Universal
Verdenshistoriens ypperste konsertdokumentasjon, uansett kunstretning og zeitgeist, fremholder å besnære og forbløffe stadige generasjoner. Sommeren 2014 var ”Made In Japan” over oss igjen; denne gang som tre differensierte formstøpninger, hvor unge nysgjerrige går for den doble cd-utgaven, mens eldre fans og rockeologer tvinges å investere både i cd- og vinylboksene. Logikken er like enkel som avstumpet: Kun den digitale superluksusboksen fører dvd-skiva med 60 minutter umistelig dokumentarisk stoff. CD-varianten holder fire auditive plater, hvor de tre først gestalter bandets hovedprogram i henholdsvis Osaka (15. og 16. august 1972) og Tokyo (17. august), mens plate fire huser de seks ekstranumrene. Gitt cd-formatets begrensninger er det økonomisk begripelig at oppstykningen gjøres, men heri hviler én av vinylboksens fortrinn: Fordelt over fem vinylsider (tre plater), pakket i lekre utbrettsomslag, gis hver konsertsoaré et fullbefarent fonogramsett hver, hvor de innbyrdes ekstraoppføringene henvises til plateside nummer fem. Ved å gi deg en ualminnelig tung vinylboks i vold, kan du nyte de tre evenementene i uavkortet tapning. Og tro meg, det er verdt å sette av en kveld til å pløye hele herligheten, kronologisk. Da vil man atter slås av maktdemonstrasjonenes kvalitative divergenser.
Jeg husker Roger Glover, som overså prosessen med 1993-lanseringen av trippeldisken ”Live In Japan”, fortalte at det egentlig ikke var mer å hente i Japan-teipene, og at band og produsentgeni Martin Birch hadde plukket de absolutt beste versjonene av originalplatas sju komposisjoner. Glover hadde rett – samlet sett er den midterste konserten sterkest. Følgelig ble fire av de sju ”Made In Japan”-sporene hentet fra Osaka, 16. august. Om det tidsmessige alburommet hadde tillat det, ville ”Black Night”-oppføringen fra Tokyo gått på originalskiva; innspillingen ble, forståelig nok, frigitt allerede i 1973 på ”24 Carat Purple”-kompilasjonen, og er fullt på høyde med resten av den opprinnelige konsertkolossen. Foruten at ”Smoke On The Water” og ”Child In Time” byttet plass, forløp albumsekvensen identisk med konsertrepertoaret.
2014s gevaltige celebrering av ”Made In Japan” gir undertegnede nok en mulighet til å etterprøve selekteringsavveiningen gjort i november 1972. Er det virkelig slik at de absolutt beste versjonene av hver låt sammenfaller med platematerialet?
Konsertsett nummer én (Osaka, 15. august) innledes forsiktig med ”Highway Star”, som er boksens mest anstrengte innslag. Dette skyldes en i overkant spent sceneatmosfære innledningsvis, fordi kvintetten fokuserte mer på å ikke spille feil, enn å la musikkinteraksjonen fosskoke, vel vitende om at de ble behørig lydpreservert. Likevel innestår jomfrukvelden sporadisk fenomenalt god lytting, fordi bandet – kollektivt, så vel som individuelt – aldri fremfører låtene likt; et aspekt som rettferdiggjør megalomane utgivelser av denne typen. De fem på scenen fordrer og nærer av hverandres differensierte soli, løp, improvisasjonsbrekk og fraseringer – et estetisk etos som overdrar én av grunnene til at Deep Purple fortærte Led Zeppelin og Black Sabbath levende. Gjør for eksempel en komparativ avspilling av Ritchie Blackmores soloer i ”Child In Time” under de to Osaka-kveldene. Jeg er enig i at man favoriserte 16. august-innspillingen, men gitaristens lekne, dynamiske og superbt sindige leveranse dagen før har alt å gjøre på en platetallerken. Ian Paice får for øvrig en perkusjonsfiguridé underveis, som perfeksjoneres påfølgende aften, mens ”The Mule” i Osaka preges av å være en dag på jobben – oppføringen fra Tokyo var det absolutt riktigste alternativet å nedfelle i vinylriller. ”Strange Kind Of Woman” er konsekvent dødbra alle kveldene, mens ”Lazy” anno 15. august konsederer en fenomenal Lord-intro, samt Blackmore som inkarnasjonen av sjelelig raffinement. Sistnevnte må simpelthen være den eneste rockeaktøren som gjør det å stemme gitaren til en del av det musikalske totaluttrykket. Ekstensive ”Space Truckin’” gir musikerne enda friere tøyler enn det resterende programmet, tindrer i alle tre tapningene, og tilkjennegir psykedelisk, jamorientert tungrock av et slikt lydhørt samspillkaliber at det får alt annet til å fremstå som kjedelig.
Like ens er unektelig opptaket fra 16. august det hvasseste, trass i at crescendoet fra Tokyo-showet er den enkeltfraksjonen i boksen jeg har spilt flest ganger siden lanseringsdatoen. Opptaket ”skjemmes” bare av et par ivrige japanere som debatterer i venstre høyttaler… En idiotisk del av mitt hjerte skulle kanskje ønske at Birch tok en ”Made In Europe” når det gjelder nettopp ”Space Truckin’” – det vil si å sammenspleise de mest eksplosive fragmentene fra hver enkelt innspilling – men metodikken ville samtidig forringe ”Made In Japan”s unike karakteristikon. Noe av albumets uforlignelige slagkraft hviler på at stoffet, foreviget med basisk åttesporsmaskin, ikke ble manipulert i postproduksjon, kun mikset.
