Den plateaktuelle gjengen fra Oslo slipper for tiden stadig singler som gjør det godt på strømmetjenester. Vi fikk en god prat med en meget engasjert og forventet sprudlende gjeng representert ved vokalist Silje Hope, gitarist Sara Andersson og trommis Ann Kristin Gåsbakk til noen glass og ekstremt trivelig stemning på Aye Aye Club.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Astrid Waller
Livebilder: Anine Desire
– Først og fremst – heter dere The Cocktail Slippers eller bare Cocktail Slippers? Facebooksiden deres er forvirrende.
Silje: – Det er et godt spørsmål, og vi er veldig inspirerte av “The”-band fra 50-60 tallet, som The Shirelles, The Ronettes og det var medlemmer fra The Barbarellas med da bandet ble startet. Jeg tror det bare ble sånn i starten, men at vi tok det bort etterhvert. Jeg tror imidlertid at de fortsatt bruker “The Cocktail Slippers” i Statene der det er mer vanlig.
Sara: – Vi sier bare Cocktail Slippers om oss selv i hvertfall.
Silje: – Nå er jo ikke de to som startet bandet (Stine Bendiksen, gitar og Astrid Waller, bass) tilstede nå, og det er vel strengt talt de som kan svare. Vi har jo fått historien servert, men det er nok de som bør konstatere faktaene.
– Nå har dere nylig utgitt to singler, er det starten på en ny skive vi kan forvente?
Silje: – Det er det så absolutt, vi har vært i studio over en lengre periode og begynner å nærme oss. Jeg skal inn for å gjøre noen småting men vi er snart der føler jeg.
Ann Kristin (AK): – “Excuse Me” var vel den første?
Silje: – Ja, den blir nok med på albumet tenker jeg. Så da er vi oppe i tre forsmaker totalt.
AK: – Så kommer det flere smakebiter fremover også.
Sara: – Det er tenkt at vi skal slippe flere singler fremover, det stemmer.
– Disse to sistesinglene står ganske langt fra hverandre musikalsk, vil dere si at de ligger i hver sin ende på hva vi kan vente av resten av albumet?
Silje: – Det er nok “Night Train” som er mest representativ for albumet, “Like A Song Stuck In My Head” er langt mer poppete enn de andre vi har laget. Vi hadde egentlig tenkt å slippe en låt som heter “City On Fire”, men det var akkurat i det momentet det tok av med opptøyer i Statene så vi ble anbefalt å bytte singel.
– “Like A Song Stuck In My Head” har jo vitterlig blitt tatt veldig godt imot over eteren og gjør det veldig bra på strømmetjenester så det virker som det var et fornuftig valg?
AK: – Straks over 10.000 avspillinger på Spotify allerede på bare litt over en uke, så det er vi jo veldig godt fornøyde med.
Silje: – Veldig fornøyde, men samtidig så må vi påpeke – spesielt for Norway Rock sine lesere – at det kommer flere heftigere låter senere. Spesielt “Say My Name” som jeg skal legge vokalen på i morgen er en tøff låt, samme med nevnte “City On Fire”.
AK: – Det blir et veldig variert album med låter over flere sjangre.
Sara: – Men alle låtene ligger klart mot rock på en eller annen måte, selv om vi nok stadig kommer til å utgi en og annen poplåt i mellom. Cocktail Slippers har alltid gjort mye forskjellig selv om vi alltid har hatt et fotfeste i rocken, og vi innad i bandet er også veldig forskjellige i hva vi liker av musikk og ikke minst hva vi lager av musikk. Med alles lille diamant inne så blir det fort variert.
– Jeg vet at det er AK sin første skive, men det er vel Sara sin første og selv om hun har vært med en stund?
AK: – Jeg var egentlig seks måneder på prøvetid jeg, og den besto av fire studiolåter og åtte-ni gigs. Det var jo dritkult. Vi satte en dato seks måneder frem i tid, og da ble det som det ble.
Silje: – Nå tror jeg nok du følte den prøvetiden var langt lenger enn hva vi tenkte, for du lærte deg virkelig alle låtene på rekordtid. AK avbrøt faktisk Sweden Rock for å fly opp til Steinkjerfestivalen for å gjøre en gig med oss for så å fly ned til Sweden Rock igjen. Da skjønte vi at hun var dedikert og det var vel aldri noen tvil fra vår side.
– Vanskelig å gi den kjipe beskjeden etter en sånn innsats ja.
Silje: – Ikke sant? Og uansett når vi skulle i studio, om det var om én uke eller to uker var hun alltid med og hadde lært de låtene hun trengte. Hun er rett og slett helt rå.
