Det tegner til at ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, avsetter legendenes testamente; i alle fall hinter ”The Very Long Goodbye”-turnéen om en planmessig sorti. Skulle så overensstemme med realitetene, avvikles bandet med flagget til topps. ”Infinite” er mørkere, mer nyansert, og lodder atskillig dypere enn forløperen. Vi snakker sågar om det ypperste Deep Purple-albumet siden 80-tallet, og det desidert sterkeste effektuert av nåværende mannskap.
Tekst: Geir Larzen
Foto: Jim Rakete
Livefoto: Kjell Solstad, Arash Taheri
Som livslang purpurfanatiker er det vanskelig å skjule stolthet over opuset Ian Paice, Roger Glover, Ian Gillan, Steve Morse, Don Airey og mesterprodusent Bob Ezrin skjenker menneskeheten i år. At sistnevnte åpenbart har pisket gitarist Morse til å tenke emosjonelt utenfor boksen, er bare noen av de grep som gjør ”Infinite” til en av rockens flotteste svanesanger, skulle indikasjonene om opphør holde vann. Det ble brått interessant å samtale med det tidligere Dixie Dregs-medlemmet.
– Ian Gillans tekster er i alle fall bedre og sintere enn sist, ler Morse på spørsmål om albumets kvasse bonitet, – men jeg tror ikke de er ment å forkynne håpløshet, selv om han stundom nytter harmdirrende ord. Det er slik Gillan observerer og fortolker verdens forfatning anno 2017.
– Skivas første smakebit kom i form av ”Time For Bedlam” – et forstemt mesterstykke av insisterende art.
– Inntil i dag visste jeg ikke at plata får tittelen ”Infinite”. ”Time For Bedlam” var ment både som åpnings- og tittelkutt. Replikken stammer fra Don Airey under et opphold i Reading, hvor han uttrykte noe sånt som ”Here we go, time for bedlam”. Alle lo. Når samtlige Deep Purple-medlemmer ler av en melding eller et utsagn, kan du være viss på at vi har en god platetittelkandidat.
– Den instrumentelle interaksjonen mellom deg og Airey er stakkåndet, skiva til ende. Hvordan ble det massive interludiet i ”Time For Bedlam” skapt?
– Tidlig i prosessen klang den instrumentale sekvensen enda villere; blant annet gikk Airey amok med ringmodulator i taktene som på plata toppes av Gillan. Vi hadde noen klassiske spørsmål/svar-vekslinger gående, som i siste instans ble tonet ned. Dessverre, vil jeg si, for jeg elsket innslaget i dets rabiate prakt.
– Vel vitende om at dere komponerer med utgangspunkt i jamming, og at hele plateprosessen er videodokumentert, hvorledes oppsto ”Time For Bedlam”?
– Ofte påbegynner det hele med rudimenter fra Don, som jeg responderer til. ”Time For Bedlam” likeså. Jeg husker vi jammet frem basisen mens trommesettet til Paice var installert på badeværelset. Siden komponerte Don og jeg intermessoet for gitar og klaviatur. Et par album tilbake i tid var det vanlig at Ian Paice og jeg avholdt gitar- og slagverksesjoner, hvoretter funksjonelle idéer ble presentert resten av bandet, mens ”Now What?!” og ”Infinite” er skapt av seks musikere under samme tak.
– Du har aldri uttrykt deg mer følsomt eller delikat på et annet album.
– Det var et heftig skussmål, som Bob Ezrin skal ha mye av æren for. Alle veteraner formulerer seg i henhold til internaliserte sjablonger, inkludert meg selv. Denne gang ble jeg imidlertid tvunget av Bob til å agere annerledes. For å si det litt brutalt, ofte fordret han at jeg skulle uttrykke meg som om jeg var en annen gitarist, fordi – som Bob bedyret – vi har hørt deg gjøre ørten toner i minuttet; nå vil vi ha melodramatisk dynamikk. Jo, dette var en annerledes plateinnspilling.
– Endog Ian Gillans Elvis Presley-parafraser i ”Hip Boots” fremtrer uvanlig agitert?
– Enig, men det er atter en verdensomspennende samfunnskommentar fra Gillan. Han observerer og karakteriserer. Siden gis andre mulighet til å eksegere teksten. Jeg har personlige oppfatninger omkring albumets tekstgrunnlag, og slik jeg ser det lever kommentatoren Gillan i beste velgående. Kanskje var det tenkt annerledes? Skjønt, mye av materialet er aggressivt og hardnakket. Hvorfor det ble slik har jeg ingen formening om. I likhet med oppspjåkete individer på røde løpere, det være seg under Oscar- eller Grammy-utdelinger, som ikke begriper at de ser fjollete ut, mangler jeg eksternt, objektivt blikk. Vi gjør det som faller oss naturlig, og ofrer ikke en tanke på hvordan vi fremstår utenifra. Riktignok hersket tidlig konsensus om å smi albumet i overenskomst med skipet som opprinnelig bragte Deep Purple til havna; uten å undergrave gruppas nåtidige personlighet.
