David Paich sto i bresjen sammen med avdøde trommis Jeff Porcaro da Toto ble dannet i 1977. Nå er han aktuell med sitt første soloalbum i karrieren, på måneden 30 år etter kompis Jeff gikk bort. Hva blir vel da mer naturlig enn å mimre om fordums helter og se framover mot nye utgivelser med mannen som står bak selveste «Africa»? Vi ringte opp Dave på Zoom for en liten jabbings.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Alex Solca
– Hvordan føltes det å reise til Europa og møte gjengen igjen?
– Det var helt fantastisk! Jeg elsker de gutta, og jeg savner de masse. Lidenskapen er der fremdeles, og jeg føler fortsatt trangen til å gå på scenen, så det er en injeksjon med adrenalin å møte gutta igjen.
– Det har vært en del prat om hvorfor du ikke er med på turné lengre. Er det noe du kan si noe om, eller er det noe du holder for deg selv?
– Jeg har holdt på med dette i over 40 år, og nådde et punkt der jeg innså at jeg ikke er i stand til å reise rundt i en buss hver eneste natt lengre. Jeg blir jo eldre, ikke at jeg er gammel, men eldre, og har råd til å bli hjemme, og heller dukke opp på en og annen konsert for å være med på et par låter. På den siste turnéen jeg var med på, var vi oppe hos dere i Skandinavia midt på vinteren, noe som var ganske tøft for min del, så jeg bestemte meg for å tenke på meg selv og helsa, dermed ble valget å bli hjemme, rett og slett.
– En liten ferie i Europa, og en aldri så liten event i Montreux.
– Stemmer. Det ble en slags businessferie, med fri for det meste, men jeg var med på en greie med noen venner, blant andre Ray Parker jr. og Nathan East. I tillegg var jeg i studio med Shania Twain, og jobba med en låt sammen med henne. Veldig moro å få være en av de heldige som nærmest tilfeldigvis var i rommet.
– Du har tilfeldigvis vært heldig å være i rommet ved en del anledninger gjennom årene. Vi snakker om bortimot 2000 plater, flere av de av legendarisk status!
– Det har jeg! Det har vært noen minneverdige øyeblikk, og jeg må si at å jobbe med Michael Jackson og Paul McCartney var et høydepunkt. Å se de to synge sammen i samme rom, med Linda McCartney der, og George Martin («Den femte Beatle»), det var et ‘klyp meg i armen’-øyeblikk.
– Ok, da kan vi like gjerne snike oss inn på temaet Jeff Porcaro, for det han gjør på «The Girl Is Mine» er virkelig et høydepunkt. I år er det 30 år siden vi mistet ham, hvordan minnes du Jeff?
– Hehe, mener du det? Det er det for meg også! Jeff er fortsatt favorittrommisen min, og er utvilsomt den jeg har likt best å spille med. Det var rett og slett en fryd å spille med ham, og han hadde alltid et lite glis på lur mens han spilte. Han elsket å spille, noe som vistes i hele utstrålingen hans. Ikke så ulikt Jim Keltner, faktisk. Begge de to hadde, og Jim har fremdeles, et snev av humor i det de gjør, mens vi spiller «seriøs» musikk. En fantastisk egenskap! Jeff hadde så ufattelig godt utviklede ører. Det sies at han hadde like gode ører som Buddy Rich; når Jeff hørte en låt for første gang, hadde han den inne. Det skjedde faktisk ved flere anledninger at han spilte et take uten å høre låta først, og var ferdig på første taket. Så musikalsk var han! Han spilte musikken som om han hadde skrevet den – han var en ‘låtskriver-trommis’, han skreddersydde trommene som om han hadde skrevet låten. Ta «Beat It», for eksempel; loopen han måtte forholde seg til, var et opptak der nærmest hele Jackson-familien slo på trommekasser, og det var overhodet ikke i ‘time’, så han og Lukather (som også spiller bass på låta, journ.anm.) måtte lage et clicktrack over det, før Eddie Van Halen kom og la soloen over, selvfølgelig.
– For en historie du har vært en del av så lenge! Toto har holdt det gående i 45 år. Hvordan har det vært å holde på så lenge med Luke, Joseph, Jeff, og alle som har vært involvert i bandet?
– Det har vært en fantastisk opplevelse! Først og fremst er vi veldig gode venner, vi deler samme humor, og er fremdeles like barnslige som vi var på ungdomsskolen. Det har vært en fantastisk reise, med sine opp- og nedturer, men at vi fremdeles er her, og fremdeles lager musikk, viser hvilken påvirkningskraft vi har hatt. Jeg må jo berømme Lukather, som har vist en fantastisk kraft i å holde styr på de 15 inkarnasjonene av bandet som han faktisk har. At vi, selv med så mange utskiftninger, har holdt på publikum, og til og med hatt en nyvunnet suksess de siste årene, er imponerende, og det kan vi i stor grad takke Luke for. Bandet har aldri vært bedre enn de er akkurat nå.
