av noe han spilte tidligere den dagen. Mye av det vi gjorde ble lagd like før vi spilte det inn. ‘Har vi det? Ok, kjør!!’ Heldigvis hadde vi en glimrende lydtekniker under innspillingen. Piers Mortimer hadde stålkontroll på hvilke take som fungerte best. Vi jobba i Headline studio like utenfor Cambridge, så det er ikke så langt unna der jeg bor. Jeg har jobbet der tidligere også, blant annet ble keyboardene på Deep Purples “InFinite” (2017) spilt inn der. Piers er en uhyre effektiv kar. Det er deilig å ha slike folk på laget. Han var nesten like rask som Bob Ezrin.
– Han er kjent for å jobbe effektivt ja.
– Utvilsomt! Jeg husker da jeg jobbet med ham ganske tidlig i karrieren. ‘Gjør en solo her’. Jeg spilte solo, og spurte etterpå; ‘hvordan var den?’ Han så bare rart på meg og spurte; ‘hvordan var hva?’ Da hadde han allerede gått videre.
– Det er godt å ha effektive teknikere og produsenter.
– Helt enig! Og andre ører enn musikernes, for vi blir aldri ferdige om vi får holde på på egen hånd. Jeg skal gi deg et eksempel på en glimrende tekniker og produsent; Martin Birch, som jobbet på en del av de gamle Purple-platene. Jeg jobbet med ham på et par Cozy Powell-greier. Han var nesten aldri der, det var mer; ‘jepp, det var bra. Neste!’ Jeg husker Jack Bruce (Cream) kom, og Martin sa bare ‘ok, Jack, få høre basslyden din’. To toner, og Martin var fornøyd. Jack så bare rart på ham og spurte; ‘er du sikker?’ – ‘Jada. Det låter knall. Du er jo Jack Bruce!’ På denne plata hadde vi maks fem take.
– Min erfaring er at mer enn fire-fem-seks take er nok. Etter det begynner du å bli lei og ufokusert, og gjør mer feil.
– Det mener jeg også, men det er vanskeligere å spille rock enn folk flest tror. Man setter seg litt fast om man gjør flere take enn det, og plutselig befinner man seg der at første eller andre take er de som utpeker seg som de beste, for de er mer levende enn take fire og fem, for eksempel. Som Paice pleier å si; ‘ikke gi mer enn 85%, spar litt, bare sånn i tilfelle’, og han har rett. Spar litt i tilfelle du må gi et ekstra gir.
– Du har med deg noen forholdsvis dyktige musikere på skiva. Som trommis må jeg si jeg ble imponert over innsatsen til Jon (Finnigan).
– Jon er litt av en type. Han bor i nabolandsbyen, og jeg har kjent ham siden han var 12 år gammel, det var da jeg spilte med ham første gangen. Jeg spilte på puben en gang, og han kom opp og spilte med oss, og jeg ble overrasket over hvor flink han var allerede da, og siden har vi holdt kontakten. Han ble raskt medlem av bandet mitt. Utrolig flink fyr, og litt av en karakter, for å si det sånn.
– Det er et par låter der han bruker de små tammene, det minner ikke så lite om hvordan salige Neil Peart spilte.
– De var overdubs, om jeg ikke husker feil. Han kalte det ‘det Sør-Amerikanske partiet’. Det er ikke en del av oppsettet hans til vanlig. Han har alltid gode ideer, den godeste Jon.
– Plata vokser på meg fremdeles, jeg har hatt den noen uker nå.
– Det er en band-utgivelse på alle måter, det er ikke mitt produkt. Vi har stått sammen om den fra start til mål. Vi møttes noen dager før innspillinga og øvde inn låtene. Carl Sentance og jeg hadde noen låter liggende som vi plukket fram igjen, og med Simon i nærheten kommer det alltid nye ideer. Etter fem dager hadde vi faktisk to timer til overs, så jeg sa til Simon og Jon; ‘jeg føler meg nostalgisk. La oss ta en sakte låt’, så vi lagde “The Girl From Highland Park” sammen, og den ble skrevet og spilt inn på to timer. Den ble lagd så raskt at Simon ikke var helt med i midtpartiet der, hehe.