– Dere loser publikum til kirkeskipet under intonasjonen av svingmonsteret ”All I Got Is You”, hvori Gillan liketil nytter F-ordet…
– Alle som har vært i et parforhold vil kunne relatere seg til denne, ha ha ha… ”All I Got Is You” oppleves som en blues, hvor hovedpersonen bader i egen misére. ”You got me, but all I got is you” tilkjennegir en festlig, ironisk konklusjon. Tematisk ligner låta klassiske countrysanger, hvor kona rømmer med ens bestevenn.
– Roger Glover gjør storveis figur i denne.
– Han er alltid storveis, men får sjelden berettiget anerkjennelse. Roger er det Deep Purple-medlemmet som kontinuerlig former, elter og tenker musikk. I studio er han allestedsværende, og spankulerer mellom ytterpunktene i rommet, til kontrollbordet. Jeg stoler blindt på hans dømmekraft. Faktisk føler jeg meg ikke komfortabel i legg av egne soli om Roger er ute i annet ærend. Han er en overlegen låtskriver, bassist, produsent og arrangør, med utsøkt sans for balanse. Fra og med ”Purpendicular” til ”Infinite” har jeg søkt råd og approbasjon hos Roger Glover. Når det gjelder ”All I Got Is You”s musikalske kvaliteter, er ”dynamikk” løsningsordet. Jeg digger at låta puster og endrer karakter, i stedet for bare å utøse digre powerkorder. Albumet skylder forresten mye til Don Aireys kreativitet og vesen; hans personlighet skinner sterkere på ”Infinite” enn noen av de øvrige Deep Purple-platene han medvirker til. Bob Ezrin forguder Don Aireys musikalitet.
– Jeg har ikke vansker med å forespeile meg Ezrin gå i fistel av glede første gang Airey lekte seg med pianosoloen i ”One Night In Vegas”.
– Ha ha ha… Og hvilken forrykende sekvens det ble!
– Hva er greia med Ian Paices overdimensjonerte trommeproduksjon i ”Get Me Outta Here”?
– Roger gjorde en demo av gitarriffet, med en enkel perkusjonsloop sakset fra ”Now What?!”-skiva i bunn. Det som skjer når resten av bandet digger ens demoinnspilling, er at alle søker å reassumere originalen. Man ris av demoforelskelse – jeg tuller ikke. Trommeloopen i Rogers demo var overkomprimert, gitt ekstremt mye klang, og dessuten dratt ned i tempo. Vi formådde å rekapitulere rytmelooputtrykket på plate, og jeg tror alle seks smiler litt for seg selv når de avspiller låta.
– Skivas fornemste overraskelse er kinematografisk-symfoniske ”The Surprising”, som burde glede Deep Purples progressive rocketilhengere.
– Jeg takker og bukker. ”The Surprising” strekker nok progressivt lengre hals enn normalt, særlig i instrumenteringen. Gitarsekvensen er tonalt utpønsket, snarere enn improvisert. Som du vet har jeg ingen problemer med å legge ut på ekstensive sololøp, men Bob misliker den slags, så jeg ble beordret å tenke smart, ha ha ha.
– Jeg trår ikke feil om jeg gjetter at geniale Ezrin, særlig tilknyttet teatralske komposisjoner som ”The Surprising” og ”Vincent Price” fra forrige album, er uløselig involvert i hele skapelsesprosessen?
– Han blir en integrert del av bandet, og følger oss fra øvingslokalet til skiva er ferdigstilt. Bob Ezrin er mannen! Han elsker dynamikk, og resonnerer framsynt etter hvert som komposisjonene tillegges kjøtt på beina. ”The Surprising” anviser et blendende eksempel på mesterprodusentens vidsynthet i hva et musikkstykke behøver av svingninger, kontraster, narratologi og tekstur. ”Hold dere i skinnet”, kan han si, ”dette vil videreutvikles, men i øyeblikket lar vi tonene puste”. Imponerende nok mister han aldri synet av det store bildet, og er forbløffende observant, kreativ og perspektivorientert. Som sagt, Bob Ezrin er mannen!
