Hadde det vært et snev av rettferdighet her i verden, ville det vært Danny Vaughn som spilte på et fullsatt Ullevål, mens Jon Bon Jovi syslet med tributebands og tok trubadurjobber på lokalpuben. Men det er det jo som kjent ikke. I 25 år har gullstrupen med jevne mellomrom produsert kultklassikere innenfor sjangeren melodiøs hard rock med band som Tyketto, From The Inside og Waysted. Likevel er navnet hans ukjent for de aller fleste. I anledning nyheten om at Tyketto skal gjenforenes og spille inn ny skive, tok vi en lengre prat med en pratsom og jovial Danny, og fikk hans tanker om alle skivene på CVen hans.
Tekst og livefoto Geir Amundsen | Foto Marty Moffatt
– Det har nå gått fire år siden din forrige soloskive, «Traveller». Hva har du syslet med siden da?
– Tja, jeg har spilt en god del i The Ultimate Eagles, et Eagles-tributeband (med bl.a. Chris Childs fra Thunder på bass), senest nå i helga på Bospop-festivalen i Nederland foran tusenvis av folk. Men ellers er vel den store nyheten at Tyketto har begynt å jobbe med en ny skive, den første på 17 år, som skal komme ut på Frontiers, antagelig i april til neste år.
– Er Tyketto nå førsteprioritet og alt annet lagt på hylla?
– Ikke nødvendigvis, jeg vil gjerne holde meg aktiv på andre områder også, akkurat nå har jeg kjempekick på Ultimate Eagles, og vi har litt lyst til å se hvor langt vi kan ta dette. Og skal man være musiker på heltid, må man nesten være villig til å ta de spillejobbene man kan få for å tjene til livets opphold, vi kan ikke alle være i Journey.
– Vi skal komme tilbake til Tyketto, men la oss gå litt tilbake i tid her og se på det du har gjort hittil. Waysted – «Save Your Prayers» (1986) er en av mine store favoritter, uten en eneste svak låt. Hvordan havnet du i bandet til UFO-avhopperne Pete Way og Paul Chapman?
– Jeg spilte i et populært coverband ved navn Allied Forces i New York-området, og en av kveldene var Waysteds keyboardist Jim til stede i lokalet. Waysted hadde et tilbud om noen spillejobber som daværende vokalist Fin Moore ikke ville gjøre, og de snakket om å få inn en ny mann, men gadd ikke kjøre en full auditionrunde. Så Jim nevnte at han hadde sett meg og at de burde prøve meg. Og Paul Chapman kjente også til meg fra før. Så de tok en enkel men risikabel variant: De ringte en totalt ukjent sanger, sa ‘Lær deg disse tjue låtene til i neste uke, så flyr vi deg over til England for å øve i to dager, deretter gjør vi en stadiongig i Tel Aviv, og hvis du gjør det bra, er du vår nye vokalist!’
– Litt av en ilddåp!
– Ja, men slik startet det, og jeg besto testen . Og i løpet av noen måneder gikk jeg fra å spille coverversjoner av Iron Maiden til å spille support for Iron Maiden på en turne. Det var enormt.
– Jeg mistenker at du hadde en del med låtskrivinga å gjøre også, selv om alle låtene er kreditert Way/Chapman. Men isåfall endret de stil radikalt til den mer melodiøse stilen jeg forbinder med Danny Vaughn.
– Takk, det er pent av deg å si, og ja, selv om navnet mitt ikke står i coveret hadde jeg mye med komponeringen å gjøre. Jeg lagde nesten alle tekstene og alle melodilinjene. Pete Way skrev mange av grunnidéene for låtene, han var veldig bra til det. En gang sa han at ‘Her er et utkast til en låt som handler om min gode venn Bon Scott‘, for han var sammen med Bon den kvelden han døde…
– Var han? Den har jeg ikke hørt før.