Når det gjelder ekstranumrene klinger både ”Black Night”, ”Lucille” (16. august) og ”Speed King” stort sett som bråkete pliktløp. Det instrumentelle interludiet i sistnevnte er riktignok over pari den første kvelden. Forut for dette rekker aldri Blackmore å stemme gitaren, med det som spennende resultat at Gillan og Lord tar kontrollen. Med andre ord, selv i øyeblikk hvor bandet hangler, er de konkurrentene overlegne, og i det minste alltid fengslende. Når man spiller på kanten av stupet, løper man (heldigvis) risikoen å henfalle til brennende pandemonium, og det er ofte det som skjer i disse ekstranumrene. Verdens beste ”Lucille”-fortolkning ble forresten gjort noen måneder tidligere, og foreligger på ”Deep Purple In Concert” (80), samt ”In Concert ’72” (nymastret i 2012).
”Smoke On The Water” er, pussig nok, soleklart best den første kvelden, og klokelig eneste smakebit fra nevnte kalas som vant innpass på albumet. Hele konserten dagen derpå innestår en brisant forhøyning, uten at ”Smoke On The Water”, ”The Mule” eller ”Lazy” strekker like meget hals som de kanoniserte albumforekomstene. Med unntak av disse tre er det lite som skiller den siste Osaka-konserten fra Tokyo-showet, kvalitativt. I spill, derimot… Vi kan dermed konkludere at det, de facto, var de mest muskuløse fremføringene som fylte albumet, uten at det frarøver det tiloversblitte materialet noe som helst av lytteverdi. Ankepunkter reduseres i så måte til forgubbet sutring eller Utopia-forlangende: A) Jeg skulle ønske utgangen av ”Space Truckin’”, samt ”Black Night” fra Tokyo hadde funnet veien til skiva. B) Birch burde ha inkludert Ian Gillans nonchalante ”Good morning” når bandet går på scenen. C) At “Smoke On The Water” er feilskrevet på de lekre utbrettsomslagene fremstår unødvendig slurvet, men gir ikke grunnlag for å spikke seg galge. D) Tidsmaskin blir ikke oppfunnet i min levetid. Dersom du hadde hatt mulighet til å reise bakover i tid, og fått oppleve én tildragelse, hva ville du valgt? Siden jeg fylte 11 år har mitt svar forblitt det samme: Osaka 16. august 1972. Ærend? Ikke å handle kimonoer eller spise sushi i alle fall…
Lenge antok man at det ikke eksisterte levende bilder fra Deep Purples første Japan-besøk. Vedlagte dvd (som altså kun foreligger i cd-boksen) slår hull på byllmyten, og presenterer – med god, synkronisert lyd – vidunderlige smakebiter fra Tokyo-kvelden, blant annet av bandet som går på scenen og fyrer av ”Highway Star”, og ikke minst finalen i ”Space Truckin’”. Sistnevnte danner et optimalt øyeblikksbilde på selve definisjonen av Deep Purple Mk. II – raffinert råskap; i utgangspunktet et oxymoron, men like fullt det mest eksakte man kan ytre om gruppas musikalske vesen: De hadde filharmoniens raffinement og presisjon, og punkens anarkistiske energi. Denne kombinasjonen plasserer Deep Purple over alle andre, samtidige så vel som etterfølgere. Når man lytter til disse 42 år gamle opptakene slår det meg også at det trolig er visse ting mennesker over fylte 30 år ikke skal kunne mestre…
Dvd-dokumentaren, med den selvforklarende tittelen ”The Rise And Fall Of Deep Purple Mk. II”, nyttiggjør seg velkjente intervjusesjoner med samtlige medlemmer, dog har produsentene hatt fremsyn nok til å spare visse essensielle passasjer til nettopp luksusrelanseringen av ”Made In Japan”. Dette borger for 60 fantastiske minutter det er lett å få dilla på. Seriøst…
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at cd-boksen omfatter 60-siders innbundet bok, faksimile av det japanske turnéprogrammet, det originale presseskrivet, samt ”Smoke On The Water” som kompakt sjutommesingel. Trykksaken som hefter ved LP-boksen er mindre i omfang, men brisker seg liksom ikke mindre i selskap med ni velduftende og vellydende grammofonplater. Selve lydopptakene ble mikset på nytt av Glover og Paice i 1993, mens de analoge teipene er nymastret av året. Dette endrer de soniske nyansene i forhold til det Birch-produserte albumet, og blir ytterligere et fordelaktig punkt på en endeløs indeks over beveggrunner til å kjøpe årets ”Made In Japan” – gjerne i tre formater. Jeg kunne problemfritt fylt hele dette nummeret av Norway Rock med panegyriske detaljinnskytelser omkring fenomenet ”Made In Japan”, men velger å stanse her, i troen på at budskapet er fremmet. Det blir opp til ufødte generasjoner å avgjøre hvorvidt andre rockeensembler formår å nærme seg Deep Purples senit som konsertattraksjon, om – la oss si – cirka 500 år.
Geir Venom Larzen