Parlaphone
Det er lenge siden «Parachutes», og Coldplay har ikke levert et skikkelig bra album siden «Viva la Vida» ogsåvidere. Vi står over den, for saken er at Coldplay er noe annet enn det de startet opp som. La oss derfor se på hvordan Chris Martin og kompanis «Music In The Spheres» står seg i konteksten av sine to, tre forgjengere. Årets album er på lik linje med «Everyday Life» (2019), «A Head Full Of Dreams» (2015) og «Ghost Stories» (2014) godt produsert. Dette er også popmusikk som fokuserer melodi, og som i kraft av fundamentene tidvis vekker assosiasjoner til det vi på 90-tallet kalte «poprock». Hvor Coldplay vil med dette er imidlertid uklart. På den ene siden anlegges et rent produksjonsmusikk-perspektiv; på den andre struktureres musikken som «låter». Fra undertegnedes ståsted oppleves «Music In Spheres» som en wishywashy sak, hvor det ene enten slår i hjel det andre eller blandes og fordamper. Coldplay skal ha for å aldri glemme det melodiske (dette er utvilsomt Chris Martins styrke). Samtidig er det nå på høy tid at de strammer det kompositoriske grepet, gjør det de er best til og styrer unna ferskvaredisken.
3/6 | Bjørn David Dolmen
Utgivelsesdato 15.oktober 2021