Tirsdag 21. februar 2023
Det er ikke alltid man får bevitne en turnéstart av et internasjonalt band her til lands, men nå var det så til de grader tilfelle med Devin Townsend og kompani som mer eller mindre forlot Sentrum Scene i grus og et publikum som bør synes det var verdt inngangspengene.
Det hørtes det for øvrig ut som allerede under oppvarmingen Fixation, som undertegnede dessverre kun fikk meg seg slutten på den siste låten av – for her hørtes det tydelige rop og jubel over musikken som vanligvis jo er et godt tegn. Det lille jeg dog fikk med meg hørtes virkelig meget bra ut også.
Det var imidlertid tid for sceneskifte, og mens våre norske venner ryddet scenen rullet det en meget spesiell form for sang over anlegget – eller, det kan best beskrives som en slags lydkulisse som føltes stadig høyere og høyere frem til konsertstart. En konsertstart som startet på sekundet til oppsatt tid – bokstavelig talt.
Så sto han brått på scenen, kveldens hovedakt, til stormende jubel og takket ydmykt for å være tilbake igjen før de startet kvelden med «Lightworker» – en av mine personlige favoritter fra sisteslippet med nesten samme navn. Her var stemningen så til de grader satt, og den holdt seg også der i samfulle 90 minutter som konserten varte.
Vi må snakke om Devin. Konstant med et smil om munnen, et publikumstekke få forunt – og en humor som omtrent kan vekke døde til live igjen. Legg til en vokal av Guds nåde, en traktering av instrument fra samme hylle og det er faktisk ikke rart at han spiller for fulle saler – selv om det meste av musikken langt ifra er det man vanligvis ville ha kalt kommersielt. «Go fuck yourself» gikk stadig igjen, og da han bedyret at dette var kanadisk for hvor inderlig han elsket oss trodde vi selvfølgelig på ham. Spesielt «You in the middle, I love you – go fuck yourself!» var et solid bevis på nettopp dette.
Det var ikke sjeldent latterkulene mellom låtene ble erstattet med måping over hvor helt spinnvill progmetall som ble servert fra scenen av et helt latterlig bra band. Men i mellom de drøyeste taktskifter og toneskalaer jeg ikke engang skal begynne å forklare kom det også nydelig melodisk pop. Og stemmen til Townsend har ingen problemer med å funke til både det ene eller det andre, i tillegg til growl, scream og opera bare for å være på den sikre siden.
Uten å ha helt belegg for om det er fakta føler jeg meg sikker på at Townsend er den eneste noensinne som har dratt en prompevits rett i forkant av noe som høres ut som en mastodontisk stadionrock-ballade fra tidlig 90-talls, altså «Call Of The Void» – rett etter han har fått hele Sentrum Scene til å be ham om å «go fuck yourself!«. Og som vi gjorde.
Følelsen av å få forskjellige svar på høydepunktene av omtrent samtlige tilstedeværende man skulle ha spurt i etterkant er stor, men de jeg bet meg spesielt merke i var «Deep Peace» og «Spirits Will Collide» i tillegg til de allerede nevnte. Men da var det vitterlig ikke noe i veien med resten av lista heller, det var mer de som satte gåsehud på gåsehuden min.
Jeg kunne ha beskrevet kveldens seanse ytterligere til fingrene detter av, men Devin Townsend må bare oppleves. Hadde det fantes noen rettferdighet hadde han vært verdens største rockestjerne, men han får foreløpig nøye seg med å være den aller kuleste.
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker