Etter at Dan Reed og gjengen fant ut at de ville komme tilbake igjen etter nesten 25 års pause med både konserter og ikke minst en splitter ny skive med påfølgende turné, tok de turen til Oslo for å spille litt for oss. Norway Rock Magazine stakk innom Hard Rock Café for en særdeles hyggelig prat med en engasjert og pratsom frontfigur.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Amanda Rose
Livefoto: Ellen Palmeira
– Først av alt – gratulerer med et nytt og veldig bra album, dere må vel være ganske så stolte?
– Så du har fått hørt det? Så bra – hjertelig takk. Vi har fått veldig bra feedback fra folk som har støtta oss helt siden 1987 tipper jeg – nesten 30 år altså når jeg tenker meg om, og med store mengder med positive tilbakemeldinger er det ganske så overveldende akkurat nå. Når det kommer til «stolthet» er det noe jeg prøver å styre unna så godt jeg kan, fordi jeg i tidligere dager prøvde å bli stolt av ting jeg gjorde – og ofte endte det egentlig opp med å skuffe meg. Jeg hadde håp om å utrette stolte ting, også skuffet det meg ofte også. Jeg levde i et tibetansk kloster i Nord-India i et års tid i 2003/2004 hvor munkene snakket mye om ego, stolthet, håp og anger som jeg lærte mye av – så jeg vet ikke om «stolt» er det rette ordet, men jeg er definitivt glad og fornøyd med at vi kom sammen igjen, lagde en ny skive og at folk nå responderer veldig positivt. Det er en god følelse.
– Hvor lang tid tok låtskrivingsprosessen?
– Omtrent 9-10 måneder. Vi fant ut at vi ville lage en ny skive i januar 2015 og begynte låtskrivingen i løpet av februar. Nå måtte vi jobbe over avstander da vår gitarist Brion bor i Honduras, bassist Melvin bor i Los Angeles, trommis Dan Pred og keyboardist/medprodusent Rob Daker begge bor i Portland, Oregon mens jeg bor i Praha – så vi sendte en hel del meldinger frem og tilbake over mail og Skype til vi gikk i studio i november. Så ca. ni måneder med låtskriving altså før vi startet på innspillingen.
– Jeg må kommentere coverart’en – jeg får følelsen av en slags «alieninvasjon-apokalypse»-aktig ting, hvordan henger det sammen med albumtittelen «Fight Another Day»?
– Vel, for meg handler albumet tekstmessig om å bli mer menneskelig, å prøve å ikke miste viten om den store gaven vi har på denne planeten. Hvis du ser livet fra et dyreperspektiv – deres skjebne er alle knyttet til oss menneskers behandling av jorden, mens vi mennesker har fått en spesiell plass i historien som en slags ivaretaker av vår planet hvor vår skjebne er mer opp til oss selv. Så det store spørsmålet lyrisk sett er hvorvidt vi er klare og forberedt til å ta vare på fremtiden ved hjelp av medfølelse og kommunikasjon i stedet for vold til å løse problemer. Er vi klare for å rive ned veggene mellom religiøse eller politiske uoverensstemmelser? Alle disse tingene vi leser om, som for eksempel patriotisme til eget land som noen ganger kan være bra – mens andre ganger, hvor Hitler er et ekstremt eksempel går langt over streken. Og nå har vi jo en som Donald Trump som sier at vi skal gjøre Amerika stort igjen og at vi atter en gang skal bli planetens ledende herskere. Den slags tankegang er virkelig gammeldags og som å gå tilbake flere skritt i mine øyne, og lyrisk handler albumet om det stikk motsatte. Vi er godt på vei til å havne i et slags teknologisk mareritt, som vel er det coveret hinter til, og vår «Hevner» – som har Brotherhood-symbolet på ryggen – er en slags metafor på mennesker som sverger livet på å beskytte essensen på hva som gjør oss så spesielle. Og nå har vi store selskaper som Boston Dynamics, som Google har kjøpt opp – som lager stadig bedre og bedre roboter for militæret. Skal vi virkelig gå ned den veien? Allerede har vi droner som bomber fiendtlige mål, skal vi i tillegg ha roboter til å kjempe våre kriger og drepe menneskeliv? Hvis det er veien vi skal gå, hvor er æren i det? Når du ikke engang møter fienden – er du da den rettferdige siden, den «rette» siden? Så det er vel i korte trekk hva coveret representerer.
