UMC
Hvis du kun kjenner Def Leppard fra radiohitene og tror at «Pour Some Sugar On Me» og «Animal» er representativt for deres første tiår som band, så vil innholdet av denne fem-disc-boksen komme som en stor overraskelse. For her møter du et ungt og sultent Def Leppard, en gjeng med tenåringer fra Sheffields arbeiderklasse som var i bresjen for det som ble kalt NWOBHM – New Wave Of British Heavy Metal – sammen med band som Saxon og Iron Maiden. Def Leppard startet i 1977, men her hører vi de i perioden fra 1979 da de ga ut sin første EP og frem til andreskiva «High ‘n’ Dry» som kom to år senere. I løpet av 1979 spilte de oppvarmingsjobber for svære navn som AC/DC og Sammy Hagar foran tusenvis av rockefans, og gjorde et godt nok inntrykk til å få platekontrakt med Vertigo med assistanse fra to av bransjens mest legendariske managere (Cliff Burnstein & Peter Mensch) og få spille inn debutskiva si med Judas Priests produsent i Tittenhurst Park, herregården eid av Ringo Starr, og John Lennons tidligere hjem. Ikke verst for en gjeng kvisete guttunger.
De to første discene i denne boksen er naturlig nok de to første skivene «On Through The Night» (1980) og «High ‘N’ Dry» (1981), som har fått oppdatert lyden med remastring fra Leppards faste lydtekniker Ronan McHugh, og det låter atskillig klarere enn orginalene. Disse to skivene slippes også i disse nye versjonene på vinyl i løpet av året.
Av større interesse for hardcorefansen er derimot de tre siste discene, og først og fremst Disc 3, en hel konsert fra Oxford i april 1980, en drøy måned etter at debutskiva er sluppet, mot slutten av en ekstensiv britisk turné, deres første egen turné. Forventningene var lave før jeg satte denne i spilleren med tanke på at det er et over førti år gammelt opptak som er tidligere uutgitt, men lyden er mer enn god nok og opptredenen spruter det av! Den største kontrasten er kanskje 16-årige Rick Allens trommespill, som her prøver å klemme inn atskillig mer enn låta kanskje behøver, men han har et høyt energinivå! Det er også et par titler her som de færreste vil dra kjensel på, men fansen vil nikke gjenkjennende til begge låtene når de hører de. «When The Rain Falls» er i praksis en tidlig (og kjappere) versjon av den vordende klassikeren «Let It Go», mens introen og riffet på «Medicine Man» åpner «Pyromania», da under navnet «Rock! Rock! (Till You Drop)». Her får vi også alle tre låtene fra EP’en, samt en forsmak på neste skive i form av «Lady Strange». Med seksten låter på 69 minutter er denne discen purt gull for Leppard-fansen.
Disc 4 har fått tittelen «Too Many Jitterbugs», og byr på den selvutgitte «The Def Leppard E.P.» innspilt i november 1978, samt alternative versjoner og remixer. Her er også en låt, «Glad I’m Alive», som såvidt jeg vet ikke er utgitt noe sted tidligere. Disc 5 «Raw – Early BBC Recordings» er mer interessant, for her får vi to ganger fire låter innspilt live i radiostudio i juni og oktober 1979 (altså før de spilte inn debutskiva), og fem låter fra Reading-festivalen i august 1980.
Du skal nok være stor fan på forhånd for å ha utbytte av alle 60+ låtene i denne boksen, og enkelte av de får du i både tre og fire versjoner her. Men det er et høyst interessant tilbakeblikk på den første epoken av et band som gikk videre til å bli et av tidenes mestselgende band, og mot slutten av 80-tallet presterte de å bli ett av bare fem band i historien som solgte til Diamant (over 10 millioner) av to skiver på rad – noe kun The Beatles, Pink Floyd, Van Halen og Led Zeppelin også kan notere seg for. Som sagt, dette er snadder for fansen og god valuta for pengene, men forventer du deg noe a la «Let’s Get Rocked» så ryker du nok på en smell.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 20.mars 2020