– Hvordan oppleves det å sitte hjemme og se at bandet ditt er ute på nok en suksessfull turné?
– Det er helt utrolig, for jeg er med de i hjertet. Jeg tuller nok litt med det, men faktisk tusler jeg rundt og gjør oppvarmingsøvelser på stemmen min på samme tidspunkt jeg ville gjort om jeg var med dem. Jeg gjør faktisk det, haha! Jeg øver hver dag, og følger syklusen deres for spilletidene. Ikke hele tiden, men ganske ofte, hehe. Jeg elsker å se YouTube-videoer som blir postet, og syns det er stas å se at bandet gjør jobben, for de låter virkelig fantastisk!
– Det er mange som sier at ‘dette er ikke Toto lengre’, men om man hører låtene, så er sjelen i bandet fremdeles til stede.
– Nettopp. Sjelen til Toto ligger i musikken, og det faktum at alle har respekt for sin del av låten, gjør at dette låter som Toto. At Sput (Robert Searight, trommer) gjør sin respektfulle tolkning av Jeffs innspillinger, viser at dette er Toto så godt som noe. Jeg vokste opp med en far som var jazzmusiker- og arrangør, og møtte Duke Ellington som barn. Da Duke gikk bort, fortsatte de som ‘The Duke Ellington Band’, og bar fakkelen videre med stor suksess. Toto turnerte nettopp med Journey i Statene, og jeg var med på noen av konsertene. De har en vokalist nå, Arnel (Pineda), han låter fantastisk, og gjør stor ære på det vi husker fra Steve Perry. Han låter akkurat som Perry til tider. For fansen er jo dette Journey. Neal Schon er jo der, Jonathan Cain er der, og Arnel gjør virkelig en strålende innsats! Pluss at Deen Castronovo har vært en del av bandet i mange år.
– Absolutt! Vi krysser fingre for at idéen om å komme til Europa sammen med de til neste år blir en realitet. Men la oss komme til grunnen til vår samtale, nemlig det faktum at du er aktuell med din aller første soloskive (som er anmeldt her!).
– Javisst. Det er et resultat av små biter med musikk jeg nesten hadde glemt, derav tittelen «Forgotten Toys», de var glemte musikksnutter som jeg endelig satte sammen til låter. Det passet bra å bruke tida under pandemien til å sette sammen disse delene til musikk. Både Luke og Joseph jobbet med sine plater («I Found The Sun Again» og «Denizen Tenant»), noe som inspirerte meg til å sette i gang med mine egne idéer. Jeg er veldig takknemlig over det faktum at de begge to sto bak meg i denne prosessen, og spesielt Joe var veldig involvert i plata, og begge bidrar jo musikalsk til den. Det gir meg en følelse av å få en slags avslutning på karrieren vi har delt sammen at de er med. Jeg hadde ikke noe plateselskap i ryggen da jeg spilte den inn, så jeg inviterte bare mine venner til å bli med og spille inn musikken min, noe jeg er dypt takknemlig for at de gjorde. Gregg Bissonette og Steve Jordan spiller trommer, noe som jeg er utrolig glad for. Jordan spiller på «Queen Charade», en låt han spilte inn like før han dro på turné med The Rolling Stones.
– Det var vel neppe tilfeldig, for den høres jo ut som den kunne vært en Stones-låt.
– Helt klart! Steve hentet meg inn for å gjøre overdubs på Keith Richards´ soloalbum «Crosseyed Heart» for 4-5 år siden, og jeg møtte selvfølgelig Keith, og det slo meg at vi deler noen DNA-strenger musikalsk sett, så jeg endte opp med å ringe min våpenbror, Steve Lukather, han er jo i stand til å spille hva det skulle være. Han bruker alltid sine egne signaturgitarer, men her tok han med seg en av Telecasterne sine, for å få den rette «twangen», så det er bare han på rytmegitar, og Don Felder (ex Eagles) på slidegitar, pluss at jeg fikk Bob Clearmountain til å være lydtekniker på den, og han skrudde jo på «Start Me Up» i sin tid.
– Jeg husker Luke sa at om han hadde et band han drømte om å spille med, var det The Rolling Stones. Og det kommer fra en mann som har spilt med tre fjerdedeler av The Beatles.
– Ikke sant! Luke har jo spilt med Ringo i The All Starrs Band lengre enn The Beatles spilte sammen. Jeg er beæret over at de har et par av låtene mine på settlista si.