– Den kommer til å høres helt annerledes ut når jeg setter den på neste gang.
– Hehe, det kan jeg tenke meg. Dave (Marks) kom inn og la på bassen i etterkant. Han hadde aldri hørt låten, så jeg ga ham bare notene, og han tok den på første take. Han er en svært talentfull bassist! Han virker så fryktløs også, han lot ikke til å la seg affisere over at tapen gikk umiddelbart. Utrolig moro å bivåne.
– Og du og Carl har kjent hverandre i mange år.
– Javisst! Vi har jobbet sammen siden 2008, da jeg satte sammen bandet. Vi øvde sammen, og jeg foreslo at vi spilte “Spotlight Kid”. Jeg spilte piano mens han sang, og jeg spilte feil et sted, og han stoppet meg og sa ‘det er vel ikke sånn den går?’. Han hadde jo rett, men jeg var så imponert over at han kunne hele teksten, jeg tror han var den første jeg hørte som kunne teksten ord for ord helt korrekt. Da jeg spurte om han kunne alle tekstene svarte han ‘ja, så klart!’ med den største selvfølgelighet. Deretter gikk vi på puben og tok et par øl, før vi gikk tilbake og spilte gjennom resten av låtene. Han er alltid veldig godt forberedt, og vet nøyaktig hva han skal gjøre når han kommer i studio. Han har blitt en god venn og skrivepartner. Jeg mener han er svært undervurdert. Vi hadde noen ideer som vi ikke hadde spilt inn, så vi brukte de to dagene med øving før studio godt. “Godz Of War” ble satt sammen av tre-fire låtideer som egentlig skulle ha vært separate låter, men som endte opp som ei lengre låt i stedet. Det ble en interessant innspilling, for ingen i bandet visste hva som ble neste riff, hehe. Ikke jeg heller, om jeg skal være helt ærlig, haha! Jeg hadde lyst til å ha lange låter, ikke bare 2:30-3 minutter. Jeg ville ha prog-elementer i låtene, litt variasjon i segmentene, og det føler jeg vi lyktes med.
– Du har jo en klassisk bakgrunn, noe som hjelper den progressive måten og skrive musikk på.
– Absolutt. Jeg studerte musikk i college, men det gikk ikke så bra, hehe. Du vet, vi vil vel alle bli konsertpianister, men det er svært få som lykkes. Dermed måtte jeg begynne å tenke over hva jeg egentlig skulle gjøre, og tilfeldighetene ville det slik at jeg endte opp i den kommersielle delen av musikken. Det virker uoversiktlig mens man holder på, men når man ser i bakspeilet, blir det som Joe Walsh sa; ‘det virket kaotisk den gangen, men nå ser jeg den røde tråden i det’.
– Det har kanskje vært noen andre elementer i akkurat det kaoset der.
– HAHA, ja!
– Du spilte klassisk piano på college sa du, men når begynte du å benytte deg av Hammond-orgel, synther og dess like?
– Jeg spilte alltid på klubber, og der jeg kommer fra, hadde de aller fleste klubbene Hammond-orgel, og ettersom jeg kunne lese noter ble jeg benyttet som musiker for sangere og komikere, blant annet, så jeg lærte meg å spille Hammond ut fra ren nødvendighet. Det vanskeligste med å lære seg et Hammond-orgel var å finne ut hvordan man slår det på, hehe.
– Haha, absolutt! Pluss at det er endel drawbars (toneinnstillere som endrer lyden i orgelet, journ.anm.) man må lære seg.
– Haha, ja det skal være sikkert! Og pedalene, de måtte også læres raskt. De betalte for trommisen, men bassisten ville de ikke betale for. Dermed ble det organisten som måtte ta seg av bassen. Jeg var 16-17 år, og ble kasta ut i det. ‘Wæææh!’
– Men du klarte det.
