Derek Sherinian har spilt med mange av verdens største artister i sin karriere. Alice Cooper, Billy Idol og Joe Bonamassa har alle hentet inn tangentguruen til sine prosjekter. Høsten 2020 kom hans åttende soloalbum, kalt «The Phoenix», igjen med monster-trommis og produsent Simon Phillips. Vi tok en prat med Derek, som stilte ekstremt presis til avtalen vår.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Greg Voroblov, William Hames
– God formiddag, Derek. Snakk om å komme til avtalt tid.
– Hei hei. Ja, jeg er opptatt av å holde avtaler. Du ringer fra Norway Rock Magazine? Hvilken by befinner du deg i?
– Jeg bor i Trondheim.
– Virkelig? Jeg elsker Trondheim. Jeg var der i forbindelse med Starmus-festivalen for tre år siden.
– Det er jeg fullstendig klar over. Jeg møtte deg der. Jeg sto og overvar lydprøvene til Steve Vai (intervju her!), Nuno Bettencourt og Devin Townsend (intervju her!), og plutselig sto du like ved siden av meg.
– Ah, så kult! Hyggelig å prate med deg igjen.
– Takk det samme. Nå er du ute med et nytt album, «The Phoenix» (anmeldelse her!), det åttende i rekken, og igjen har du fått med deg Simon Phillips både bak trommene og i produsentstolen, ved din side.
– Ja visst. Noe av grunnen til at jeg liker Simon så godt, startet allerede for 40 år siden, da Michael Schenkers LP «The Michael Schenker Group» og Jeff Becks «There & Back» kom ut. Begge kom til å bli store favoritter for min del, og da jeg leste på coveret at Simon spilte på begge, ble jeg satt ut. Michael Schenker (Intervju her!) var jo heavy metal, og Beck var jazz/fusion, og Simon spilte like bra på begge skivene, og stilen hans skinte igjennom uten problemer. Så, ja, Simon ble min favoritt allerede for 40 år siden. Sånn som min stil har utviklet seg, er jeg avhengig av musikere som behersker både rock og progressiv musikk, såvel som jazz eller fusion, ettersom jeg liker å inkorporere alle stilene på platene mine. Jeg har brukt det meste av min musikalske karriere på å mestre alle stilartene selv, så det ble et naturlig krav i så henseende. I tillegg er jeg så heldig at jeg har kunnet velge de musikerne jeg mente passet til hver låt på «The Phoenix». Jeg forsøker å få fram variasjoner i musikken, og hver låt har sitt eget budskap, og derfor har jeg brukt forskjellige musikere på plata. Men Simon er med på alle låtene.
– Valgte du musikerne etter låtene var ferdige, eller brukte du deres bakgrunn og stil for å forme låtene etter deres «farger», for å bruke det uttrykket?
– Halvt om halvt, vil jeg si. Jeg visste at jeg ville bruke Steve Vai på «Clouds Of Ganymede», så den ble skrevet med ham i bakhodet. «Them Changes» diskuterte jeg med Joe (Bonamassa). Han ønsket å ha den som vokal-låt, ettersom jeg ville ha ham til å synge ei låt. For det meste av tida skrev Simon og jeg sammen, og etter som låtene ble til, dukket det opp elementer som sa oss hvem som skulle spille på de respektive låtene. Var låta i fusion-land, var det Jimmy Johnson vi valgte på bass, for eksempel, og Steve Lukather på gitar. Luke skulle opprinnelig være med på denne skiva også, men tidsskjemaene våre kolliderte, så denne gangen fikk vi det ikke til. Jeg håper virkelig jeg får ham med på den neste. Heldigvis fikk vi med oss Bumblefoot, han gjorde en fantastisk jobb! Han spiller på tre låter.
– Det er interessant å høre de forskjellige musikerne spille på sine respektive låter. Det hersker ingen tvil om hvem som spiller hvor.
– Nettopp. Det var også baktanken med hele plata. Jeg hørte hvem som ville passe best, og heldigvis var det ikke nei å få noen steder, bortsett fra Luke, så klart, men det kommer vi tilbake til.
