– Så, hvordan er følelsen om dagen?
– Den er OK, du vet. Jeg gjør mye presse om dagen, så det er jo en god ting. Slitsomt, så absolutt, men det kunne så absolutt ha vært verre. Jeg kunne ha jobbet på en bensinstasjon igjen, så jeg kommer aldri til å klage på presse – det er bare bra.
– Da må vi jo snakke om din nye soloskive (anmeldt her!) som er ekstremt varierende i alt fra americana til metall og noen nydelige ballader midt imellom – er dette noe du vet på forhånd eller kommer det bare av seg selv?
– Helt enig, så takk for det! Det skjer på en måte bare sånn, måten jeg skriver sanger på reflekterer på mange måter hvordan jeg lytter til musikk. Jeg elsker å lytte på en bred mengde sjangere både når det gjelder musikk og artister, og det kommer ganske naturlig ut for meg da jeg skriver. Og ikke bare spesifikke sjangere, men også ting som er influert av andre ting også. Jeg liker ikke å sette grenser for meg selv – når jeg for eksempel hører på mye av dagens musikk høres det veldig begrenset ut for meg, og dette forstår jeg lite av. Mye av det er kult altså, men den lider av at det er for lite risiko, synes jeg. Det er grunnen til at jeg skriver som jeg gjør, for jeg elsker risiko. For meg handler det om å bare kaste seg ut i det og gjøre ting jeg ikke har fått gjort før. Spesielt til denne skiva “CMF2” ville jeg at den skulle være mest mulig variert, som du sier, men også at det samtidig føles som samme retning som tar deg med ut på en spesifikk reise. Og det er ikke så lett å få til, for den eneste tingen som knyter tingene jeg gjør sammen er at jeg er en singer/songwriter, og det er det. Absolutt alt annet er sjanger, sjanger og atter sjanger. Hvis en låt funker, så kommer den til å funke.
– Allikevel gir “CMF2” så absolutt albumfølelsen, tross variasjonen så bra jobba! Når ble den spilt inn?
– Vi spilte det inn i januar og februar i år, og spilte den inn på omtrent samme måte som den forrige skiva. Det vil si at vi alle sto i samme rom, trykka på “REC” og bare spilte sammen for så å legge på de ekstra lagene som trengs i etterkant selvfølgelig. Vi brukte faktisk litt ekstra tid denne gangen på de lagene i form av krydder, earcandy, og jeg brukte i tillegg mer tid på vokalen enn hva jeg gjorde. Meningen er som den første at det skal låte live, men ekspandert. Og jeg synes resultatet ble “fucking brilliant”!
– Tiltredes! Jeg la også merke til at du brukte “Slipknot-vokalen” ganske mye mer enn på debuten?
– Det stemmer godt. Jeg la merke til under vår forrige turné at dette materialet står seg godt sammen med materialet til både Slipknot og Stone Sour, så hvorfor ikke dra de elementene inn i dette prosjektet også? På debuten visste vi ikke helt hvilken retning det skulle ta, så jeg holdt en del igjen. Poenget den gang var bare å spille inn en haug med låter som hadde blitt liggende i årevis for å se om noen likte det, mens denne gangen visste jeg at folk likte det, og at min låtskriving passer godt til disse vibbene, så hva om vi drar det litt lengre og får inn de tyngre greiene, de mørkere og mer melankolske greiene? Blande det med de akustiske greiene som folk har etterlyst fra meg og se hva resultatet blir? Av den grunn føles denne skiva mer som vår egentlige debutskive, for denne gangen føler jeg virkelig på en oppmuntring, selvtillit og mot til å gå denne veien. Men samtidig tror jeg vel neppe vi hadde kommet såpass langt hvis det ikke hadde vært for den første skiva heller.
– Er det samme besetning som på debuten?
– For det meste ja. Christian (Martucci) og Zach (Throne) er tilbake på gitarer, det samme gjelder Dustin (Roberts) på trommer – men på bass har vi nå fått inn Eliot Lorango. Og kompis, han er en absolutt killer! Antageligvis den beste bassisten jeg noensinne har spilt med, han er helt fantastisk!
– Du fortalte såvidt at dere turnerte den forrige skiva, har dere noen planer denne gangen også?
– Ja, vi har en hel del planlagt her i Statene og vi har et par ting planlagt i Europa nå i november. Det virker som om vi skal til Australia i løpet av året, og jeg vet at vi er ønsket i Japan og Øst-Asia til neste år. Vi kommer definitivt til å turnere store deler av verden denne gangen, og det er flere som ønsker oss over, så det er gøy. Det skjer definitivt saker nå, og vi er skikkelig gira! Som et band har vi så mange strenger å spille på nå, fra begge skivene våre til Slipknot og Stone Sour i tillegg til alle coverlåtene og de akustiske versjonene som vi gjør. Vi kan bokstavelig talt sette opp et totalt forskjellig sett fra kveld til kveld bare for å se hvordan fansen reagerer og også basere det på hva vi tror de vil ha der vi befinner oss. Vi kan virkelig ikke vente med å komme oss av gårde og spille for folk.