– Det er et veldig interessant spørsmål. Selv har jeg tatt meg i å lure på hvilken universal makt som satte oss mennesker på toppen av rangstigen. Vi ser ikke ut til å gjøre en veldig god jobb enn så lenge.
– Ja, det er mye sannhet i det. Jeg tror det mye basert i frykt. Som i gamle dager var det mye frykt mot folk «på den andre siden» – svarte på den ene siden og hvite på den andre siden, eller «din» religion mot «min» religion. «Jeg vet veien til Gud – og fordi min er beviselig den rette må din av den grunn være feil», i stedet for bare å erkjenne at vi har alle vår egen vei til samme gud – hva nå enn den guden er, og vi bør alle kunne ta hvilken vei vi vil uten at vi må ha problemer med hverandre av den grunn.
– Dere har jo som kjent hatt en god og lang pause. Hvordan er stemningen i bandet nå kontra sist?
– Vel, den aller største forskjellen nå er vesentlig mindre ego blant samtlige hva både gjelder låtskriving og turnering. Mot slutten av forrige periode gikk vi hverandre på nervene, og det ble en hel del interne stridigheter når det gjaldt hvem som skulle skrive hva, hvem som produserte hva, hvem som skulle bo på rom sammen – du vet, alle disse rare tingene som rett og slett er basert i ego. Men nå som det har gått 25 år har vi alle blitt en hel del mer voksne og gjør det rett og slett av kjærlighet til å spille musikk. Nå er det ingen som bevisst trykker på andres knapper lenger, og det føles fantastisk. Vi gjør det rett og slett fordi det er gøy. Det føles faktisk helt som det gjorde i starten i løpet av de første to-tre årene, før vi fikk platekontrakt og pengene begynte å renne inn og alt som det igjen førte med seg; Management, regnskapsførere og advokater. I stedet for en pengemaskin som gjør litt musikk er vi nå mer en musikkmaskin som kan gjøre litt penger.
– Hvordan har det seg at reunionen eller hva du vil kalle det skjedde nå? Var det en spesiell grunn?
– Vi ble invitert til å spille på nyttårsaften 2012 i Portland, Oregon – og etter ryktene basert på den beryktede Mayakalenderen så skulle verden gå under den dagen, så vi spøkte med at skulle vi noen gang komme tilbake burde det være nå før det var for sent. Vi hadde kun et par dager med øvinger før konserten, og på grunn av at vi ikke hadde spilt sammen på over 20 år låt det nok litt røft rundt kantene. Men vi gjorde nå konserten, stedet var stappfullt og alle elsket det. Dette ble filmet og publisert online på nett, hvorpå folk fra Europa ga et sterkt ønske at de ville at vi skulle komme over og spille litt der og. Vi gjorde så en 15-16 konserter i løpet av 2013 og 2014 der, og i 2015 ble vi da enige om å gjøre et nytt album som sagt. Og nå som skiva er ute vet jeg ikke enda hvor mye vi skal spille fremover, men jeg vet at det i hvert fall kommer minst én skive til.
– Den ser jeg frem imot å høre. Hva er den største forskjellen i musikkindustrien i dag i forhold til da? Åpenbart går det en hel del mindre skiver i dagens marked.