– Hva med selve skriveprosessen? Hvor lenge skrev du og Simon før låtene var klare?
– Vi brukte vel fire hektiske dager til sammen. Jeg kunne komme med tre partier, for eksempel, og Simon kunne dytte inn ideer imellom eller rundt ideene mine. Det beste eksemplet tror jeg må være på «Dragonfly», som er ei pianolåt. Jeg kom med hovedtemaet, og Simon elsket det, og sa ’la meg leke meg litt med dette’, og kom tilbake med noen partier som kommer senere i låta, og konstruerte trommegrooven og basslinja, og med det kom min lille idé ut som ei full låt etter å ha vært gjennom kverna til Simon. Andre ideer kom fra Simon, hvor jeg la på idéer i etterkant, men i all hovedsak kom jeg inn med idéene mine fra en harddisc, hvor vi jobbet ut fra det.
– Jeg leste et intervju med Simon for mange år siden, der han pratet om sine soloalbum. Han påsto at han ikke er noen god keyboardist. Hva sier du til det?
– Han spiller mer enn godt nok til å formidle ideene sine. Dessuten har han vanvittig gode ører, så han prosesserer mine ideer så godt at han ikke har noe problem med å formidle ideene sine ut ifra det. Han kan spille en av ideene sine på en enkel måte for meg, så forsøker jeg å gjenskape det sånn som jeg hører det inni hodet mitt. Noen ganger treffer jeg på første forsøk, mens andre ganger sier han «nei, ikke helt sånn, men kanskje sånn», og spiller det på en annen måte. Han er ekstremt musikalsk, og har et godt øre for harmonier, for eksempel. En av styrkene hans, i tillegg til å være vanvittig god rytmisk, er hans sans for gode melodilinjer. Jeg verdsetter den kvaliteten hans svært høyt!
– Han er jo kjent for å ha en særdeles bra trommelyd, og er svært opptatt av at settet låter som et helt instrument. Han sier jo at trommesettet hans er som et flygel; han slår på ei tromme, og resten av settet synger med.
– Jeg stiller meg 100% bak den påstanden. Han forstår konseptet bak lydbildet til et trommesett, og hvordan det er oppbygd, og stemmer ut ifra det. Det er en av hovedgrunnene til hvordan han skiller seg ut fra resten av trommisene der ute.
– Du gjorde jo dine partier i ditt eget studio for det meste, mens Simon spilte inn sine i sitt eget Phantom Studios. Det opprinnelige studioet brant jo ned i den enorme brannen «Thomas» i 2017. Har han bygd det opp på samme sted, eller flyttet han?
– Han holder faktisk på å bygge seg et nytt hus nå et stykke unna der det brant, og har et lite studio for mixing der. Men trommene har han i et studio ikke langt unna, som heter Carbonite Sound. Det nye studioet hans blir fantastisk!
– Hvordan valgte dere ut musikere?
– Det var faktisk ganske enkelt. La meg bruke Clint Eastwood-filmer som metafor. Som regissør brukte han spesielle typer skuespillere til sine karakterer, for å få fram sine budskap. Ingen av disse ble valgt tilfeldig. Sånn tenker jeg også i den prosessen jeg går igjennom når jeg skriver musikk.
– Akkurat. Så når du komponerer et spesifikt stykke musikk, så hører du signaturen til én eller eventuelt flere musikere?
– Nettopp. Hvis jeg for eksempel hører et parti der jeg vil ha fretless-bass, er det Tony Franklin jeg hører. Når det gjelder trommer, hører jeg Simon Phillips. Når jeg tenker på det, behøver jeg egentlig ingen annen trommiser enn han. På gitarsiden, derimot, er det aldri én spesifikk gitarist jeg hører. Aldri! Det nærmeste jeg kommer til det, er faktisk hvordan jeg spiller keyboards. Vil jeg ha blues, går jeg til Joe Bonamassa, for det fins ikke den gitarist i verden i dag som fikser det bedre enn ham. Hvis jeg hører en sørpete, legato gitar, er det Steve Vai som dukker opp. Vil jeg ha blytunge baller og heavy gitar, er det Zakk Wylde musikken roper etter. Behøver jeg noe som er så teknisk at ingen andre fikser det; Bumblefoot. Han er helt unik!
