Fysisk Format
22 år siden forrige slipp er punkveteranene omsider tilbake med «ny» skive, om ikke med så mye brask og bram så definitivt med stil. «Ny» fordi dette er en skive med nyinnspillinger av stort sett gamle klassikere pluss et par uinnspilte låter, som for å reintrodusere Lillehamringene til et nytt publikum – samt å tekke gamle fans vil jeg tro.
Hugo Alvarstein har sittet i produsentstolen på denne og gitt lydbildet et umiddelbart løft og fått bandet til å låte som en million dollars, samtidig som låtmaterialet fortsatt holder mål og vel så det.
Coveren «Going To Georgia» setter igang ballet med godstemning fra første sekund og den gir ikke rent lite nostalgifølelse da den karakteristiske cockney-dialekten setter igang. Godstemningen videreføres i både «You Got A Bun» og «Fantasy land» og setter samtidig igang rockefoten som praktisk talt ikke stopper før skiva slutter.
Det første mollsporet kommer i «Three Wishes» og viser samtidig at bandet også er meget habile musikere. En dæsj Motörhead i «On An Island» gjør overhodet ingenting og gjør seg meget godt i selskapet på albumet. Oppbygningen mot slutten gjør den i tillegg til en klar favoritt for undertegnede.
Den neste duoen beskriver bandet bedre enn en skarve anmeldelse da den viser spennvidden i bandet igjennom hissigproppen «Crash Ka-Boom» med skivas sinteste riff som etterfølges av den happy-go-lucky «Necktie Party». At disse to ytterpunktene passer særdeles godt til hverandre forklarer det meste som trengs når det gjelder denne gjengen. Variert oi-punk er ikke dagligdags, ihvertfall ikke her til lands. Det er heller ikke mange som kan bli sure til «Facts On The Wall».
Hvilket leder oss til selve rosinen i pølsa for min del, nemlig «Gene’s Got A Bun Too» – en omskriving av «Barbies On Drugs». Hovedriffet her er så hysterisk fett og den inneholder samtidig såpass frekke modulasjoner at den står fjellstøtt som skivas definitive høydepunkt og beviser at det de lagde for 25 år siden såvisst fungerer minst like bra i dag. Imponerende!
Trioen «Did It Again», «Believer» og «Cockroach Fandango» får den store æren av å avslutte ballet ved å igjen bevise Cockroach Clan sitt enorme spennvidde i en ellers rimelig smal genre. Jeg får faktisk litt country-vibber av sistnevnte og er således en verdig avslutter på en meget sterk utgivelse av gjengen. Flere ganger underveis i avspillingen tar jeg meg i å glemme at det faktisk er gammelt materiale jeg lytter til, og har følelsen av at det er ferske låter – selv om jeg har visst om og likt bandet en mannsalder.
Jeg må imidlertid nesten gi bandet samme refs som jeg gjorde med Backstreet Girls – nemlig at «Songs About Blunt Knives And Deep Love» skulle vært utgitt før sommeren da denne hører hjemme på stranda med dugelig med pappabrus i kjølebaggen. Bortsett fra det er det neimen ikke mye å utsette på gjengens tilbakekomst. Det bør ikke gå 22 år til neste folkens.
5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 13.september