– Ja, og han ville lage en låt om dette, og kom opp med tittelen «Heroes Die Young». Og jeg tok det derifra og lagde introen, teksten og melodien, og så satte vi oss ned og jobbet sammen med resten. Men jeg husker da skiva kom ut, da var vi på Europaturne som support for Status Quo, og de første ferdige eksemplarene ble levert oss på hotellet i Oslo faktisk. Det ble en riktig Spinal Tap-øyeblikk da jeg åpnet eska med LPer og oppdaget at mitt navn ikke sto bak en eneste låt, og jeg klikka i vinkel.
– Hva husker du fra innspillingen av «Save Your Prayers»?
– I typisk Waysted-stil ble det mye festing, og det hjalp jo ikke saken at vi spilte den inn på partyøya Ibiza. Vi brukte altfor mye penger og altfor mye tid, så vi ble ikke ferdige og måtte avslutte innspillingen i studio i London – noe som tok ned stemningen et par hakk, for det var kaldt og mørkt kontra Ibiza. Men det var vanskelig for meg, og det tror jeg de fleste vil si om deres første plateinnspilling. For jeg var vant til å stå på scenen og ble regnet som ganske dyktig i mitt felt, men i studio er det noe ganske annet. Der legges dine prestasjoner under mikroskopet og granskes. Det er skremmende mange kjente artister som du ser på scenen og synes er knallbra, men de fikser ikke å jobbe i studio. Streben etter perfeksjon gikk litt vel langt på 80-tallet. Man leverte kanskje sitt aller ypperste, men likevel syntes ikke produsenten at det var bra nok og hentet inn sessionmusikere til å gjøre jobben. Men produsenten på «…Prayers», Simon Hanhart hjalp meg veldig, og jeg har aldri hatt noen problemer i studio siden.
– Hva med turneen i etterkant av skiveutgivelsen?
– Det var selvsagt enormt for meg, vi turnerte med Iron Maiden og Status Quo av de store banda. Alt var helt nytt for meg, jeg hadde jo aldri vært utenfor USA før. Jeg husker at Oslo var første stopp på Quo-turneen, og vi tok en båt fra England til Norge. Da vi gikk på gatene i Oslo, hadde jeg inntrykk av at jeg var den eneste personen i hele landet med mørkt hår. Alle var blonde! Jeg følte at alle stirret på meg, haha.
– Jeg kan love deg at det ikke er slik lenger.
– Nei, mulig at det bare var Blondinedagen i Oslo da. Men uansett, det å turnere med et band som Iron Maiden var utrolig lærerikt, og jeg er veldig glad for at jeg fikk den muligheten, for de er helt eksepsjonelle folk å jobbe med. De gir 101% hver eneste gang. Status Quo derimot var ikke så trivelige!
– Hvor lenge spilte du med Waysted, hva stoppet dere?
– Kanskje tre år totalt. Det endte udramatisk etter en miniturne på klubber i USA med en ny ung gitarist etter at Paul Chapman fikk sparken. Vi skilte lag på flyplassen etter siste konsert og tok hverandre i hånden, takket for følget og lovte å holde kontakten, men alle visste allerede der og da at det var over. Jeg tok farvel med Pete Way på flyplassen og visste da at jeg kom ikke til å se han igjen. Vi splittet mest på grunn av et manipulerende management, de var riktig kjipe folk.
– Var du fan av UFO før du fikk tilbud fra Waysted?
– Ja, i høyeste grad, jeg var henrykt da jeg fikk muligheten til å synge med Waysted. Og det var ganske enkelt for meg, for halvparten av låtene på setlista deres var UFO-låter, og de kunne jeg allerede på rams. Og jeg var spesielt fornøyd med at vi gjorde «Long Gone», som er en av mine store favorittlåter uansett band.
– Ja, hele den skiva, «The Wild The Willing And The Innocent», er sykt undervurdert!
– Ja, det er muligens min favoritt UFO-skive.
– Virkelig? Min og, jeg har bare aldri hørt noen andre være enige!
– Ja, jeg vet ikke helt hvorfor, men det er så mange knallåter der. Jeg så de live flere ganger i USA, men aldri med Schenker, bare med Paul.
– Har du noen kontakt med Pete Way nå?
– Nei, ikke på noen år. Jeg hørte han sang og spilte bass i et band med Michael Schenker…?
