ear Music
Det melder seg alltid en viss spenning når rutinerte ringrever i andre halvdel av 70-årene gir ut ny musikk, og kanskje spesielt når det er band som ligger hjertet såpass nært som Deep Purple gjør. Man forventer nok ikke et nytt “In Rock” eller “Perfect Strangers”, men et visst kvalitetsstempel bør man kunne forvente. Ok da, så er nykomlingen Simon McBride (gitar) bare guttungen med sine 45 år, men han er på vei til å bli voksen han også. Og etter nærmere to år i line-upen, er det spennende å høre hva han kommer opp med på ny musikk.
Etter 2020-utgivelsen “Whoosh!” er nok forhåpningene ganske høye, for det var et album som overrasket positivt. Er det lov å si at alderen begynner å vise seg uten at det betyr at vi klager? Ian Gillan, som uten tvil er en av denne skribentens absolutte favorittvokalister, fyller tross alt 80 år i august neste år, noe stemmen hans begynner å bære preg av. Bevares, han låter fremdeles umiskjennelig Gillan, men det er en kraft i stemmen hans som ikke er like tilstedeværende som tidligere. Kraften i trommis Ian Paices lender begynner også å få det, og kanskje spesielt tydelig blir det på platas sterkeste spor; “A Bit On The Side”, der solospot-en hans i låta låter snublende. Men på den annen side driver han grooven i låten med svært så spretne 16-deler på basstromma. Det har vi vel knapt hørt fra den kanten siden “Fireball” i 1971(!)
At bandet fortsatte samarbeidet med Bob Ezrin i produsent-stolen ser jeg nærmest på som en selvfølge når samarbeidet på “Whoosh!” gikk så bra. Og det skal presiseres at han også er kreditert på låtskriversiden. “=1” er nok ikke like sterk låtmessig som forgjengeren, men ovennevnte “A Bit On The Side” satte seg umiddelbart, og troner alene på topp av låtene, men også spor som “Show Me”, “Old-Fangled Thing” og “Lazy Sod” stikker seg ut i positiv forstand, og både gitarsoloen til McBride og orgelsoloen til Don Airey på sistnevnte er strålende! Og så er det noe med Deep Purple og shuffle, da. Det drivet de får da er det ikke mange som gjør etter dem. Sløyt og suggererende fra første til siste tone! Og når vi nå er inne på keyboard- og gitarsoloer, så leverer duoen en aldeles strålende duell på åpningssporet “ “Show Me”. Sistelåta satte også spor, der gutta slipper løs prog-rockerne i seg med et riff i 7/8. Også her leverer McBride en strålende solo. Det er moro, når vi har vært så godt vante med Ritchie Blackmore og Steve Morse i alle disse år. (Neida verken Joe Satriani eller Tommy Bolin er glemt.) Ei utrolig stilig låt å avslutte skiva med, utvilsomt!
Hvordan konkluderer vi så om Deep Purple anno 2024, 22 studioalbum og nesten 55 år ut i karrieren? Joda, de gamle er fortsatt eldst, og det er moro å høre ny musikk fra band man har fulgt siden man var guttunge. “=1” skal nok få sine runder på tallerkenen, og det blir spennende å se hvor høyt den ender opp på lista når 2024 skal oppsummeres. (Og jadda, vi har intervju med Ian Paice i nyeste nummer! Kjøp det her og nå for en skarve trettilapp!)
4,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 19. juli 2024