– Vel, for å komme med et eksempel så havnet Rihanna akkurat på førsteplass på salgslistene på Billboard med et salg på 17.000 enheter, i en befolkning på 350 millioner. I gamle dager måtte du fort opp på 300-500.000 for liknende plassering. Men på den annen side; Se på hva superstjernelivet gjorde med Michael Jackson – en av historiens aller beste sangere, dansere, kompositører og utøvere. Nyheten som akkurat har nådd oss om Prince, som var avhengig av smertestillende for å holde seg på pidestallen som den beste artisten i verden som hoppet av sitt piano i høyhælte sko og landet i spagaten – klart det merkes i løpet av en lang artistkarriere. Berømmelse – i mangel av et bedre ord – kan være rett og slett som en forbannelse. Kan hende faktumet at Rihanna bare selger 17.000 eksemplarer kan være en bra ting i det lange løp fordi spillereglene har blitt utjevnet for enhver artist når det gjelder å nå ut til verden – om du er Rihanna eller en ukjent ungdom sittende i foreldrenes kjeller og holder på med ditt. Gjennom internett har man akkurat de samme tilgangene som henne, så lenge man markedsfører seg riktig gjennom YouTube eller sosiale medier. Og akkurat det synes jeg er fantastisk. Men en ting jeg savner er å ha et plateselskap med en A&R-mann som støtter bandet fordi de har trua på en karriere, ikke bare én hit. Nå for tiden har man alskens talentprogrammer med Simon Cowell i spissen, hvor alt handler om å bli sett i det berømmelige kvarteret for så å bli glemt i neste, mens i gamle dager kjøpte man skiver med band eller artister man likte som fortsatte å gi ut skiver jevnlig som man da også ville kjøpe, og man kunne følge bandets utvikling. Som AC/DC eller Van Halen f.eks. – det var karrierer man jobbet ut ifra, og akkurat det er hva jeg savner med plateindustrien. Det er ingen som utvikler et bands karriere og som pusher de til å bli stadig bedre lengre – du må gjøre det selv nå om dagen. Så det er absolutt en negativ konsekvens av hvordan ting har forandret seg.
– Ja, man har åpenbart mindre tid nå for tiden. Samtidig ser man en trend hvor vinylsalget sakte men sikkert begynner å komme seg igjen, er det noe dere legger merke til?
– Vet du, vi prøvde faktisk å få «Fight Another Day» ut på vinyl, men absolutt alle vinylfabrikker rundt om i verden – det er ikke så mange igjen, var fullstendig fullbooka 5-6 måneder fremover. Jeg kontaktet til og med en bekjent i en fabrikk i Praha der jeg bor og trodde jeg kunne få det gjort i løpet av en måned, men de ønsket meg bare lykke til med det. Selv band som The Rolling Stones må vente fire måneder fra bestilling til levering. Så ja, vinylen har blitt virkelig populær igjen men det er ikke nok fabrikanter igjen til å holde stand.
– Har du noen personlige favoritter som har influert musikken du holder på med?
– Jeg er veldig åpen når det kommer til musikk; Jeg elsker Frank Sinatras musikk, det kan jeg høre på dagen lang og er en av mine absolutte favoritter. Jeg er også veldig glad i ambient musikk, som Sigur Ròs fra Island som er fantastisk. Jeg hører masse på flere elektroniske grupper som Underworld, The Orb og Future Sounds of London – jeg er veldig glad i sånne type ting. Når det kommer til rock n’roll så går jeg vanligvis tilbake til klassikerne, selv om jeg liker nyere ting som f.eks. Avenged Sevenfold – en av mine såkalte nyere favoritter – men jeg vokste opp med å høre på band som Kiss, AC/DC og Cheap Trick. Skulle jeg måtte velge et favorittband innen råere rock må jeg nok gå for AC/DC med Bon Scott og de første to-tre skivene med Brian Johnson. Det kan jeg også høre på hele dagen lang. Led Zeppelin eller Jimi Hendrix for eksempel elsker jeg også musikken til, men der holder det med et album eller to.
– Du har også en ganske habil solokarriere, hvordan ser du forskjellen mellom å være i band kontra å stå på egne bein?