– Ja. Eller; kanskje jeg klarer det til slutt. Det er et komplisert instrument, men akk så vakkert, det må jeg si! Vet du forresten at mannen bak Hammond-orgelet, Laurens Hammond, var klokkemaker?
– Ja, faktisk. Jeg elsker Hammond-orgel, så jeg har lest en del om det. Det og CP-70 (Yamaha el-flygel) ligger mitt hjerte nær, så det er kanskje ikke så rart at jeg elsker Deep Purple.
– Da skal du få en funfact om det også. Yamaha kom med en ny utgave som het CP-70B. Vet du hva forskjellen er?
– Nei, jeg tror ikke jeg har hørt om det en gang.
– Den eneste forskjellen er at B-utgaven ble godkjent av en blind pianostemmer. I hvert fall fortalte de meg det da jeg ringte de for å høre hva forskjellen var. Jeg hadde et CP-70 da jeg spilte med Ozzy, jeg vet ikke hvor det ble av etterpå. Jeg tror kanskje det befinner seg i Los Angeles, om det ikke brant inne under de store brannene der. (Undersøkelser viser at B-utgaven også har balanserte utganger. Journ.anm.)
– Ozzy ja. Hvordan var den tiden?
– Ozzy?? Haha, hva skal jeg si? Fire år med spenning. Det skjedde noe nytt hver eneste dag. Bandet var utrolig bra, og Ozzy sjøl var alltid på ballen både på øving, innspilling og konserter. Det ble naturlig nok mye publisitet rundt galskapen han foretok seg, men i bunn og grunn var vi et band, og vi jobbet faktisk veldig hardt. Ozzy inkludert. Når jeg ser tilbake, hadde jeg ikke ville ha gjort det igjen, hehe. Fire år var nok.
– “Speak Of The Devil” var min første Ozzy-skive.
– Var den? Kult. Jeg var ikke med på den.
– Ikke? Du er kreditert på den, i hvert fall i enkelte fora.
– Er jeg? Jeg har aldri fått betalt, hehe. Det må jeg undersøke. Du skal få 10% av alle inntektene jeg får fra den, haha!
– Haha, deal! Men jeg tror ikke Sharon kommer til å godta noen bankoverføringer i så henseende.
– Ikke jeg heller.
– Og når vi nå er i gang med artister du har jobbet med, så var du innom Whitesnake også?
– Jeg var aldri medlem av Whitesnake; det vil si – jeg trodde jeg var det. Jeg kjente David fra tidligere, og da han satte sammen bandet spurte han meg om å bli med, men plutselig ble Jon Lord ledig, så da ble jeg forbigått. Jeg har alltid blitt fint behandlet av David. Han er en svært talentfull fyr. Det ble jo til at jeg spilte med de etter hvert, jeg er med på “1987”-albumet. Det var ei fantastisk skive å spille på. Den gangen var David skeptisk til det, han var redd for at det ikke skulle gjøre noe ut av seg. Da han spilte det til meg, utbrøt jeg ‘gud bedre, David, hva er dette??’ John Sykes var aldeles fantastisk! Vi jobbet utrolig raskt med den skiva. Jeg elsket å jobbe med John, han var en utrolig fin fyr! Han har jeg kjent siden han var 18 år gammel. David, John og jeg jobbet fint i lag. David er utrolig profesjonell, og gjorde en fantastisk innsats på vokalen på den plata. Keith Olsen (produsent) fortalte meg at “Still Of The Night” var første-take for David. Helt utrolig, men så god er Coverdale faktisk. Eller; var.
– Stemmen er jo enhver vokalists utfordring; de får utfordringer mye tidligere enn enhver instrumentalist. Der har Carl også imponert meg. Jeg så ham med Nazareth for halvannet år siden, han gjorde god figur.
– Han er dyktig, og han tilfører noe til bandet, som gjør at vi får lyst til å spille mer. Jeg kan ikke si nok godt om Carl; han er en utrolig fin fyr å jobbe med.
– Så denne skiva blir ikke det siste vi hører fra dere?
