Napalm Records
Dette er definitivt et spesielt album. For første gang i historien har Destruction gitt ut plate uten gitarist Mike Sifringer. Dette er også bandet første studioskive for Napalm Records. Som stor fan anser jeg dette ikke som noen dårlig plate, men med tanke på hvor forfriskende «Born To Perish» låt, er dette en plate mer på det jevne. Ny gitarist Martin Furia, låter i tospann med Damir like massivt og utforsker i likhet med forgjengeren alle mulighetene man fikk ved å utvide fra trio til kvartett. Trommeslager Randy Black var også et solid løft på forrige plate og er fremdeles en fryd å høre på. Og frontmann Schmier gjør heller ingen skam på sin høye person. Låtene er også Destruction slik vi kjenner dem. På godt og vondt. Man skal vite litt hva man får av de tyske thrashlegendene. Men det i sin tur gir meg ved flere tilfeller inntrykk av at akkurat dette partiet har de gjort før. Tittelkuttet åpner, og er platas første singel, sammen med «State Of Apaty». Førstnevnte er malen på det jeg beskrev, dette låter kjent. Da er «State Of Apaty» langt fetere, og nærmere friskheten fra forrige plate. «No Faith In Humanity» er en låt jeg er litt usikker på om jeg egentlig liker. Tøft vers med mye gitarer. Refrenget er på randen til overkant catchy, og melodiøs på en litt punka måte. Og apropos punk, plata avsluttes med GBH låta «City Baby Attacked By Rats”. Jeg er spent på denne plata over tid. Tyngre ”Tormented Soul” og sinte ”Servant Of The Beast” er gode de, men kommer ikke i nærheten av tilsvarende tidligere materiale. Likefullt er det noe i ørefallende , og jeg kan fort tenke meg at disse låtene dukker opp i hodet om en stund, og at dette kan være en plate som får en ny vår senere. Akkurat nå er dette «kun» et ålreit Destruction-album.
4/6 | Ronny Østli
Utgivelsesdato 08.april 2022