– Gratulerer med ny skive! Hvordan er følelsen?
– Den er bra! Folk ser ut til å virkelig like den, vi er storfornøyde også så det er fint at reaksjonen hittil speiler forventningene mine. Ikke at jeg noensinne var nervøs for mottakelsen, men at har vært bra enn så lenge.
– Dere er midt i en turné her i nabolaget i skrivende stund?
– Ja, vi har hatt en festivalturné rundt i Europa siden midten av juni og skal holde på til rundt den tredje uka i august. Jeg har fått flydd hjem kun to ganger i løpet av denne tiden, så vi har bodd i kofferter i månedsvis nå.
– Hvor så i verden befinner du deg akkurat nå?
– Akkurat nå er jeg på et hotell i Malmø, jeg fløy hit fra Paris i går. Deretter går turen til Danmark nå på lørdag før vi kommer tilbake til Sverige for tre dager. Da går turen til Sveits før vi reiser videre til Spania.
– Dere har også nylig spilt på Buktafestivalen her til lands?
– Det stemmer, vi har faktisk spilt der en del ganger opp igjennom årene og det er alltid en fantastisk festival! Jeg liker det stedet virkelig godt, og det samme gjelder for Tromsø som by. Vi spilte sammen med Rival Sons, så det var bra.
– Var dere der hele dagen så dere fikk med dere noen andre band?
– Nei, vi måtte dra videre – men jeg kom dit noen dager i forveien så jeg fikk gått rundt for å sjekke ut byen i hvert fall.
– Har dere begynt å spille noen av de nye låtene fra skiva enda, og hvordan har reaksjonene vært i så fall?
– Ja, “Guess Who’s Back” og “Good Time” har vi tatt inn i settet – det er jo singlene som kan strømmes nå så det falt seg naturlig. Reaksjonene var vel bra tipper jeg, det er bare snakk om to nye låter i settet så det er vel ikke akkurat en bombe vi slipper.
– Hvordan har så skriveprosessen vært denne gangen med tanke på at dere lever ganske langt ifra hverandre?
– J.C. (bass) har akkurat flyttet til Finland, mens Rich (Knox, trommer) flyttet til Prince Edward Island – en provins her i Canada i fjor. Vi vente oss til en helt ny måte å lage låter på under pandemien som var veldig nyttig for oss, for ettersom vi ikke kunne møtes fysisk sendte vi filer frem og tilbake mens vi satt hver for oss da vi lagde “Power Trio”, vår forrige skive. Dette ble like bra, om ikke enda bedre enn å møtes for å jamme de frem i øvingsrommet i timevis. Det er en veldig praktisk måte å gjøre det på, så vi gjorde det temmelig nøyaktig på samme måte denne gangen også, ved å sende filer til hverandre. Jeg var nervøs for det helt i starten, men det har faktisk gitt strålende resultater.
– Du fortalte forrige gang vi snakket sammen at dere alltid har hatt vanskeligheter med å velge albumtitler, mens navnet “Power Trio” kom sjeldent tidlig i prosessen. Hvordan var det denne gangen?
– Det var lett, for låten “Electric Sounds” var allerede laget da vi begynte innspillingen og var en naturlig tittel for hele skiva. Problemet tidligere har vært at vi ikke har hatt en låttittel som har åpenbart seg som en albumtittel, men akkurat “Electric Sounds” ikke bare står frem som en naturlig albumtittel – selve låten i seg selv fungerer meget godt som et tittelspor.
– Og skiva i seg selv fremstår som et klassisk Danko Jones-album som bare starter og stopper akkurat når den skal.
– Det skal jeg love deg, her har vi ikke noen introer eller mellomspill for det kvittet vi oss med. Ikke noe dilldall, vi har bare fokusert på å holde det effektivt, aggressivt, rått og tungt. Og rocka! Det aller viktigste, haha!
– Ser den, for på begge de to siste skivene har det vært et eller to spor som er mer “poppa” enn hva vi er vant med fra dere, mens nå er det utelukkende rockere.
– Hvilke spor var det? Vel, samme kan det egentlig være. Vi prøver jo å ha flere nyanser i det vi gjør, selv om vi så absolutt har vår definitive sound. Vi kan være inspirerte av Thin Lizzy noen ganger for eksempel, mens vi andre ganger låter ren garasjerock. Dette er jo noe som endrer seg fra album til album.
– Når vi snakker om inspirasjonskilder så gir hovedriffet på “Good Times” meg vibber av Kiss, og det liker jeg!
– Det riffet har faktisk utgangspunkt i soloen, for jeg sendte idéen jeg hadde over til J.C. med gitarsolo, noe jeg vanligvis ikke har. Men denne gangen hadde jeg det, så han lagde da det riffet til den soloen og gjorde det til hovedtema til hele låten. Det var en brilliant idé som jeg aldri hadde tenkt på selv, og akkurat derfor er det han som arrangerer alle låtene våre.
– Den har også en meget morsom musikkvideo!
– Nja, for meg ga den ikke helt mening faktisk, men det er fint at du syntes den var kul. Vi har akkurat sluppet en ny video som er fra konserten vår på Graspop. Musikken er selvfølgelig sporet fra skiva, men det visuelle er live.
– Det er også ganske morsomt med den britiske aksenten på refrenget til “She’s My Baby”. Hvordan kom det seg til?