– The Plot. Ei horribel skive og det var det.
– Såpass ja. Er Vinnie Moore fortsatt i UFO?
– Ja, han er vel ironisk nok den gitaristen som har spilt lengst i UFO nå…
– Haha, pussig. Det er en merkelig kombinasjon, Vinne Moore og UFO, men det ser ut til å funke!
– Men tilbake til din karriere. Tyketto «Don’t Come Easy» (1991)
– Etter å ha sittet hjemme noen måneder etter Waysted, begynte jeg å jobbe sammen med en trommis jeg hadde møtt i studio, Michael Clayton Arbeeny, og det var egentlig starten på Tyketto.
– Og hva i helvete er en Tyketto?
– Ha ha, jeg aner ikke! Det var faktisk bare et navn vi så malt i grafitti på en vegg i New York, og syntes at det låt bra. Men prosessen med å lage «Don’t Come Easy» var en svært målbevisst en, vi hadde en felles visjon om hva vi ville skape, og i månedsvis jobbet vi sammen, vi bodde sammen, vi spiste sammen…det var rock’n’roll boot camp lenge før det ble et reality-TV-konsept. Vi hadde en instant personkjemi og fikk fort dyktige managere, så den delen gikk ganske knirkefritt. Og management fra øverste hylle var en nødvendighet for å komme noen vei i den tida. Jeg hadde fått erfaring fra bransjen og masse nyttige kontakter fra Waysted-tida, så vi unngikk de vanlige nybegynnerfeilene. Vi gjorde et par showcase-konserter, fikk tilbud fra Geffen, som var akkurat det vi hadde håpet på, og brått var vi i studio med Richie Zito som produsent (The Cult, Heart, Cheap Trick) og selveste John Kalodner som overoppsynsmann. Det var hard jobbing, men moro, og Los Angeles i 1990 var jo rockens hovedstad. Vi tilbrakte kveldene på The Rainbow og satt rundt bordet med David Lee Roth og Lemmy og folk fra Guns n Roses, så vi koste oss. Alt gikk vår vei, følte vi.
– Men skiva solgte vel ikke all verden?
– Nei det er pussig, vi blir stadig nevnt i samme åndedrag som Ratt og Poison og Winger og Danger Danger, men alle de solgte til platinium. De var ikke vi i nærheten av. Men vi hadde et rykte som et knallbra liveband, spesielt i Europa, noe som antagelig bidro til å befeste vårt ettermæle.
– Tyketto – «Strength In Numbers» (1994)?
– På den skiva ville vi eksperimentere, male med litt bredere pensel, musikalsk sett. Vi syntes at mange av de bandene vi stadig ble sammenlignet med, var ganske endimensjonale, uten å nevne navn. De ble mer kjent for hårfrisyren og lærkostymene og for å slenge gitarene rundt nakken. Vi følte at vi hadde mer enn det på lager. Vi hadde riktignok håret…
– …men hvem hadde vel ikke det på tidlig nittitall?
– Nettopp. Men flere av låtene på denne skiva var veldig utypiske for oss, vi leflet med akustiske gitarer og blues, vi tok litt sjanser! Og som produsent hadde vi denne gang Kevin Elson, som hadde jobbet med Mr.Big, Europe og Journey, så vi syntes det var perfekt.
– Men så rammet grungepesten.
– Tja. Geffen brukte 150.000 dollar på å lage denne skiva, alt var ferdig unntatt coveret, De hadde til og med sendt ut pressekopier og skriv til radiostasjonene. Og så sier de at de ikke kommer til å gi den ut, for de tjente ikke nok på den første. Så brått sto vi på bar bakke. Den ene dagen får vi høre at vi er det Neste Store, dagen etter vil ingen ta telefonen når du ringer. Og selv om Nirvana hadde slått igjennom, så kan vi ikke skylde på det, for det var hva folk ville ha nå. Så oppsummert er «Strength In Numbers» både det beste og verste i Tykettos karriere.
– Men skiva ble til slutt utgitt på Music For Nations.