– Og dere to nye føler dere har blitt innlemmet i band, både som fullverdige medlemmer og i tillegg som bidragsytere musikalsk?
Sara: – Den første delen er jo Bente (Larsen, eks-trommis) med på mens siste del er AK med på, så det blir rundt 50/50. AK spiller på alle låtene, men Bente skal ha fortjenesten for det tidligste. Vi begynte å jobbe med materialet etter “Excuse Me” – da jobbet vi ganske mye med nytt. Men så måtte Bente dessverre prioritere annerledes enn planlagt og tok avgjørelsen om å slutte i bandet på litt kort varsel med tanke på studio- og konsertplaner. Sånn er det av og til, så her er det absolutt no hard feelings og vi fikk i tillegg inn AK ganske tidlig så da ordnet det seg til det beste for alle parter – selv om det ble ganske hektisk for henne og mye nytt å sette seg inn i.
AK: – Neida, det var bare moro – haha! Men som de fleste andre band blir det fort noe annet når man setter seg ned i studio der ting som funker i øvingslokalet plutselig ikke funker så godt lenger. Spesielt den balladen som kommer snart måtte vi gjøre om ganske mye på for å forenkle sounden, men den jobben er jo bare gøy synes jeg. Vi har også med en superbra produsent.
Sara: – Jeg føler vi har jobbet mye med låtene denne gangen og gått veldig dybden på de.
– Da må jeg bare høre fra Silje som har vært med på medlemsbyttene hvordan disse to nye har påvirket bandet?
Silje: – Det første var da Sara kom inn da vi gikk fra å ha kun én gitarist til to, som vi ikke hadde hatt på en stund. Det var bare helt fantastisk og gjorde lydbildet mye tøffere og konsertene enda bedre. Så har vi “Miss A-OK” som bare kom inn og eide jobben fra start. Måten hun har kommet inn i bandet og er såpass dedikert og hardtarbeidene – og ikke minst passer veldig godt inn sammen med resten av oss er helt rått. Det har mye med personligheten å gjøre også selvsagt.
AK: – Da må jeg også få si at det også har vært helt fantastisk å få bli med også, det mener jeg. Det er som å komme hjem.
Sara: – Jeg har spilt mye med AK opp igjennom og vi har skrevet mange låter sammen, så for meg var det veldig bra å få inn akkurat henne.
Silje: – Det var jo faktisk en av de nye låtene som ikke har tittel enda – det blir enten “She-Devil” eller “We’ve Got It Made” der vi tre begynte å jamme. Begynte som en trommegreie som Sara slang seg på med gitar og jeg sang til som brått vokste seg til en fullverdig låt. Det var gøy.
Sara: – Den blir veldig kul, haha!
AK: – “She-Devil” er den kuleste tittelen synes jeg.
– Jeg stemmer også for “She-Devil”.
Silje: – Men det er nok ikke så Spotify-vennlig. Den handler om hvordan det er å være jenter i et band og hvilke kommentarer vi stadig får når vi er rundt og spiller. Man kan vel si at vi har samla opp alle kommentarene over en årrekke og tuller med det. Det er en veldig gøy låt. ‘Du spiller bra til å være jente‘ er en klassiker. Samtidig har vi nok ikke opplevd det aller verste, men det er stadig noe jenter dessverre må igjennom.
– Hva er i denne konteksten deres beste konsertminner? Ekstra spennende å høre med dere alle da dere kom med til forskjellige tider?
AK: – Jeg kan begynne ettersom jeg har vært med kortest: Soleklart Steinkjerfestivalen. Først og fremst for jeg var veldig ny – det var min andre gig med bandet tror jeg. I tillegg var det rundt 2000 folk der med topp stemning så det var dritkult – og ikke minst at vi spilte rett før Åge Aleksandersen som er veldig stort for meg som trønder. Ikke i samme telt da, så vi måtte spurte fra det ene teltet til det andre da vi var ferdige men det gikk akkurat.
Sara: – Jeg tror min er Lillehammer der det tok litt mer av enn vanlig. Stedet het Felix der vi varmet opp for The Dogs og det skjedde mye. Jeg knakk for eksempel den trådløse dingsen til gitaren jeg alltid bruker mitt under konserten da det gikk litt ekstra hardt for seg, men det var bare moro. Nå har jeg kjøpt meg ny som ikke har den tingen som stikker ut for det kan jeg tydeligvis ikke ha, haha! Jeg har ødelagt to stykker så nå håper jeg at denne holder. Det var veldig mye liv og bra tilbakemelding fra publikum så jeg hadde ekstra mye adrenalin. Jeg tror det skjedde når jeg sto ekstra tett på enten Stine eller Astrid da det skjedde, så da var det bare inn med kabel så fort som mulig. Litt rocka er det jo, haha! Det var en ekstremt kul gig.
