Onsdag 8. november 2017
Om vi starter på en journalistisk unote, med selve konklusjonen, skal det fastslås at dagens Deep Purple lyder eksakt som forventet: Dette er verdens beste band ved 70-års alder. Heri ligger ikke det grann kritikk, med mindre man synes aldring er udelt dårlig. Det skal dessuten tillegges at undertegnede har overvært atskillig slappere konserter med kvintetten. ”The Long Goodbye”-turnéen skilter nemlig med ”Infinite” i oppakningen – Deep Purples mest relevante og dyptloddende arbeid siden ”Perfect Strangers”. Så meget bedre enn dens forløpere stiller årets gullfugl, at det forbløffer, inntil det irriterende, at bandet under gitte Amerika-konserter i sommer kun oppførte ”Time For Bedlam” og eventuelt ”The Surprising” herfra.
Det mørke, attakkerende og storslagne åpningsdrønnet fra ”Infinite” tenner gnisten i den gamle Nidarøhallen, idet Deep Purple gjester Trondheim by for første gang. Dernest følger ”Fireball”, ”Bloodsucker” og ”Strange Kind Of Woman” i rask rekkefølge, innen fantastiske ”All I Got Is You” gir hint av kommende improvisatoriske forlystelser. ”Uncommon Man” er repertoarets eneste flate tilslag, plukket fra ei skive som er svakere enn sitt rykte.
Påfølgende trekløver av ”The Surprising”, ”Lazy” og høydepunktet ”Birds Of Prey” plasserer skapet – for godt. Ingen overgår Ian Paice, selv ikke etter legendens hjerteinfarkt, som er gjort ham gjerrig på rene trommesoloer. Sammen med Roger Glover danner Paice limet i bandet. Don Airey gis to stileklektiske, imponerende og rampete solosekvenser, og er den eneste klaviaturvirtuosen fra den eldre garde som kontinuerer arven etter Jon Lord og Keith Emerson; han har for lengst vist seg sitt Deep Purple-medlemskap verdig.
Og nu kommer det overraskende, endog på meg selv, at Steve Morse omsider er blitt den Deep Purple-gitaristen jeg har fordret. Kanskje er det for jævlig å sette dette i trykk, men etter amerikanerens giktdiagnose, som tvinger ham å legge om hele spillestilen – samt et estetisk-disiplinært møte med kongeprodusent Bob Ezrin – er den tidligere Dixie Dregs-gitaristen en sann fryd å høre på. Steve Morse har aldri gjort flottere gitarfigur enn i 2017. Tygg på den…
”Lazy”s lange ferds natt mot dag svinger nesten på pari med 70-tallsoppføringene. Mitt eneste ankepunkt kontra ”Birds Of Prey”, crescendoet fra ”Infinite”, ligger i en dysfunksjonell modulasjon før Steve Morse slippes løs. Det handler nødvendigvis om Ian Gillans begrensete register, for alt sitter som det skal, både før og etter den sangbaserte utgangen.
Ensemblets svake ledd heter altså Ian Gillan, men sangeren har tatt følgende av aldersmessige avkortninger, og synger riktignok litt trangt, men krystallrent og uanfektet. Utover dette, samt at tempi settes en anelse for lavt i ”Knocking At Your Back Door” og ”Perfect Strangers”, har jeg ingenting å innvende. Ekstranumrene ”Hush” og ”Black Night” – rustet med fortrinnlig duellinstrumentering og bass-soli – plasserer punktum for en oppløftende Trondheims-soaré med bandet jeg elsker over alt på jord.
5/6 | Geir Larzen
Foto: Kjell Solstad