– Godt spørsmål – jeg tror mitt solomateriale er mer internt. Det er mer fokus på det innvendige, og det gjelder også når jeg fremfører. Det handler ikke om å bare kaste ut energi, det handler mer om å materialisere tekstene, som i handlingene og dybden i hvorfor jeg skrev de – hvis det skulle være noen dybde der – og bruke det som en slags meditasjon. Så både når jeg skriver og fremfører er det som en personlig meditasjon for meg. Og de gangene jeg får kontakt med publikum under en akustisk solokonsert, da føler jeg at jeg har gjort jobben min. Når jeg spiller en sånn type konsert, da er det som om jeg ikke fremfører i det hele tatt – det kan tenkes jeg bruker ansiktsuttrykk for å leve meg inn i tekstene, men da materialiserer jeg tekstene i mitt eget hode. Og når jeg avslutter en sang er det som om jeg ikke vet hvor jeg er, men så våkner jeg av applausen og tenker at det sikkert gikk greit, haha. Så begynner jeg på neste etter å ha brukt et minutt eller to på å forklare hvor den kom fra før jeg går inn i meditasjonen igjen. Dette bruker jeg ca 1.5 til 2 timer på, og det er som en ren mental trening. Når det kommer til Network, både ved låtskriving og livefremføring, er det en helt annen form for ekstern energi. Det handler rett og slett om å feire livet, så du kan si det er som ying og yang når det kommer til personlig åndelighet – den ene handler om å finne meditasjon, ro og sjel i livet hvorav den andre handler enkelt og greit om å ha det gøy.
– Du nevnte så vidt at du levde en periode i et tibetansk kloster, kan du utdype det litt?
– Ja, det var i Nord-India hvor den tibetanske regjering med Dalai Lama holder til. Det er der regjeringen i eksil opererer ut ifra, og det er en masse forskjellige klostre der hvor folk daglig ankommer fra det okkuperte Tibet over Himalaya. Eller, enkelte ankommer aldri da en hel del faktisk dør på turen over Himalaya. Men de risikerer liv og lemmer for å komme dit for å være nær Dalai Lama. Jeg kom først ned dit i 1992 for å intervjue ham, som var en fantastisk opplevelse. Da trodde jeg jeg hadde alt på stell selv og ville spre budskapet hans til det amerikanske folk, men ti år senere kom jeg ned igjen og da var jeg på søken for min egen del da jeg skjønte at jeg trengte det vel så mye selv. Så jeg møtte disse fantastiske tibetanske munkene som inviterte meg til å leve blant dem i klostrene, og jeg hadde en fantastisk tid. Jeg tilbragte nesten ni måneder der faktisk – uten elektrisitet eller varmt vann i et bittelite rom med bare en matte i hjørnet, en liten krakk med et stearinlys på og et lite vindu. Det minte litt om en fengselscelle når man tenker på det – men i et sånt miljø får man virkelig en frigjøring i både sinn og sjel. Det handler ikke om ting, og desto mindre ting man har å fokusere på, desto mer tid har man til å oppdage tempelet eller paradiset eller hva man enn vil kalle det i en selv. Og den opplevelsen har igjen bidratt til at jeg virkelig setter pris på all tid jeg har og bry meg om de mer viktige tingene. Hvis for eksempel jeg havner på et hotell som ikke er spesielt bra, eller hvis et fly er forsinka bryr jeg meg ikke i det hele tatt. En mislykka soundcheck går også helt fint. Det som betyr noe er å lage musikk eller bruke tid med min sønn. Innspilling i studio er også åpenbart noe jeg bryr meg om, og ikke minst være på scenen og komme i kontakt med folk. Det er alt som egentlig er virkelig viktig for meg nå om dagen.
– Med tanke på sønnen din – hvordan takler du å være borte fra familien i såpass lang tid om gangen?
