– Da nærmer det seg skiveslipp med stormskritt, hvordan er følelsen?
– Det er jo helt fantastisk, jeg tror det er tre eller fire album siden jeg har hatt den følelsen når jeg sitter og hører på det – “Wow, er det oss?!”. Det har vært en riktig fin reise denne gangen med en god følelse i bandet, der vi har hatt et overskudd av kreativitet.
– Det må jo være helt fantastisk å kjenne på den følelsen, og kanskje enda mer etter såpass lang fartstid?
– Presis, og nå som vi har blitt eldre herrer lager vi bare akkurat det vi visste vi ville lage, og det har kanskje vært en enda mer positiv overraskelse enn jeg trodde.
– Det er vel noe av deres varemerke; Selv om dere låter umiskjennelig D-A-D, så låter det stadig nytt og fresht, variert og aldri datert?
– Det var snilt sagt, tusen takk! Det som skjer når man er et gammelt punkband er at man jo gjerne vil provosere litt, og det er veldig viktig for oss å ikke bli satt i en bås. Vi tenker alltid frihet, frihet, frihet. Å tørre å være kreative på nye måter. Det skal være variert.
– Du nevnte litt om det, men hvordan er selve bandkjemien om dagen kontra tidligere?
– Vi er jo fire, eller i hvert fall tre gamle travere, som har følelsesafasi – så det kan vi ikke snakke om. Vi burde gå i ekteskapsterapi, men alle følelsene kommer inn i musikken, og det vekker utrolig mye kreativitet når vi møtes. Og nå som vi feirer 40-års jubileum har vi satt oss ned og hørt på gammelt materiale vi ikke har spilt på lenge, i tillegg til gamle intervjuklipp. Det har vært riktig så gøy å mimre litt sammen, og det at vi har blitt tvunget til å se på vår fortid har gjort oss godt. Vi har fått både økt selvrespekt og respekt for hverandre på grunn av det. Jeg har problemer både med nostalgi og fortid, men jeg må si at jeg er gledelig overrasket over hvor hardt vi har jobbet og at vi har gjort det bra.
– Så dere har jobbet med både ny og gammel musikk om hverandre da? Har det vært litt ekstra givende eller krevende?
– Det har vært veldig givende faktisk, å holde på med begge deler. Vi har akkurat blitt innlemmet i Nasjonalmuseet i København, og selvfølgelig er det en enorm ære og selvfølgelig var det veldig fint – men samtidig var det viktig for oss å samtidig holde på med ny musikk, for man kan ikke bare være nostalgiske og feire fortiden. Vi sa faktisk kun ja til å bli med fordi vi holdt på med ny musikk og ny plate.
– Dere kommer jo til Oslo i oktober.
– Vi spiller to ganger i Norge faktisk, først Trondheim før vi kommer til Oslo. (Konserten på Sentrum Scene er anmeldt her!)
– Aha, skjønner! Da blir det en del av 40-års feiringen?
– Ja, eller – det vil si; Da har jo skiva kommet, så det blir en hel del nytt fra den og. Men vi kommer til også til å spille mange låter som vi ikke har spilt på en stund som kommer til å vise tiden i løpet av disse 40 årene.
– En fin miks der da, det blir spennende å høre! For å snakke om denne skiva da, så får jeg ganske seige AC/DC-vibber av åpneren “God Prays To Man” – er du enig?
– På en måte, hvis du bare tenker gitarriff og trommer så er det mye AC/DC der ja, men hvis du tenker på stemningen eller viben i låten tenker vi at det er vel så mye Oasis faktisk. Det er over en beat vi aldri har gjort før, så selv om det føles ut som god, gammel rock & roll er det et helt nytt beat som jeg synger til – og Laust (Sonne, trommer) som har en aversjon mot gammel metaboogie sa at “Ok, det her er nytt – jeg er med!” Det var fint!
– En annen låt jeg kvikt noterte meg er “The Ghost”, en nydelig låt!
– Ja, det er også meningen, vi er veldig stolte av den. Det var også den som plateselskapet har tenkt kan ha en sjanse på radio. Det er jo en veldig melankolsk D-A-D-låt som Laust har bidratt en hel del til. Han har omsider begynt å lære hvordan D-A-D låter, haha!
– Jeg vil vel tro at den står frem som et åpenbart singelvalg, har dere bestemt dere for hvilke dere vil velge der?
