Mandag 01.april
Det var en smule uvant å finne Devin på en scene som Edderkoppen. Det var definitivt noe annerledes ved å se “Hevy Devy”, primus motor bak en rekke metallband, i akustisk setting med publikum parkert godt nedi plysjbekledde teaterstoler. Dev var alene på scenen, kun i selskap med to akustiske gitarer, en laptop, og noen lodne plysjdyr fra Ziltoid-konseptet. Men som han så ettertrykkelig beviste, trenger ikke den mannen noe mer enn det absolutt nødvendigste.
Jeg visste vi hadde en godbit i vente, men jeg greide likevel å bli positivt overrasket. Devins uhørte vokaltalent, gitartalent, humor og scenetekke sørget for at han forførte og holdt salen i sin hule hånd. Det skal sies at Edderkoppens beskjedne, og lynraskt utsolgte hovedsal bare har plass til de 345 aller ivrigste, og den lune, oppstemte, trivelige stemningen i publikum gav et inntrykk av at alle de beste nerdene var tilstede. Samspillet mellom publikum, som var en morsom gjeng, og Devin, som er en morsom mann, var utsøkt.
Han startet showet ved å lunte ut med en tekopp i hånden og introdusere seg med at han ikke hadde vasket klær på tre uker, og en tradisjonell, indisk festbukse som minnet mer om en hvit haremsbukse var det eneste han hadde igjen å gå med. Like etter dette viste det seg at han glemte strømkabelen til laptopen sin i garderoben, som skrudde seg av mid-reverb. Han tok dette med en god dose selvironi, og når han kom opp igjen var stemningen satt for en uformell, nedpå konsertopplevelse.
Deretter fulgte den ene perlen etter den andre, ofte som en form av medley. Han byttelånte partier fra låter og smeltet dem sammen på tvers av hele hans lange og varierte karriere. Han lekte seg med akustiske versjoner av utelukkende kramgoda låtar, inkludert alt det beste fra hans tidlige solokarriere, og blant annet “Love?” av Strapping Young Lad, til salens (og undertegnedes) store glede. Etter å ha snakket om sin tidlige kjærlighet til musikaler klemte han til og med inn en utsøkt fortolkning av “Bring him home” fra Les Misérables. Til publikums store fornøyelse lekte han seg på et tidspunkt med polkarytmer (jeg mener det var “Love?” som fikk denne behandlingen), og han fikk generelt vist frem bredden i hans vanvittige musikalske talent og kompetanse.
Vi fikk gleden av å høre på Devins småprat innimellom låtene, i tillegg til lengre refleksjoner i Q&A-delen av forestillingen. Han er både en reflektert og festlig mann, og det er svært lite som kunne gjort denne kvelden bedre. Det eneste er at vi kunne fint droppet pausen – når han kom tilbake på scenen etter 20 minutter backstage innrømmet han at han hadde mistet litt piffen, og andre akt var således mer preget av Q&A enn av musikk. Når det er sagt, han er såpass underholdende å høre på at det ikke egentlig gjorde allverdens. Dev, du får nok en gang karakter seks av meg. 6/6
Tekst: Karoline Hagane
Foto: Geir Kihle Hanssen