– Vel, det handler litt om det jeg beskrev tidligere – ikke ha noen håp eller anger. For min del snakker jeg med de et par ganger om dagen på Skype, men idet Skype blir slått av slår jeg også av savne-delen i meg og setter heller pris på den tiden vi har hatt sammen over nett. Hvis jeg hadde tilbrakt hele dagen med å savne ville det bare fått meg til å føle meg forferdelig. Så jeg tenker på de og vet at min sønn har det bra med mor som tar godt vare på han, også kommer jeg hjem en gang og da tar vi igjen det tapte.
– Du har jo åpenbart holdt på i lang, lang tid; Har du noen tips til nykommere, hva som lønner seg og hva som ikke lønner seg?
– Oj, interessant spørsmål. Vel, hva ingen artister under noen omstendigheter bør gjøre er å gi opp sin egen visjon på hvordan de vil fremstå – både som artist, men også som person og utøver. Har du en klar visjon, som for eksempel Freddie Mercury hadde for Queen, så aldri la andre utenforstående prøve å rive det ned. De som er positive og støttende i forhold til hvordan du ser deg selv, det er de du bør høre på – og det gjelder både venner og folk i bransjen. Folk som ikke støtter din drøm, de bør du prøve å holde deg unna. Ikke nødvendigvis kutte kontakten helt, men la deres negativitet prelle av. Det er nok av unge folk som tar negativitet hardt og som begynner å tvile på sin egen visjon – kanskje jeg er på vei i feil retning, kanskje jeg skulle tone ned på sminken eller burde begynne med popmusikk. Nei, følg drømmen og vær veldig spesifikk på hva du vil. Sov med gitaren i fanget og jobb hardt, hele døgnet. Det er vel det beste rådet jeg kan gi. Og finn folk du kan stole på, om det er en venn eller bandmedlem, kanskje en musikkinteressert som du kan spille ting for og få ærlige tilbakemeldinger og kritikk fra. Det er uvurderlig. Folk du respekterer og som respekterer deg og det du gjør og gir et syn på ting du presenterer du kanskje ikke ville tenkt på selv. Det er nok av unge håpefulle som enten avfeier all kritikk bastant, eller tar det alt for hardt. Det er en fin linje mellom det å ta all kritikk til seg eller la absolutt alt prelle av, og akkurat der kan du finne akkurat den personen du kan stole på og som kan guide deg litt. Hør på den personen, det er bunnlinja.
– Med tanke på Queen – en ting som skremmer meg veldig er at hadde de kommet i dag ville vi aldri ha hørt om dem.
– Helt åpenbart. Men samtidig tror jeg pendelen er på vei til å snu tilbake nå. Selv om du har dine Kanye West’er og Kardashians’er på ene siden har vi også Beyoncè som brått har begynt å lage musikk med politisk innhold, noe som er et veldig godt tegn. Den handler om the Black Lives Movement – om politidrap av svarte i Statene som skjer i urovekkende mengder selv om de ikke gjør noenting – kanskje så dumt som at de stopper feil eller hvem vet – rett å slett for bare å være svarte i hvertfall. Og nå er hun blant de første som synger om dette og bruker det i sangene sine, og det er noe du vanligvis ikke hører fra en popstjerne. Rap-pendelen har jo allerede gått fra å være veldig politisk engasjert til å handle mer om bitches og rikdom – men den også er på vei tilbake til «riktig» vei, og det kommer i løpet av de neste årene tror jeg.
– Så du sier at det er håp?
– Absolutt. Jeg er 100 % uenig med Gene Simmons sitt famøse utsagn om at rock n’roll er død. Han kunne ikke vært lengre unna sannheten; Hvis han mener rock n’roll som å være dette gigantiske pengetjenende spetakkelet er dødt – takk og lov. Kiss gjorde det og var best til det, men det er vel strengt talt så stort som det trenger å være. Nå bør det kanskje handle om budskapet og integriteten i musikken. Lag et bra show for all del, men du trenger ikke å selge det til folk på samme måte lenger. Så rocken er langt fra død, den går bare igjennom en aldri så liten gjenfødsel.
Les anmeldelsen av konserten på Hard Rock Cafe juni 2016 her
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016