– Det er ikke meg, men Tyler Stewart fra Barenaked Ladies. Vi trengte noen til å stille spørsmålene på refrenget, for eksempel “Who’s that girl that looks so good?”, og det kunne ikke være meg ettersom det er jeg som svarer “She’s My Baby) og det ville ha vært rart om jeg både spurte og svarte. Derfor ble det han, og han naila det fullstendig. Han har bakgrunn fra sketchekomedie, og lurte bare på hvilken region vi ønsket oss så da ble det britisk. Det ble veldig bra, så vi er glade for at han er med på den. Selve idéen er inspirert av Sparks som jeg hørte mye på den tida, og på skiva “Lil’ Beethoven” som kom i 2002 er det en låt som heter “How Do I Get To Carnegie Hall” der refrenget går “How do I get to Carnegie Hall? – practice, man, practice!” og det inspirerte da “Who’s that girl who looks so good? – She’s my baby!”. En direkte påvirkning fra Sparks.
– Når i prosessen bestemmer dere for hvilke låter som skal gis ut som singler?
– Det kommer mot slutten, for du vet aldri helt hvordan den kommer til å ende opp. Det har skjedd at vi har tenkt at noen låter har vært singelmateriale, men så ender det ikke opp sånn eller det kommer tydeligere singler mot slutten av en innspilling.
– Blir dere stort sett enige om singler eller blir det diskusjoner?
– Jeg er aldri med i diskusjonen om hva som skal utgis som singler, det er det plateselskapet og managementet som styrer.
– De traff tydeligvis riktig ettersom “Guess Who’s Back” akkurat nå ligger som nummer én på radiolista i Tyskland, så gratulerer med det!
– Takk for det – det morsomme med det er at det aldri var ment som en singel, men en teaser på at vi straks slipper nytt album. “Good Times” er egentlig den første singelen, mens “Get High” er ment til å være den andre singelen. Men skulle du ha sett, de begynte bare å spille den, fortsatte å spille den og har egentlig aldri stoppet med å spille den så det er jo bare bra for oss – det er et fint problem å ha så dette lever vi fint med.
– Ifølge turnélista har dere et par måneder fri før dere gjør Canada?
– På en måte, ja, men allikevel ikke helt riktig. I september kommer vi tilbake til Europa for å gjøre promotering i anledning skiveslippet som er den måneden så helt fri er det ikke.
– Mens dere i november kommer tilbake enda en gang for en temmelig massiv turné, deriblant her til lands på Rockefeller den 22.11?
– Ja, den spenner seg over fire uker så det blir en ganske stor turné. Skal vi spille på Rockefeller, er du sikker? Vel, i så fall er jeg glad for det! Jeg elsker det lokalet, så det gleder jeg meg til.
– Jeg har tenkt meg dit, så jeg håper dere spiller i hvert fall! Med tanke på at dette er deres ellevte studioalbum burde det etter hvert bli vanskelig å velge ut låter til setlistene?
– Ja, det er et luksusproblem vi har. De fleste band kommer aldri til deres ellevte album, og selv om de gjør det så utvides jo naturlig nok katalogen mens tidsfristen live forblir den samme. Man har den samme tildelte tiden, men en stadig utvidende diskografi. Det er en vanskelig og tøff vei å gå, for man må spille de mest populære låtene som folk vi høre, samtidig som man bør spille de mest aktuelle låtene – men også tenke på de som har sett bandet flere ganger som ikke vil høre de samme gamle låtene om igjen. I tillegg vil vi spille de låtene vi selv setter mest pris på også, så det har blitt utrolig vanskelig å skrive setlister nå så det er jeg faktisk ikke med på – det er det J.C. som gjør.
– Er det da den samme setlista dere bruker fra kveld til kveld?
– Ikke egentlig. Vi har én vi starter med, mens mot slutten av turnéen har den nok forandret seg en hel del; Når vi starter en turné kan det være låter etter hverandre som ikke føles riktig, pluss at det ofte er låter som byttes ut av rene dynamiske årsaker. Så den forandrer seg som oftest underveis i en turné.
– Bandbesetningen med J.C. og Rich må vel være den lengst levende du har hatt med en varighet på ti år nå, jeg går ut ifra at dere fortsatt trives godt sammen i lag?
– Ja, det har vært ti år med Rich også startet jeg bandet sammen med J.C. – vi har aldri hatt det så morsomt noensinne som vi har med oss tre. Jeg trives virkelig godt å spille sammen med de to på scenen, og det tror jeg publikum legger merke til også og at det synes at vi koser oss sammen.
– Dere har fått med dere et supportband jeg ikke har hørt om, Radkey. Hva kan du fortelle om de?
– De er helt fantastiske, vi ville veldig gjerne ha de med oss på turnéen – noe de heldigvis sa ja til. Skivene deres er utrolig bra, du burde sjekke de ut. Dette er en brødretrio fra Amerika som virkelig låter fett.
– Jeg har forstått fra podcasten din at du fortsatt er en ganske stor musikknørd, har du tid til å oppdage nye band?
– Jeg har ikke fått gjort den podcasten på en stund da jeg rett og slett ikke har hatt tid og mulighet i det siste, men jeg håper å få stablet den på bena igjen en gang i nær fremtid. Dessverre har jeg heller ikke fått oppdaget like mange nye band som jeg pleide å gjøre, men jeg har alltid ørene åpne for nye ting som fanger interessen min.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Livefoto: Anne-Marie Forker, Anine Desire
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023