– Ja, de gjorde en fantastisk bra innsats for oss, og lovet oss aldri mer enn de kunne love. Og vi turnerte masse i Storbritannia og Europa med den skiva, men ikke i USA, der var det nærmest umulig å få spillejobber med vår musikk.
– Du sluttet ikke lenge etterpå?
– Ja, av flere grunner, mest fordi jeg ikke ville se drømmen min dø, og det var den i ferd med å gjøre. Det var dobbelt så mye jobb for å spille for en brøkdel så mange mennesker. Det var til slutt småpinlig å gå på scenen når det var kanskje femti mennesker i lokalet, og da er det ikke gøy lenger. Så jeg sa takk for meg og trakk meg helt tilbake fra musikkbransjen for noen år, og de andre lagde en ny skive med Steve Augeri (senere i Journey), som forøvrig er en veldig god venn av meg. Og jeg synes han gjorde en god jobb.
– Så du angret ikke på at du sluttet?
– Nei, det som ergrer meg med Tyketto er at vi var så nær, så nær ved å slå igjennom. Hvis «Don’t Come Easy» hadde kommet ut i 1989 istedet for i 1991, så kunne vi ha oppnådd Whitesnakestatus og blitt et av de virkelig store banda. Kanskje! Jeg liker å tenke det ihvertfall, og responsen i ettertid tyder på det.
– Så du gjorde ikke noe særlig etter Tyketto på en stund?
– Nei, hvis jeg skal være ærlig, har jeg ikke rette personligheten som kreves for å lykkes i musikkbransjen. Jeg elsker å spille konserter, jobbe i studio og skrive låter, men resten av bransjen interesserer meg ikke. Jeg orker ikke ringe rundt og mase og sitte i styremøter og planlegge taktikker og image. Det er bare ikke min greie. Jeg har ikke noe behov for å bli rockestjerne, men jeg elsker å være musiker.
– Flesh & Blood – «Blues For Daze» (1997).
– Ah! En av mine favorittskiver, til tross for at jeg ikke hadde noe med låtskrivinga å gjøre. Jeg ble tilfeldigvis introdusert for låtskriver/keyboardist Mark Mangold som fikk høre hva jeg hadde gjort tidligere. Og han fortalte at han hadde spilt inn en hel skive, med Al Pitrelli (ex-Megadeth, Asia, Alice Cooper) på gitar, men at plateselskapet ikke ville utgi det, for de likte ikke vokalen. Så han ba meg gjøre vokalen istedet, og resultatet ble jo riktig så bra. Ekte bluesrock a la Bad Company.
– Var det et band, eller bare et prosjekt? Spilte dere noensinne live med Flesh & Blood?
– Nei, det var Mark Mangolds låter og prosjekt. Vi spilte dessverre aldri noen konserter, og det skulle jeg gjerne gjort for det var et helvetes bra band!
– Vaughn – «Soldiers And Sailors On Riverside» (2000).
– Selv om jeg i praksis la opp som musiker etter Tyketto , fortsatte jeg å skrive låter, og ble oppmuntret til å prøve å gjøre noe mer med disse da jeg traff igjen Michael Arbeeny fra Tyketto. Han kicka veldig og sa ‘Vi må danne band!‘ Så vi fikk en løselig og grei kontrakt med lille Z Records og ga den ut, og fikk veldig bra respons. Jeg kaller denne min 70-tallsskive, for vi spilte den inn veldig live, spontant, analogt og organisk. Og det er veldig stor variasjon i låtene.
– Vaughn – «Fearless» (2001).
– Den kom veldig kjapt og spontant da Z Records var fornøyde med førsteskiva og ba om en til, noe vi overhodet ikke hadde tenkt på engang. Så vi banket ut ni låter på noen måneder uten å ha noen klar plan om hvordan sluttresultatet skulle høres ut. Og pussig nok er det stadig folk som kommer og forteller at det er favorittskiva deres. Den er ganske kort, men låtene holder mål, og jeg er den dag i dag fornøyd med den.
– Danny Vaughn – «Standing Alone» (2002).