– Jeg håper vi får se dere her i Norge?
– Vi har definitivt lyst til å ta turen til det nordlige Europa ja, så vi håper på det vi og! Du vet, dere folk omfavner rock på en helt særegen måte jeg ikke har sett mange andre steder. Selve åndeligheten rundt det er helt enorm, og jeg kjenner på det hver eneste gang jeg er der – så det er ikke noe jeg heller vil enn å få med bandet dit, og det så fort som mulig.
– Flott, jeg kommer i så fall! Du nevnte tidligere at dere like gjerne kunne ha mer mørkere og melankolsk enn den forrige, og det synes jeg høres ganske tydelig.
– Helt klart, og det går tilbake til det med sjangere igjen. Jeg visste tidlig at dette bandet fint kunne nå et helt annet nivå denne gangen, vi har vært nære live, men denne gangen ville vi få det til i studio også. På en måte løsnet jeg båndet og lot bandet løpe av gårde. Jeg visste jeg hadde skrevet låter som var en god del hardere og mørkere enn sist, og var veldig klar over at hvis jeg bare lente meg på bandet kom det automatisk til å nærme seg hvordan vi låter live mer eller mindre av seg selv. Når det er sagt, var jeg ikke forberedt på at de kom til å ta det så langt som de gjorde, men de har gjort en fantastisk jobb. Det igjen hjalp meg virkelig vokalt og fikk meg til å kjøre så hardt som mulig. Samtidig har vi virkelig hatt det gøy mens vi har holdt på, og det er viktig. Selv om det er aldri så hardt og mørkt det man driver med, så er det viktig å kunne lene seg tilbake å nyte det man gjør for ellers kan man begrave seg i noe alvorlige greier.
– Hva vil du si er den største forskjellen med jobben du gjør her kontra det du bidrar med i Slipknot?
– Bra spørsmål! Jeg tror at, vel – på dette tidspunktet har Slipknot vokst seg til å bli en sjanger for seg selv. Og den sjangeren, hvor ekspandert den enn har blitt, har fortsatt en veldig distinktiv stil. Du kan egentlig ikke putte Slipknot i én sjanger, sett selvfølgelig bort i fra heavy metal, mens med det greiene jeg gjør her ser jeg på som ren singer/songwriter som nevnt. I Slipknot har vi et knippe låter som jeg har skrevet spesifikt til Slipknot, som “Snuff”, “Goodbye” og den type låter. Mens med dette opplegget har jeg skrevet såpass mange låter som ikke har klare grenser, så de kan egentlig gå hvilken vei som helst. Hvis vi tar “Breath Of Fresh Smoke” som eksempel er den veldig inspirert av Ani DiFranco, som er en av mine absolutte låtskriverfavoritter. Hun er rett og slett fantastisk. Det er én av tingene jeg aldri kunne ha gjort i Slipknot, for vel har vi en bred vei, men samtidig en veldig spesifikk vei, så du kan si at låtene til soloplatene mine tillater at jeg utforsker andre musikalske retninger samtidig som jeg kan være meg selv.
– Jeg har faktisk notert at nettopp “Breath Of Fresh Smoke” låter som en fin country-ballade, og jeg har vel en følelse av at de fleste Slipknot-fans ville hatt litt problemer med akkurat dét.
– Ikke enda ihvertfall, men gi det tjue år til så får vi se hvordan de føler det da, haha!
– Hvordan sjonglerer du din egen karriere med Slipknot? Jeg antar at begge deler krever sin del av tiden din.
– Det krever helt klart fokus. Du må prioritere det som ligger rett foran deg, men det er omtrent på samme måte som jeg håndterte Slipknot og Stone Sour i gamle dager. Hvis jeg holdt på med den ene, hadde den andre pause eller jobbet med nytt materiale. Og ettersom jeg har studio hjemme i Las Vegas gjør det ting mye enklere enn å måtte fly til steder for å få ting gjort, så når jeg jobber med eget materiale gjør jeg det hjemmefra, og når Slipknot tar en pause er det fort gjort å få jobbet videre med det. Med Slipknot er det langt viktigere å være åpen for å reise steder for å få gjort ting, så all den tid jeg skal jobbe med eget tar jeg det ut ifra kalenderen de tider det ikke skjer så mye med Slipknot. Ikke minst får jeg åpenbart brukt mer tid med familien når jeg jobber hjemme. Det gjør at jeg nødvendigvis ikke har behov for så mye tid for å jobbe med egne ting. Men det aller viktigste er fokuset; Det man jobber med til enhver tid er der fokuset må ligge så man gjør en best mulig jobb der man er. Det er vel den viktigste lærdommen jeg har fått i løpet av disse årene, for det har definitivt vært tilfeller der jeg har kjørt meg for hardt, og det merkes. Det som gjelder, er å gjøre sitt aller beste med akkurat det man gjør der og da.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Pamela Littky
Livefoto: Anne-Marie Forker