Death Angel er et av de første, største men også et av de mest oversette thrash metal bandene fra 80-tallet og Bay Area-bølgen. Vi tok en prat med gitarist og låtskriver, Rob Cavastany, som var med på å starte bandet og som fortsatt holder hjulene i gang i et band som er vitalt og aktivt som aldri før.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Stephanie Cabral
Livefoto: Anne-Marie-Forker
Bandet har hatt stor innflytelse på mange og da i første rekke er det debuten «The Ultra-Violence» som seiler opp som deres mest innflytelsesrike album. Dette var ikke synonymt med kommersiell suksess, og selv om bandet hadde stor innflytelse og fikk mye oppmerksomhet klarte de aldri å oppnå samme suksess som de fire store, og måtte nøye seg med å befinne seg i andre divisjon som et av de åtte store. Som følge av manglende suksess og diverse andre omstendigheter gikk bandet i dvale i 1991. Men i 2001 våknet de opp igjen og har siden gitt ut fem beinharde thrash-album og er straks klare med sitt 6 ved navn «Humanicide».
– Dere er straks ute med nytt album og hva kan fansen forvente seg denne gangen?
– «Humanicide» vil låte som de foregående tre skivene våre, og vi regner med at fansen liker det. Vi har lagt i litt mer tekstur, men bortsett fra det så er det nok ingen som blir stort overrasket.
– Dere har i likhet med flere andre old school trash-band blitt enda hardere med årene, og da tenker jeg for eksempel på Testament og Overkill for å nevne noen…dere har i hvert fall ikke blitt mykere med årene..
– Joda, det er sant det. Vi har blitt hardere for det er jo det fansen forventer og vil ha. Dessuten har vi fokus på å lage låter som fungerer live og metal har på sett og vis blitt hardere med årene. Responsen fra publikum når vi spiller live er selvfølgelig viktig og vi merker at de nye låtene fra de siste skivene slår an og skaper stemning.
– Siden dere bare blir hardere og hardere, er det mye sinne og aggresjon som må ut muligens. Hva gjør deg sint?
– Haha, alt! Nei det er de negative tingene i samfunnet og sivilisasjonen generelt. Det er bare gå ut døra og ta en kikk eller se på nyhetene. Jeg har gjennom årene reist mye og har sett mye, og ikke bare positive ting. Det er ikke vanskelig å bli inspirert til å skrive nye låter, og det er klart det man observerer, opplever og blir engasjert i har påvirkning.
– Du er jo en veteran i bransjen og det lengstlevende medlemmet i Death Angel. Hvordan har det vært å være på reisen fra 80-tallet frem til i dag?
– Det har skjedd mye, og det er store forskjeller i dag sammenlignet med 80-tallet. Teknologien har endret seg radikalt og måten musikk spres på har som alle har fått med seg endret seg. Plateselskapene jobber også på en helt annen måte, og det må de jo. Tenk på hvordan musikk promoteres i dag. Det er sjelden vår type musikk spilles på radio og da må man tenke annerledes. Heldigvis er metal-fansen lojale og følger med.
– Men hvordan opplever du det som har skjedd siden oppstarten på begynnelsen av 80-tallet? Dere har jo vært igjennom noen runder med utskiftning av bandmedlemmer, brudd og comeback…
– Da vi startet Death Angel var det bare en guttedrøm, og vi ville bare drive med musikk og oppleve verden. Siden den gang har egentlig alt endret seg. På 80-tallet var metal den nye store tingen som alle hørte på. I dag er det en dinosaur, riktignok en stor en. Du ser jo alle de store, gamle bandene som fortsatt holder på og drar masse folk på konsertene sine. Folk kommer også på våre og vi opplever at publikum er minst like dedikerte i dag som før. Det er en god ting. Mitt inntrykk er at folk generelt er flinke til å gå på konserter og det er en viktig inntektskilde for bandene i dag. Det koster å dra på turne og det handler tross alt også om å overleve, men penger har aldri vært min motivasjon. Likevel noe du må ha så du kan leve et godt liv. Nå har vi hatt den samme besetningen i bandet en god stund, og alt fungerer som det skal. Noen ganger i livet skjer det ting som gjør det vanskelig å fortsette, og det var det som skjedde på starten av 90-tallet da vi tok en pause.
