Fjellskabet
Noen ganger dukker det opp musikk i innboksen man kanskje aldri hadde hørt om man ikke skrev om musikk. Det er selvfølgelig ikke alt som låter like bra, men gleden blir desto større når man trekker på smilebåndet allerede fra første riff. Dette var tilfellet da jeg ble tipset om the Dark Horse Project fra Bodø. Gitarist og vokalist Kjetil Hesten er sannsynligvis ukjent for de fleste av oss, men med «Vol. 1» håper jeg at Hesten og hans prosjekt blir allemannseie. Plata kom allerede i september, så du kan allerede nå gå inn på ditt foretrukne digitale medium og lånte øre til The Dark Horse Project. Åpningssporet «Run», som også var første singel ut, er fengende, lydbildet ryddig, og produksjonen svært god. Hesten står selv for gitarer og vokal, og det er hevet over enhver tvil at dette er en kar som har drevet med musikk i mange år. Stilmessig er vi forankret på 80-tallet, med hovedfokus i AOR-land, selv om man finner hint fra både 70- og 90-tallet i musikken. «No Compromise» er en seig shuffle som traff fra første tone. Hesten har en ryddig måte å spille på, klar tonalitet, og serverer en rekke kreative soli gjennom hele plata. «Vol. 1» er en variert skive, og allerede på spor 3, «Lion» sparker det fra litt mer, og The Cult dukker opp i referansepunktene, spesielt på refrenget. Det er nesten så man mistenker Hesten for å ha skrudd lydbildet på vokalen for å hente fram landskapet Ian Astbury synger i. Noen småfrekke odde taktvendinger gir låta det lille ekstra, og både bassist Jonas Solberg, trommeslager Arild Johnsen og keyboardist Terje Jonassen gjør ekstra gode figurer på låta. Melodiføringa på albumet er frisk og fengende, og det er umulig å ikke bli fanget i grooven til tider. «Crawl» ble også gitt ut som digital singel før plata kom, og er nok en fengende låt. Spesielt gitarriffene trekker opp plata igjennom, men «Crawl» er nok blant de mest fengende riffene av de ti sporene vi blir servert. Harmoniene på vokalen er lagt såpass langt bak i lydbildet at man kanskje ikke legger merke til de ved første øyekast, men de er klare nok til at de påvirker lydbildet på en positiv måte.
På «Shadows And Light» finner salige Tom Petty veien inn i barken, all den tid åpningen har et gitarriff som like gjerne kunne vært signert ham. Variasjonen i komposisjonene er altså påfallende, til tross for at forankringa er trygg fra start til mål. Instrumentalen «Time Goes By», en nedpå sak med fremtredende orgel, og gitar i Terje Rypdal-landskapet er et verdig punktum på ei skive jeg virkelig håper får mer omtale enn den har fått så langt. Med tittelen «Vol. 1» er det bare å håpe på et «Vol. 2», for dette var virkelig en hyggelig overraskelse.
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 02. september 2022