– Du nevnte keyboard-stilen din, og det bringer oss inn på mitt neste spørsmål. Signatur- lyden din, «The Monster Lead». Denne lyden er svært særegen, og man hører i løpet av brøkdelen av et sekund at det er din lyd. Svært få keyboardister har fått til dette.
– Joda, «The Monster Lead» fant jeg fram mens jeg var i Dream Theater, og brukte den mye der og med Planet X, men om du hører på det jeg har gjort de senere årene, fra Sons Of Apollo og etter det, så er den lyden kanskje bare på 1/3 av soloene mine. Nå bruker jeg mye Nord Lead 3 gjennom Marshall- topper, så jeg har en ny signatur- lyd som skinner igjennom der, og selvfølgelig mye Hammond B3-soli i det siste. Det er svært viktig for meg å ha min egen stil. Det faktum at min musikalitet er identifiserbar er noe jeg forsøker å lære unge musikere når jeg prater med dem. Dette er noe de fleste unge musikere i dag bør bli mer bevisste. Jeg vet ikke om du hørte meg med Dream Theater, men «The Monster Lead» tok form på «Falling Into Infinity»-turnéen i 1997-98.
– Joda, jeg så dere i Oslo på den turnéen.
– Gjorde du? Kult! Noer skjedde på den tiden. Jeg fikk en Korg Triton mens vi lagde den plata, og det var da jeg begynte å jobbe med «The Derek Sherinian Sound».
– Hva utløste akkurat den lyden?
– Vet du, det er lyder jeg hører i hodet mitt. Jeg hørte på gitarister som Eddie Van Halen, Randy Rhoads og Yngwie Malmsteen (intervju her!) som ung, og senere Jeff Beck og Alan Holdsworth, så jeg har disse gutta i blodet. Hver gang jeg spiller en solo, er disse gutta med meg, og jeg slipper ut en av disse fem i løpet av et nanosekund, avhengig av situasjonen. Jeg forsøker ikke å høres ut som en gitarist, det er ikke dét som er målet, men det du hører gjennom høyttalerne, er temmelig nøyaktig det jeg hører i mitt indre øre.
– Spennende. Og på den andre siden har du de siste årene blitt mer analog av deg. Hammond-orgel og flygel.
– Jeg forsøker å ikke snu kappa etter vinden eller å følge trender, men heller være en del av utviklinga. Mange keyboardister velger å bruke digitale løsninger i dag, fordi de faktisk låter veldig, veldig bra. Men for den som setter pris på den ekstra innsatsen det faktisk er å bruke originalen, det være seg et Hammond- orgel med Leslie- vifte, eller et flygel, så er det ei løsning jeg setter pris på. Spesielt i en live- situasjon, der du ser det står et tungt orgel på scenen. Ingen digitale løsninger låter 100% likt, uansett hvor bra de er! Jeg har to orgel; et B3 fra 1962, og et 1959 C3. C3- en er mitt primærorgel. Det er over 60 år gammelt. Tenk deg hva det orgelet har vært med på å spille inn! Og jeg bruker det hver jævla dag!
– Fantastisk kult! For oss som følger deg, så har vi sett at du tar oppdrag på innspilling om noen måtte ønske det.