– Ja, den er allerede ute som en dobbeltsingel sammen med “1st, 2nd & 3rd”, og vi skal straks gi ut en dobbeltsingel til, men vet ikke helt enda hva vi ender med der.
– Har dere fått med dere noen tilbakemeldinger på sosiale medier, eller er det noe dere følger med på i det hele tatt?
– Ja, selvfølgelig prøver vi så godt vi kan å få det med oss, men vi er nå noen gamle gubber så det blir som det blir. “The Ghost” finnes enn så lenge kun som lyric video på YouTube, og så får vi se hvordan det blir når albumet kommer ut.
– “Keep That MF Down” er den sinteste D-A-D tittelen jeg har fått med meg.
– Det er jo en rocker, som vi alle er veldig glade i. Men egentlig handler den om å oppføre seg, “Keep That Motherfucker Down” betyr å holde nevene nede og være et snilt og godt menneske.
– Når man tenker på 2019, da deres siste album kom, er det vanskelig å komme utenom Covid – jeg regner med at det var noe dere også merket godt?
– Det var en kjempeseier å lage “A Prayer For The Loud”, og vi er virkelig stolte over den – men ettersom Korona kom rett etterpå følte vi ikke at den sprengte i lufta som den burde ha gjort. Men det var deilig å ha en ny plate vi kunne spille så lenge som det gikk – selv om det nå føles at alt er enda bedre på “The Speed Of Darkness”, spesielt med tanke på produksjonen. (Skiva er anmeldt her!)
– Dere måtte vel igjennom restriksjonskonserter dere og? Hvordan var det i så fall?
– Å jaja! Vet du, faktisk skal man være glad for det livet gjør, og dette brukte vi til å bli veldig mye bedre musikere. Det å stå og spille foran et sittende publikum, kanskje 200-400 i lokalet, da skal man virkelig spille og synge bra. Uten show, energi eller svette så må man virkelig levere på scenen, så det var veldig bra for oss fordi vi måtte ta vår faglighet alvorlig på en helt ny måte. Det var en kjempeting, og har gjort oss til et veldig mye bedre band.
– Det var en interessant vinkling på det, for vanligvis er svaret at det var helt grusomt.
– Og det var det så absolutt! Men vi var samtidig veldig takknemlige for at vi faktisk fikk spille, for det er jo sånn vi omsetter følelser på. Det er ekstremt viktig for oss å få spille, så vi var først og fremst takknemlige for at vi fikk muligheten til det.
– Jeg husker de første konsertene etter verden gikk tilbake til normalen der du virkelig kunne føle energien fra både band og publikum, den regner jeg med at dere kjente på også?
– Helt riktig!
– Parallelt med D-A-D så har du jo også soloprosjektet ditt, er det noe du kommer til å fortsette med når dere har pauser?
– Helt sikkert, de ringte faktisk for en måneds tid siden – så nå skal jeg være forband til ZZ Top i Århus, så det var en god opplevelse. Jeg har også vært forband til Ringo Starr og hans All-Starrs, så det finnes en plass til det bandet og. Jeg elsker å spille med gutta mine der, men i de siste to årene har jeg fokusert på og konsentrert med fullstendig om D-A-D, det er det viktigste. Nå er det kun tid for D-A-D, og da er det ikke tid og rom for noe annet. Også får det andre komme når det finnes plass til det.
– Du liker ikke å ta deg en pust og slappe av litt du?
– Haha! Jeg skulle gjøre det, og jeg burde kanskje gjøre det.
– Helt avslutningsvis – hva vil du si er den største forskjellen fra D-A-D og solobandet?
– Det er utrolig fint å bestemme helt selv, og det å kunne være fullstendig autonom som solo betyr mye for meg. Det å stå på egne ben og finne ut hva jeg kan og hva jeg ikke kan har vært kjempeviktig for meg – å merke min egen faglighet og kjenne på at jeg faktisk kan lage en plate selv. Men, helt konkret og praktisk så har jeg godt skolerte og vanvittig dyktige musikere med meg i solobandet som får det jeg lager opp på et helt annet nivå og der det er jeg som bestemmer. Men D-A-D er et ustyrlig dyr – en force of nature, så det blir jo enda høyere. Det blir en helt annen villskap og en annen slags farlighet, men jeg elsker å få lov til å sette meg selv på prøve i solobandet og få ut de sangene som ikke hører helt hjemme i D-A-D kan man si. Jeg kan være totalt ærlig i solobandet, mens D-A-D jo er en felles front.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Per Morten Abrahamsen
Livefoto: Anine Desire, Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024
‘