– Nei, det tror jeg ikke, og jeg satser på at vi får til å gjøre noen konserter senere i år også, for å promotere plata. Vi får se hvordan ting utspiller seg. Akkurat nå har vi ikke lagt noen planer, og sånn blir det ei stund framover. Det meste jeg legger av planer nå er når jeg skal ta neste kaffekopp.
– Hehe. Men du, vi må prate litt om Deep Purple også, om du ikke har noe imot det.
– Så klart ikke.
– Du har vært med bandet i godt over 20 år allerede, og overtok tronen etter Jon Lord. Hvordan fyller man skoene etter en musiker som har satt sånne spor som Jon har gjort?
– Eehm… jeg vet ikke, egentlig. Det var enden på visa for Jon i bandet, og han var klar for å gjøre noe annet. Det var egentlig så enkelt som det, og det var ingen i bandet som ga inntrykk av at det var slutten på bandet, så for de virker det som om det var en naturlig overgang da jeg kom inn. Akkurat som da Ritchie (Blackmore) sluttet og Steve (Morse) kom, var det udramatisk for bandet. Det var egentlig en glidende overgang, for jeg vikarierte for Jon da han var syk, så jeg gjorde først tre jobber som var planlagte, men så ble tre konserter til 25, noe som kulminerte i at Jon sluttet, og jeg ble spurt om å ta over på permanent basis, noe jeg takket ja til. Eller; jeg sa jeg måtte sove på det; ‘snork, ja!’ Jeg kjente alle i bandet godt fra før, bortsett fra Ian Gillan. Jeg hadde spilt med Paice i Gary Moores band, og med Glover i Rainbow, og vi var gode venner fra før. Jeg kjente ikke Steve heller, men han og jeg kom svært godt over ens musikalsk sett. Han var alltid blid og smilende, og ønsket at jeg pushet ham, noe jeg også gjorde.
– Likevel er det du som oftest blir nevnt som den smilende på scenen med Deep Purple.
– Det er vanskelig å la være.
– Fullt forståelig. Og nå er du ikke den nye lengre heller.
– Haha, nei, det tok sin tid, men nå har Simon tatt over den rollen. Gillan ringte meg i 2016 og fortalte at han skulle gjøre en orkester-turné, og lurte på om bandet mitt kunne bli med, noe vi selvfølgelig gjorde. Turneen ble en suksess, og mot slutten kom Ian bort til meg og sa ‘om Steve forlater bandet behøver vi ikke lete langt for å finne en erstatter’. Simon ble penset inn på jobben allerede der, så da Steve forlot bandet, var valget allerede tatt.
– Han er jo endel yngre enn resten av bandet. Utgjør det noen forskjell?
– Han klager over at han ikke klarer å holde følge med oss, haha! ‘Dere slapper jo aldri av!’ klager han. Han kom seg etter hvert, haha! Jeg husker Carl sa en gang for lenge siden; ‘hemmeligheten med denne bransjen er at du ikke lar deg påvirke av lite søvn’. Venner du deg til det, er resten enkelt.
– Er du én av de som er så heldig at du sover på Nightlineren?
– Å ja! Alltid! Jeg elsker turnébussen! Dessverre er det lite buss på Deep Purple lenger, vi flyr privatjet vi nå. Unnskyld! Haha! Både Simon og jeg er tilhengere av bussen. Glover også, til dels, men de to Ian-ene er ikke veldig begeistret. Du vet- turnébussen kan stjele mye energi hos enkelte, og da er hotellsenger bedre, så da tilpasser vi oss det.
– Skjer det noe i Deep Purple-leiren som vi bør vite om?
– Ikke foreløpig, vi har en liten pause nå.
– Ikke la den bli for lang nå da.
– Neida, vi blir ikke lenge borte. Vi skal ikke ende opp som Keith Richards som ringte opp managementet til Stones etter en pause på halvannet år, og sa ‘jeg gir opp! Jeg vil ikke ha fri lengre nå!’ Haha! Vi skal ikke vente så lenge, jeg lover! Vi må bare se barnebarna litt først.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025