Silje: – Det var en ekstremt kul gig, helt enig. Ellers har jeg mange, men den første jeg kommer på er giggen vi hadde i Statene i 2011 og jeg akkurat hadde blitt med i bandet. Det første spørsmålet jeg fikk var om jeg kunne ta meg fri tre uker i september og om jeg var klar de og de datoene – litt som AK fikk da hun ble med. Det var aldri noen tvil om at jeg hverken kunne eller skulle bli med på det, og den aller kuleste kvelden var i Philadelphia der lokalet var stappfullt og publikum lagde helt vill stemning, ropte på låter de ville høre og sto nesten oppå hverandre for å se oss. Kung Fu Necktie het stedet, som ikke var altfor stort men da smekk fullt. Vi snakket med noen i etterkant som hadde kjørt fra Chicago for å se oss og det var kjempegøy. Det var en av de største opplevelsene. Ellers hadde vi en kveld på den hittil siste USA-turnéen der vi traff igjen Lenny Kaye som har spilt med Patti Smith i en årrekke og som vi hadde blitt kjent med tidligere. Vi har siden utviklet et nært vennskap der vi alltid treffes når vi er i nærheten av hverandre, og han har tilogmed blitt med oss på scenen for å spille med oss. Vi gjorde for eksempel “Gloria” i tillegg til et par andre Patti Smith-låter han kjente godt i tillegg til andre klassikere, så det var stort. Jeg hadde problemer med halsen på den tiden så jeg gikk på masse kortison, men kjørte på og det holdt heldigvis hele konserten selv om jeg ikke hadde mye stemme igjen etterpå. Ellers liker jeg aller best de gangene man har mange konserter på rad der man spiller seg godt inn og blir bedre og bedre for hver kveld. Der husker jeg Trollrock godt som en ekstra kul kveld, og samme som Herr Nilsen der vi kom rett fra en annen gig.
– Den husker jeg godt som den beste jeg har sett med dere ja. (Anmeldt her!)
Sara: – Der la vi det opp litt annerledes enn hva vi pleier med to sett og hadde det ekstremt gøy hele kvelden. Veldig bra publikum der også. Det trenger absolutt ikke å være de største scenene som er gøyest, for man får så utrolig energi når man står tett opptil et publikum som lager bra med liv. Jeg husker fortsatt de to guttene fra Lillehammer som sto på den ene siden og var helt med, det inntrykket får man ikke fra noen festival.
AK: – Vi har også vært innleid til et privat bursdagslag der det pøsregna, men stemninga var helt elektrisk. Sånne ting er spesielt og ekstra gøy å være med på. Det var et par som likte oss der mannen kjøpte en konsertopplevelse med oss som bursdagsgave til kona. Det var en bra bursdagsgave synes jeg.
Silje: – Å herregud, nå kom jeg på Miniøya – det var gøy det! Da hadde vi barn som miniversjoner av oss selv som startet konserten med å spille alle instrumenter og synge før vi gikk på. Dette var i 2014 og var helt enormt moro. Maskiner som lagde såpebobler foran scenen og entusiastiske barn som var et veldig morsomt publikum.
– Når vi er inne på kostymer har dere et veldig visuelt image som stadig blir mer og mer glam, noe de siste bandbilder tydelig viser – er dette bevisst eller en naturlig utvikling?
Silje: – Vi har helt siden oppstarten hatt forskjellige temaer når det kommer til det visuelle – vi har for eksempel vært innom “sailor girls” en periode, tennisspillere har vi vært innom.
AK: – Dere hadde vel en liten periode som gangster også?
Silje: – Det stemmer godt ja. Crazypants var en greie vi gjorde, i tillegg til 20- og 30-talls sirkusstil. Vi har gjort mye forskjellig visuelt, men nå er det litt mer glam som du sier. Det er et eller annet med følelsen av å ikle seg et kostyme før man går på scenen.
Sara: – Da må vi nevne den fantastiske designeren vår som sikkert gjør også ekstra glam vil jeg tro.