– Det var en ganske lang pause, nærmere bestemt ti år. Var det mangelen på suksess som førte til et brudd?
– Det blant mange ting egentlig. Bransjen hadde endret seg, men det er klart at vi fikk mye oppmerksomhet og håpet jo at det skulle skje noe mer på et visst punkt, men hovedårsaken var at Andy Galeon (trommer) ble skadet i en bussulykke og trengte lang behandlingstid i etterkant. Etter det kom vi aldri i gang og det ble en pause. Vi hadde jobbet knallhardt i åtte år da ulykken inntraff, og det var typisk at det skjedde. Vi var ganske frustrerte over at vi ikke hadde kommet lenger enn vi hadde. Og det måtte skje noe drastisk. Og det skjedde. Det var på en måte spikeren i kista.
– Ikke godt å si hva som hadde skjedd videre, nei. Dere skulle jo etter planen være support for Judas Priest på Painkiller-turneen rett før dette skjedde…og Pantera erstattet dere?
– Ja, men sånn er livet. Nå har vi fokus på nåtiden. Nytter ikke å se seg tilbake.
– Du er uten å overdrive motoren i bandet som både gitarist og låtskriver, og du har allerede sagt noe om hva som inspirerer deg. Kan du fortelle litt mer om hvordan du kommer opp med nye riff og er det for eksempel ny musikk eller musikere som inspirerer deg?
– Det stemmer at jeg skriver alle sangene, men bandet som helhet bidrar også. Vi er et band. Men jeg er generelt opptatt av å følge litt med i tiden. Det skal låte moderne og friskt. En må utvikle seg og det føler jeg at både bandet og jeg har gjort. Jeg hører ikke så mye på nye ting, men det er mange gode musikere som for eksempel Alexi Laiho i Children of Bodom. Han er fenomenal og minner meg litt om Randy Rhoads. Litt annen stil genremessig, men har noe av den samme melodiøsiteten i fingrene. Så har du jo Uli Jon Roth som var og er et stort forbilde. Det er mye nostalgi i det, men han satte alltid melodien først. Ikke bare fokus på det tekniske som han var unik på. Og for ikke å glemme Bill Steer (Carcass og Napalm Death).
– Da er det på sin plass å spørre om din første gitar? Husker du den?
– Hehe, ja det var en akustisk gitar som faren min hadde stående i stua. Han brukte den ikke, og han kunne ikke spille gitar, men det var den første jeg brukte og delvis lærte meg å spille på. Etter hvert så fikk jeg tak i en brun Stratocaster, men høydepunktet var da foreldrene mine tok meg med til en gitarbutikk for å kjøpe en Gibson Flying V. Det var min første ordentlige gitar.
– Såpass ja! Ikke verst å ha foreldre som spanderer på en skikkelig gitar til guttungen!
– Foreldrene mine har støttet meg hele tiden. Helt fra starten og de ville bare vise at de trodde på meg. Hverken faren eller moren min var aktive musikere, selv om faren min faktisk kunne synge. Det hendte han sang og det var faktisk bra. Og så hadde han en stor platesamling som jeg hørte mye på, og det hadde sin innvirkning på meg. Så du kan si at foreldrene mine har hatt mye å si for meg. Både med støtte og tro på meg.
– Helt til slutt, Rob. Hvor går veien videre for Death Angel?
– Vi kjører på og er entusiastiske med tanke på fremtiden. Vi i bandet er som brødre og prøver sammen å dra bandet til absolutt det høyeste nivået som er mulig. Og det er ingen tvil om at vi fortsatt er sultne. Snart er det klart for en rekke store festivaler og turne , både som support for Testament, Overkill og Arch Enemy, men også noen egne show. Vi gleder oss stort og skal gi fansen noe å huske!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019