– Ja, jeg har som de fleste artister blitt svært påvirket av Korona-situasjonen, så jeg har tatt på med sessions for både små og store aktører. Den siste tida har jeg spilt inn låter for Whitesnake, Michael Schenker og Brad Gillis, for å nevne noen. Men i tillegg har jeg tatt på meg oppdrag for artister verden over, som du neppe har hørt om. I går, for eksempel, gjorde jeg innspillinger med artister fra Finland, Skottland og fra Waco, Texas. Alt dette på én og samme dag. Jeg blir tilsendt veldig mye fra hele verden, så jeg plukker rett og slett ut de låtene jeg liker best. Dermed får jeg jobb, og artistene får min signatur på sine innspillinger. Det er bare å ta kontakt via nettsida mi, så får vi til et eller annet. Jeg syns det er moro å kunne bidra til noe for den nye generasjonen musikere. Tenk, da jeg var yngre, å kunne spørre Eddie eller Yngwie om å spille på ei låt, jeg måtte ha sendt et drittungt bånd halve USA eller verden rundt for å få det til. I dag er verden bare et tastetrykk unna. Sånn sett er jo internett et tveegget sverd; på den ene siden får vi knapt betalt for nedlastinga av musikken, mens på den annen side får vi gjort sessions med artister vi neppe hadde hørt om uten internett. Det jeg gjør, er at bandet eller artisten sender meg låta, så spiller jeg inn 30 eller 60 sekunder, så de får høre hva jeg tenker om låta. Så tar vi det derfra. Da kan de kjøpe en solo, ei låt eller ei hel plate, alt etter hva de ønsker.
– Før vi avslutter; Sons Of Apollo ga ut ei ny skive i januar, men på grunn av omstendighetene ble det ikke mye til turné på dere.
– Nei, det kan du trygt si. Vi gjorde en tre ukers turné i statene, og 3- 4 konserter i Europa før Covid-19 satte foten ned for videre turnering. Vi hadde jo akkurat begynt å få opp dreiemomentet på turnéen før vi måtte stoppe opp. Personlig tenker jeg at det mest fornuftige i disse tider er å bruke tida godt. Skriv musikk, øv, og lær deg nye måter å beherske instrumentet ditt på.
– Fornuftige tanker. Ser dere for dere at turnéen tar til igjen når verden åpner?
– Å jada. De kveldene som falt ut i Europa og Sør-Amerika blir flyttet til mai 2021, så vi krysser fingrene for at tilstanden normaliserer seg til da, så vi kan dra på jobb igjen. (Intervju med Derek om Sons Of Apollo her!)
– Så bra! Men nå når det er tid til overs til planlegging og idémyldring; skjer det noe med Black Country Communion framover?
– Ja, det tror jeg. Jeg pratet med Joe for et par dager siden, og det ser ut til at vi kommer til å gi ut ei ny plate i 2021. Det er et langt lerret å bleke, men det ser ut til at vi skal klare å lande dette også. Håper jeg!
– Vi krysser fingre! Helt avslutningsvis; med tanke på den lange lista med musikere du har spilt med – hvem har du øverst på lista di over folk du ikke har spilt med?
– Jeg har vært utrolig heldig, og har fått spilt med de aller fleste av mine helter. Bare se på topp 10 eller topp 20-lista mi over gitarister jeg har spilt med. Hvem andre kan skilte det ei sånn liste av musikere? Ikke mange, uansett hvilket instrument vi måtte snakke om. Men det er én jeg har til gode å spille med, som skal med på den lista før alt er over, og det er Jeff Beck.
– Skjønner. Så med tanke på hans historie med Simon, så må vel drømmen være med de to sammen på en av dine plater?
– Der har du drømmen. Akkurat der! Hvis det skjer, på en av deres plater, eller min, spiller ingen rolle. Om jeg ikke spiller er note etter det, så er jeg lykkelig. Simon og jeg gjorde jo «Starcycle» fra Jeffs «There & Back» på «Black Utopia», men tanken på å gjøre ei sånn låt, eller noe som «El Becko» eller «Space Boogie» hadde vært utrolig stilig!
– Det tror jeg mange Jeff Beck, Simon Phillips eller Derek Sherinian fans ville satt stor pris på. Du var svært presis inn til dette intervjuet, så jeg vil tro du vil være like presis til det neste?
– Det vil jeg svært gjerne. Takk for at du ville prate med meg, jeg håper jeg får komme til Trondheim og Norge igjen snart. Vi sees!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020