Silje: – Det er sant. Vi jobber med en vanvittig dyktig designer ved navn Cårejånni som har et helt utrolig hode, syr alt selv og er veldig morsom å jobbe sammen med. Han jobber med alle mulige artister og er et veldig kreativt menneske. Vi satte oss ned og presenterte idéene våre og han kom med sine som endte opp i det vi bruker nå. Nå skal vi snart sette oss ned igjen for å komme opp med noe nytt.
AK: – Han spør alltid oss om hvor grensa går, det er gøy.
Sara: – Vi har alltid hatt idéen om “power” der kickboxing var en av mulighetene. Men det skulle være mye farger, det var helt klart. En form for superhelter i paljetter.
Silje: – Det føles bedre å entre scenen som en superhelt enn det samme som man har på seg en helt vanlig tirsdag.
– Med tanke på superhelter og rock må jeg nesten spørre om stjerna i ansiktet til Sara er på noen måte relatert til Paul Stanley?
Sara: – Nei, egentlig ikke. Det var en idé jeg snakket med Cårejånni om hvor jeg ville ha noe ekstra i tillegg til kostymet og han kom med idéen. Og det gir et ekstra kick å få på den før konsertstart. Nå føler jeg den har blitt en såpass stor del av meg at jeg håper den blir med videre.
– Jeg er dessverre nødt til å atter en gang stille intervjuobjektene et korona-relatert spørsmål. Hvordan har denne tiden påvirket dere som band?
Silje: – Jeg ble mamma til en liten rockebaby 8. april så vi hadde ikke planlagt noe særlig med konserter rundt akkurat da lockdownen skjedde, så vi er nok ikke de som er hardest rammet. Jeg holdt på i studio til uka før jeg fødte, og vi har spilt flere konserter nå som ting har åpnet opp litt igjen så vi er blant de heldige rent timingmessig sett.
Sara: – Samtidig var det noen festivaljobber i sommer som røyk for oss da.
Silje: – Det stemmer, men nå har vi ihvertfall fått spilt både på Kulturkirka som ble streamet, på MIR og på Vulkan. Så vi har hatt noen gigger og har egentlig ikke turt å legge opp til særlig fler med tanke på formen min rundt da.
Sara: – Vi kan vel si at vi tenker litt på hva som er lurt til høsten og hvordan man legger opp ting under koronatiden. Vi har veldig lyst til å dra over til USA igjen, men det må nødvendigvis avventes – samtidig som vi må se an tilstanden der borte. Dette gjelder selvfølgelig for absolutte alle artister nå om dagen, men vi var heldige som var i studio da dette brøt ut så vi kunne holde på ekstra mye der.
Silje: – Men det gjør jo noe med albumslippet som var tiltenkt høsten med påfølgende turné. Denne blir nå utsatt noen måneder hvor vi forhåpentligvis kan reise rundt i starten av 2021.
– For et konsertår vi har i vente sett at situasjonen bedrer seg innen da og vi får både årets utsatte og neste års planlagte sammen.
Silje: – Helt riktig, og der har du det. Det kommer nok ikke til å gå helt opp, men det kommer til å bli mye gøyalt som skjer da og det gleder vi oss til.
– Vet dere helt avslutningsvis når man kan vente å se dere i Oslo igjen?
Silje: – Nei, det vet vi ikke enda. Eller, vi skal spille på Skamløs-prisen men det er lukket – dog har vi planer om et par Oslokonserter utover høsten men må avvente og se hva som lar seg ordne.
Sara: – Vi har satt opp en plan til høsten og har en tanke om å få til spillejobber fremover. Jeg synes jo det er bra at vi har fått til det vi har under denne tiden og før folk dro på ferie.
Silje: – Jeg har veldig lyst til å få til Last Train eller Herr Nilsen igjen. De vil gjerne at vi får til en fast tradisjon før jul.
Sara: – Det vil vi og, så det bør la seg ordne.
AK: – Har ikke vi også 20-års jubileum neste år?
Silje: – Jo, det stemmer og da tenker vi å få til et evenement på Parkteatret eller noe.
AK: – Gjøre en greie ut av det og få med tidligere medlemmer for å rotere litt hadde vært gøy. Klart det blir gig!
Sara: – Det er jo det som er det beste; Å spille konserter. Det er det jeg har følt mest på som jeg er sikker på gjelder resten av bandet også. Det å ikke kunne få gå på en scene og spille har vært et enormt savn og er ikke sånn livet mitt skal være.
Silje: – Det er gøy å være i studio, men det er konserter som gjelder. Vi kan ikke vente til vi får gjort en skikkelig konsert igjen med publikum.
AK: – På med fjæra og løshår, det finnes ikke bedre!
Første gang publisert i Norway Rock Magazine #3/2020