Candlelight Records
En overraskende durstart ved “Sightseeing In The Apocalypse” åpner ballet, og fungerer som en slags overture i rolig tempo med en stadig oppbygning over både Queen-referanser og fanfarer og presenterer både band og skive på en formiddabel måte. For rolig er det ikke veldig mye av i etterkant da det brått smeller igang med den lett sinnsyke “War Painted Valentine”, valgt som førstesingel forståelig nok da denne forklarer alt hva Diablo Swing Orchestra står for og vi er inne i så mange subgenrer av rock og metall i løpet av fire minutter at jeg ikke har sjans til å gjengi alle – i tillegg til rap, kakling og Stephen Hawking. Det er helt klart tydelig at våre lett gale svenske venner er tilbake, og det med et smell.
Den litt lettere fordøyelige “Celebros Lo Inevitable” følger så, og er like forståelig valgt som andre singelvalg. Starter med et meget behagelig tempo som et avbrekk fra galskapen før, og noe helt ubeskrivelig imponerende er at den er helt og holdent på feilfri spansk – passende nok til mariachien på verset. Men Diablo hadde ikke vært Diablo hadde den fått holde på sånn helt ut, og riktig nok slår den helt om til refrenget og freser opp tempoet igjen til standard DSO-nivå. Selve avslutningen på herligheten er som snytt ut av soundtracket til hvilken som helst 70-tallsfilm der helten er på vei til å vinne. Og hvis dette føltes schizofrent blir det ikke bedre av neste spor ut, nemlig “Speed Dating An Arsonist” som er nesten er en ren discofunk-låt i kledelig shuffle. Er det noe jeg kunne ha trukket for her er det at den kanskje kan være litt lang og ensformig mot slutten, men jeg lar meg heller omfavne av det og ettersom de gjør absolutt alt annet riktig har de sikkert riktig her og.
Har du noengang lurt på hva du får hvis du blander musikk fra gamle Disney-filmer med Queen og lystig irsk folkemusikk? Da trenger du ikke det lenger, for det er akkurat hva du får i “Jig Of The Century”. Jeg pleier å få utslett av dur, men det er ikke mulig å ikke bli i godt humør av durpartiene på “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole” – et godt tegn på at man for én gangs skyld gjør det på rett måte.
Vakkert klokkespill starter en nydelig strykerintro som har æren av å sette igang et av skivas aller sterkeste spor – “The Sound Of An Unconditional Surrender”. Vi har ikke kommet halvveis i avspillingen av albumet, og allerede har vi vært innom så mange musikkstiler at det er lett å bli litt tussete – men allikevel akkurat innenfor så det ikke føles unaturlig eller anmassende. Den absurd tunge avslutningen på sporet som egentlig bare repeterer refrenget i en Type O Negativsk stil gjør seg også meget godt.
Diablo Swing Orchestra har antageligvis én eneste regel, og det er at det minst må være én swinglåt på albumet som utgis – og her får vi den i form av “Malign Monologues” der bridgen mellom vers og et nedstrippet refreng er noe av det kuleste de har gjort – i hvertfall da den slår over i full strykebonanza midtveis. Akkurat her finnes det faktisk ikke noen som gjør akkurat dette bedre. Som ikke det var nok gjør de siste refreng over en storslått oppbygning som ender i, du gjettet riktig – full gypsy.
Vi får 80-tall/Eurovision Song Contest/metall i “Out Came The Hummingbirds”, stoner/sørstatsrock i “Snake Oil Baptism” og ellevill musikal/rockeopera i “Les Invulnerables”. Det går vel an å gjette seg frem til hvor hovedinspirasjonen kommer fra her, og det er akkurat like stort og episk som originalen – bare enda fetere. Det vil si, helt til en nedstrippet akustisk gitar brått tar over som om det var den naturligste ting. De råfrekke akkordvariantene på refrenget som egentlig ikke burde passe sammen gjør det allikevel forbilledlig og er virkelig et av favorittpartiene på “Swagger & Stroll Down The Rabbit Hole”. Jeg legger her også merke til at jeg faktisk har savnet musikalbitene fra bandet som var så til de grader tilstede på “Pandora’s Piñata” og litt mer fraværende på forgjengeren “Pacifisticuffs” – noe som gjør årets slipp til en perfekt miks mellom de to.
“Saluting The Reckoning” har kraftige nikk til Dick Dale og hadde ikke gjort seg bort i noen som helst Quentin Tarantino-film, “The Prima Donna Gauntlet” følger opp med sin riffbaserte og fengende shuffle der vokalist Daniel Håkansson gjør sin beste Matt Bellamy på refrenget og er nesten like bra som originalen – noe som fortsatt er meget, meget bra. Avslutningen her er pensum på hvordan man arrangerer musikk.
Hvilket leder oss til avslutningsporet som selvsagt heter “Overture To A Ceasefire”. Her finnes tango, ABBA-referanser og illsinte strykere på et midtparti som vokser ut i det absolutte musikalske høydepunktet før medvokalist Kristin Evegård leder siste refreng akkompagnert av kor mesterlig til slutten av albumet som ender i dommedagstrommer. En perfekt slutt på et perfekt album.
Jeg har så godt jeg kan prøvd å korte ned anmeldelsen ved å kutte overflødige smale referanser, men det er neimen ikke lett å beskrive denne musikken på en mer effektiv måte da det stadig er nye ting som skjer. Men det vi kan konkludere med er at denne svenske galskapen nå lander sin tredje strake innertier i min verden – noe jeg faktisk ikke kan komme på at noe annet band i hele min musikksamling har fått til. I tillegg har jeg gjort alt i min makt å trekke den ned ettersom jeg er såpass stor fan som jeg er og at det skal være troverdig, men man får bare ikke skrevet, komponert, arrangert og produsert musikk bedre enn dette. Det blir litt som han som kritiserte Mozart for å bruke for mange toner i filmen, så da er det faktisk ingen annen utvei enn toppkarakter – og det er tross alt noe poetisk vakkert over at akkurat Diablo Swing Orchestra sine tre siste utgivelser viser til passende 6-6-6. (Intervju i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå!)
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 02.november 2021