– La oss snakke litt om eventyrlige ”Birds Of Prey”, hvis skarpsindige omslag i melodikk og akkorder kan bringe voksne menn til tårer; for ikke å glemme verdens beste Steve Morse-solo i Deep Purple-kontekst, under et symfonisk crescendo. Jeg digger sågar fugleimitasjonene dine…
– Wow, det var voldsomt, takk! Da det kom til å gjøre gitarsoloen tenkte jeg automatisk i symptomatiske Steve Morse-baner. Bob var raskt på pletten og protesterte: ”Ok, godt, men det låter som noe du ville ha gjort på fritiden. Kan vi gjøre et nytt forsøk, hvor du aksentuerer enkelttoner, samtidig som du legger hjertet ditt på huggstammen?” Bob har samarbeidet med David Gilmour, som gjør perfekte, sensible førstetagninger, mens jeg er en vanlig dødelig. Det endte med at han spleiset to vidt forskjellige opptak, uten å kompromisse. I ettertid gir jeg Ezrin rett: Hadde han ikke intervenert, ville soloen i ”Birds Of Prey” fremstått som en typisk Steve Morse-låt, mens den i endelig tapning klinger elevert. Deep Purple består av fordømt gode musikere, kapable til å håndtere hva som helst, men noen ganger behøves didaktiske krefter.
– Min eneste hodepine i forhold til ”Infinite” ligger i at den monumentale utgangen av ”Birds Of Prey” ikke er det siste lytteren hører, men derimot en prosaisk covertolkning av The Doors-klassikeren ”Roadhouse Blues”. Hva var det som drev dere?
– Sannelig om jeg vet. Dette kan ha vært en av Ezrins idéer, da vokalen ligger i Ian Gillans nåværende register – ikke diametralt på kant med Presley-tradisjonen. Låta huser dessuten litt munnspill, noe Gillan trives med fra tid til annen. Du skal absolutt ikke ta innspillingen for seriøst; det var noe vi nedfelte på gøy, i en pause. I og med at ”Roadhouse Blues” plasserer sist i programmet får den preg av en erklæring, noe i tråd med The Rolling Stones’ ”It’s Only Rock’n Roll But I Like It”. Mellom meg og deg, jeg hadde også foretrukket det gigantiske opphøret i ”Birds Of Prey” som albumets endestasjon. Dryge utfasinger som avrunding på gode plater er tingen.
Vi blir sittende og småpludre om albumprosessens ulike lokasjoner og faser, men dette skildres inngående i vedheftende dvd-dokumentar, og behøver ingen ytterligere utlegning. Megetsigende ”The Very Long Goodbye Tour”, derimot, vil vi gjerne høre Morses tanker om:
– Om ”Infinite” blir bandets siste plate, gjenstår å se, men den er så god at vi neppe får et mer verdig farvel. Turnéen er i alle fall del av et Deep Purple som pakker sammen og forbereder seg på å lukke boken. Ingen av oss vil legge musikken på hylla. Don Airey kommer garantert til å gjøre flere soloalbum. Det samme gjelder meg, Roger Glover og Ian Gillan. Alle fem vil fremholde en viss sceneaktivitet, men slik jeg leser situasjonen blir dette bandets siste kyklopiske turné. På den ene siden ønsker jeg ikke at bandet legge ned – jeg elsker kompisene mine og musikken vi skaper. Samtidig vil jeg ikke at vi bæres til og fra scenen i respiratorer.
– Hva kommer du til å huske best fra din tid som Deep Purple-gitarist?
– Av nostalgiske og artistiske grunner vil jeg aldri glemme de første ukene hvor vi lærte hverandre å kjenne, som mennesker og musikere. ”Purpendicular” opptar en helt spesiell plass i hjertet mitt. Andre uvurderlige høydepunkter har vært å tilvirke ”Now What?!” og ”Infinite” med Bob Ezrin. Omsider fikk jeg erfare hvordan det er å jobbe med en produsent i verdensklasse – det er strevsomt, men samtidig lett. Sporadisk drev jeg ham fra vettet; det endte gjerne med hjertesukket: ”Bare stol på meg, Morse”…
8. november gir Deep Purple sin første konsert i Trondheim by. Brorparten av ensemblets medlemmer har dog besøkt Stjørdal, i forbindelse med sterkt savnete Hell Blues Festival:
– Jeg har bare gode minner fra Hell. Festivallogistikken forløp på skinner, atmosfæren var løs og ledig, og alle gikk rundt og smilte, avrunder Morse, som ser frem til å oppføre ”Infinite”-låtene foran norske fans.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2017