– Jøss, den hadde jeg helt glemt. Den ble utgitt i et begrenset opplag på 1000 eksemplarer, og er bare utgitt for moro skyld. Jeg satt oppe en sen natt i leiligheten min og spilte gitar for meg selv, og kunne ikke ta kraftig i på vokalen uten å forstyrre naboene. Og jeg gjorde et opptak av «Wings» som jeg etterpå tenkte hørtes interessant ut. Noen fikk høre det, ballen begynte å rulle, og plutselig var denne EPen med 6-7 låter ute. Ikke akkurat gjort for å tjene penger, kan man si!
– Vaughn – «Forever Live» (2002).
– Trenger vi si noe om den? Jeg var aldri fornøyd med opptaket, jeg ville ikke gi det ut, men Z Records maste om at det var på tide med en liveskive. Jeg er ikke fan av liveskiver generelt, en av få jeg virkelig liker er en av Elton John ved navn «17-11-70» som er gjort fullstendig live i studio, og jeg synes den er fantastisk. Thin Lizzys «Live And Dangerous» og et par andre er også veldig bra. De fleste skiver er også en samling av masse opptak fra flere konserter. Vi spilte inn èn konsert og håpet at den var grei nok. Noe det kanskje var. Men skiva låter grusomt og jeg skulle ønske den aldri hadde blitt utgitt.
– Jeg titter på coveret nå…bodde du i Nashville på den tida?
– Ja, jeg bodde der en periode.
– Det har visst blitt rockernes nye hovedstad. I den siste tiden har jeg snakket med både Tom Keifer fra Cinderella og Jonathan Cain fra Journey, som begge bor i Nashville.
– Og Mark Slaughter. Og Kip Winger. Og Dann Huff fra Giant, som nå er den håtteste produsenten i countrybransjen. Men countryen nå til dags er jo mer poprock.
– From The Inside – «From The Inside» (2004).
– Dette var et prosjekt satt sammen av den italienske gitaristen/produsenten/låtskriveren Fabrizio Grossi på oppfordring fra plateselskapet Frontiers, og jeg traff aldri de andre musikerne engang, vi jobbet sammen pr mail og telefon fra forskjellige land. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til å ikke være med på hele prosessen, bare synge låter andre hadde skrevet eller plukket ut, men da jeg fikk høre hva Frontiers hadde gjort med Kelly Hansens lignende prosjekt Perfect World, skjønte jeg at dette var folk som brydde seg om det musikalske. Og jeg bidro med tre-fire egne låter, og bidro til arrangeringen av låtene. Og det ble jo knallbra, jeg liker den skiva veldig godt.
– Det ble en til?
– Den andre From The Inside-skiva («Visions» fra 2008) er jeg ikke fullt så glad i, og det sier jeg litt forsiktig, for jeg vet at mange mennesker elsker den skiva.
– Men du var da mer involvert i denne, og skrev halvparten av låtene?
– Ja, men da Frontiers kontaktet meg for å gjøre en skive til, hadde de tenkt at vi skulle spille inn en hel skive med låter skrevet av Tom & James Martin. Og jeg hadde blitt lovet at jeg skulle få være mer involvert fra start neste gang, så det ble et kompromiss med at de skulle velge halvparten, mens jeg og Fabrizio skrev resten. Og vi gikk for den storslagne Journey-stilen på låtene vi lagde. Og på noen av de, som «Making Waves» og «Light Years» synes jeg vi lyktes med det.
– «Push Me Off» og «Telemetry» er mine personlige favoritter.
– Takk, to til av mine! «Visions» og «Moment To Moment» var jeg også fornøyd med. Men jeg må si at jeg var ikke fornøyd med sluttresultatet. Jimi Bell (House Of Lords) er en fantastisk gitarist, men jeg synes at mange av soloene hans ikke passet inn i låtene. Det var bra soloer i seg selv, men det var mer en gitarist som spilte solo så fort og flinkt han kunne istedet for å prøve å komplementere låta, som Neal Schon gjør. Men det er bare min mening, mange andre elsker denne skiva. Jeg skulle gjerne hørt den med en gitarist som Schon eller Steve Lukather i stedet.