– Du har jo skrevet noen låter som har tålt tidens tann godt. «Africa» er jo streamet nesten halvannen milliard ganger på Spotify alene.
– Det tallet oppleves helt absurd! Du kunne like gjerne sagt halvannen million, det blir bare uvirkelig.
– Og på uendelig repeat i en ørken i Namibia…
– Haha, ja enn det! Litt av et kick det der. Utrolig hva folk finner på, hehe.
– Visste du om dette, ble du spurt om det var ok?
– Nei, jeg visste ingenting, han gjorde det bare. Du vet, det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, hehe. Jeg har blitt samplet et utall ganger gjennom årene. Ta bare «Georgy Porgy» for eksempel, den er jo samplet flere ganger alene. Rappere har brukt den, til og med. Elton John opplever jo det samme, det er mash-ups over alt, og jeg omfavner det, så lenge jeg blir kreditert, så folk vet hvor låtene har sitt opphav, er det helt ok for meg.
– Du nevnte jo litt om jazz-bakgrunnen din, den kommer jo til sin rett på plata også, i form av instrumentalen «Lucy».
– Min far var jo jazz-pianist, så jeg har mye jazz i meg. Jeg ville jo opprinnelig bli jazz-trommis, og begynte å spille trommer da jeg var fem år gammel. Piano begynte jeg ikke med før jeg var åtte, men jeg forsøkte fortsatt å låte som Shelly Manne (jazz-trommeslager), han var trommisen jeg pleide å sitte bak og observere på min fars sessions. Han og Louie Bellson er to av mine favoritt-trommiser. Jeg oppdaget at det å spille jazz-piano er svært krevende. Man må studere mye, og lære seg både jazz og klassisk musikk for å mestre det godt nok, så jeg anser meg selv fortsatt til å være en frustrert jazz-pianist, for man blir aldri fullt utlært, det er alltid noe nytt å lære, og noe nytt å erfare, men sånn er det det selvfølgelig med det meste. I hjertet ville jeg helst ha vært jazz-pianist, men jeg innså at jeg måtte gjøre noe jeg mestret, så da fokuserte jeg på å bli en dyktig rytmisk pianist i stedet. Det og Hammond-orgel ble min forte.
– Det er jo der vi kjenner deg best også, men jazzen er aldri langt unna, ta for eksempel «Jake To The Bone» eller «Dave´s Gone Skiing».
– Nettopp. Det er jo der jeg har hentet mest inspirasjon fra. Oscar Peterson, Keith Jarrett, Herbie Hancock. Jeg har møtt alle de tre pianistene, og de har en nærmest umenneskelig måte å spille på. Det er et driv der som er helt ubeskrivelig.
– Du er klar over at du har den samme innflytelsen på musikere rundt om i verden, ikke sant?
– Jeg håper da virkelig det, men det er alltid moro å høre. Jeg er selvfølgelig klar over hva mange mener om det jeg har holdt på med, og det er jeg svært takknemlig for.
– 45 år med Toto, og ikke minst alt du har bidratt på utenfor også.
– Det er helt utrolig. Jeg har Jeff å takke for veldig mye når det gjelder karrieren min, han dro meg med på mye. Det var han som satte meg i kontakt med Boz Scaggs, og det var den giggen som ga meg kredibilitet som låtskriver. «Silk Degrees» (1976) ble et vendepunkt for både ham og meg, og også for Toto, ettersom mange av oss var med på turnéen. Mange ble obs på Jeffs kvaliteter som livetrommis da, ikke bare som studiotrommis. Han var ufattelig dyktig live. Lukather ble også stjerne på den turnéen, han er en av de som er naturtalenter på scenen. Han er drivende dyktig på instrumentet sitt, men er også i stand til å bære en konsert som showmann. Noen er bare født med det, det kan liksom ikke læres.
– «Forgotten Toys» blir nok spilt mye her i huset framover, og ikke glem at vi tar gjerne imot mye mer musikk fra din penn.
– Tusen takk, det skal jeg huske, og jeg blir neppe å slutte å skrive. Det tok litt tid å komme med nummer én, jeg skal forsøke å ikke la det gå like lang tid til neste gang. Jeg er kanskje litt som Picasso; kunstverket er aldri ferdig, hehe.
– Hva med studiojobber, tar du på deg mye der?
– Nei, ikke så mye egentlig. Mest fordi jeg ikke blir spurt så ofte lengre, de fleste ringer for eksempel Greg Phillinganesnå om dagen. Jeg har gjort litt småtterier for Don Felder når han har hatt behov for noen småtterier, men ellers er det ikke så mye lengre, nei.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022