– Noen planer om en tredje From The Inside-skive?
– Ikke som jeg vet om, det er det isåfall andre som må ta initiativet til.
– Danny Vaughn – «Traveller» (2007).
– Dette er nok min egen favoritt. Aldri har jeg jobbet så hardt med ei skive, og aldri har jeg hatt det mer trivelig. Og det er eneste gang at jeg har tatt full kontroll på alt selv. Det er et veldig selvbiografisk album tekstmessig. Dette er den eneste av mine egne skiver, ved siden av Flesh & Blood-skiva, som jeg blir glad av å høre på.
– Og den er også de beste tekstene du noensinne har lagd, synes jeg.
– Takk! Ja, det blir stadig mer utfordrende. Men hver eneste sang der har en historie bak, som jeg kunne snakket om i en time. Om folk jeg kjenner, eller steder jeg har vært, som har gjort inntrykk på meg.
– Hva er historien bak «Death Of A Tiger»? (Fra perspektivet til en fanget gammel sirkustiger.)
– Den er inspirert at et sted i Tampa Florida som heter ‘Wildlife On Easy Street’. De tar seg av alle slags store kattedyr, som løver, tigre, gauper, leoparder. Det kunne være mishandlede dyr, eller fra sirkus, dyr ingen ville ha lenger. Og dama som dreiv dette måtte finne en måte å finansiere driften på, så du kan dra dit og for eksempel sove i et løvebur eller mate tigrene, på en helt annen måte enn i en zoo. Det var en virkelig rørende opplevelse som jeg ville si noe om. Det handler om dyreindustrien, om hva som skjer med dyr som er for gamle til å opptre i sirkus. (“Prison life is prison life, On four legs or two, What will become of me, When you’re no longer amused?”) Spesielt i Amerika er dette en industri, og jeg går aldri på sirkus som har dyr lenger.
– Du er en fin fyr, Danny Vaughn! Da har vi ett album igjen, «The Road Less Travelled» fra 2009.
– Da er vi tilbake på livealbum, men dette hadde jeg ikke noe imot å lage! Fordi dette var et samarbeid mellom venner. Og det er innspilt på en julekonsert i Newcastle, akustisk foran rundt 300 venner, bekjente og kolleger med en utrolig god stemning. Og vi gjorde masse låter som jeg vanligvis ikke spiller, så det gjorde det ekstra morsomt og spontant. Ingen overdubs, det du hører er slik det var.
– Nå har vi nevnt både Journey, som senere valgte feil Tykettovokalist til å erstatte Steve Perry, og Kelly Hansen, som senere fikk jobben i Foreigner. Og for meg et det et mysterium at ingen av de store bandene har plukket opp Danny Vaughn. Har du vært på feil plass til feil tid i alle år?
– Det har sikkert ikke bare med flaks å gjøre, men mye kan nok tilskrives tilfeldigheter om hvem som er berømte og hvem som ikke er det, innenfor alle områder. Det er haugevis med fantastiske artister og band som publikum aldri oppdager. Et band som The Hellacasters har verdens beste gitarister, men ingen har hørt om dem! Talent er èn ting, men både du og jeg kan ramse opp kjente artister som ikke har særlig talent. Så det nytter ikke å ergre seg over det, jeg gjør ikke det lenger. Eller jo! En ting som virkelig gjør meg mektig irritert, er det handlingslammede publikum som bare sitter i stua foran PC og TV og svelger unna det som plateselskapene dytter på dem, de gidder ikke lenger gå ut og se konserter med nye band eller kjøpe nye CDer. De laster bare ned de populære låtene.
– X Faktor/Idol-generasjonen.
– Akkurat! Det har riktignok kommet ut noen brukbare artister fra de showene, men ikke mange. Men her om dagen, da selveste Steven Tyler som dommer i American Idol, sier til en helt ordinær fyr som har gjort en helt ordinær opptreden: ‘Mann, det er en ære for meg å være i samme rom som deg!’, da holdt jeg på å kaste opp!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2011