Etter at The Black Crowes la inn årene i fjor vinter, har ikke Chris Robinson lagt på latsiden. Hans eget band Brotherhood har nylig spilt inn sin fjerde studioskive, og fra sitt feriested i Costa Rica ringte han oss i forkant av bandets første Europaturne.
Tekst Geir Amundsen | Foto Jay Blakesberg | Livefoto Geir Kihle Hanssen
– Jeg ble litt overrasket da du tok kontakt for en prat, med tanke på at du ikke har noen ny skive å promotere nå.
– Det stemmer, men vi har akkurat avsluttet innspillinga, og i neste uke kommer vi til Europa for å gjøre en turnè, vi har nesten bare spilt i statene frem til nå. Det er litt vrient for oss å komme til Europa, for det virker som om dere fortsatt er avhengige av plateselskapet og markedsavdelingen og promoteringsfolka for å iverksette noe sånt. Det skjer her i USA også hvis du er på en av de store plateselskapene – da jobber du for en bedrift! Vi er nå helt uavhengige, og jobber utenfor den vanlige album/turne-syklusen hvor det er om å gjøre å selge et produkt for å beholde jobben!
– Jeg får tidvis inntrykk av at du hadde vært mer fornøyd med å kun spille inn liveskiver med nye låter fremfor å gå i studio?
– Haha, jeg skjønner hvorfor du har det inntrykket! Men jeg blir 50 år i år, og føler meg fortsatt priviligert som kan jobbe i et studio, og jeg synes fortsatt det er helt magisk å skape ny musikk. Og nå trenger man ikke lenger bruke millioner av dollar og månedsvis i studio for å lage en skive, som man skulle gjøre på 90-tallet. Det skjer riktignok fortsatt i pop-bransjen, men man trenger ikke annet enn litt fantasi, musikken din og en opptakskonsoll! Så får man det til å fungere. Man trenger ikke all skiten rundt musikken. Og det er hva vi i CRB (Chris Robinson Brotherhood) har gjort, vi har kuttet ut leddene i midten og leverer musikken vår direkte til fansen.
– Så vidt jeg vet, har ikke du stått på en norsk scene siden (Rockefeller) 1997, med unntak av en supportjobb for Neil Young i 2001. På tide nå vel?
– Ja, det er sant, jeg har alltid hatt det knallmoro i Norge de gangene jeg har vært der. Men det er merkelig å tenke på at det er blitt så jævli lenge siden sist! Men sånn er det. På denne februarturneen skal vi bare dyppe tærne litt i vannet og se hvordan responsen er, og heller komme tilbake for en mer ekstensiv Europaturne senere i år.
– Og jeg skjønner at dere gjør ganske lange konserter?
– Ja, vi gjør jo dette fordi vi elsker det, vi har det ikke travelt med å komme oss av scenen når vi først er der! De fleste band spiller bare i en time , halvannen. Vi gjør første 90 minutter akustisk, og deretter 90 minutters elektrisk sett. Vi spiller forskjellige låter hver kveld, helt ulik setliste fra kveld til kveld, og forteller ulike musikalske historier underveis. Vi representerer nok en hardcore California-filosofi – slik liker folk musikken sin der, og det er der dette bandet var født.
– Er ikke du sørstatsgutt da?
– Jeg er født og oppvokst i Georgia ja, men har bodd i California i over tyve år. Nå holder jeg til like utenfor San Francisco.
– Jeg tittet på statistikken for låtene CRB har spilt de siste par årene, og ser at dere har fremført over 150 forskjellige låter, og covret over 60 forskjellige artister!
– Vi elsker musikk, mann! Vi hører stadig låter som vi kunne tenke oss å gjøre vår egen vri på, og da kan vi godt spille den på konserten samme kveld. Dette er ikke show business, jeg er ikke der for å selge flest mulig eksemplarer av skiva. Vi har ikke hitlåter som folk forventer å få høre, så det er heller ingen nostalgi rundt CRB. Det er derfor vi er såpass forelska i bandet vårt, fordi det skjer nå! Vi har ikke en fortid vi må leve opp til. Vi skriver masse låter og spiller konserter, og det er hva som er viktig. Jeg har riktignok barn og familie som betyr alt for meg, og de er min største inspirasjon.
– Men dere er jo avhengige av å selge skiver og konsertbilletter for å brødfø familiene deres.
– Det funker, mann, det funker! Første gang vi spilte i New York City for eksempel, i 2011, så var det kanskje 800 folk der. Fire år senere trakk vi 4000 – så vi kan ikke klage!
– Og det er ikke bare gamle Black Crowes-fans som står og kauker på «Jealous Again» og «Remedy»?
– Nei, vi spiller ikke mange Black Crowes-låter, og ingen av hitene – med unntak av «Hard To Handle» av og til, men det er jo en cover! Jeg har aldri invitert folk til konsertene våre for å høre oss spille Black Crowes-låter, så hvis noen forventer seg det, må det stå for deres egen regning. Jeg har vært soleklar på at arrangører ikke skal markedsføre dette som ‘ex-The Black Crowes’ eller ‘vokalisten fra The Black Crowes’, for det er helt misvisende. Dette er noe helt annet. I starten kom det en del Black Crowes-fans som ville høre gamle låter, men nå hører det til sjeldenhetene. Folk vet stort sett hva de kan forvente seg av CRB nå. Jeg vil påstå at halvparten av dagens publikum var ikke Black Crowes-fans!
– Og du vil ikke bruke ti minutter på å pliktskyldigst rase igjennom «She Talks To Angels» og «Sting Me» for å glede de som er der i håp om at du skal spille noen gamle schlägere?
– Jeg er ferdig med de låtene, vi er ikke et nostalgiband. Jeg må synge låter som jeg kan relatere meg til. Det hender at vi slenger inn «Tornado» (fra «Tall») eller «I Ain’t Hiding» eller «Appalooza» (fra «Before The Frost…»), men vi kommer aldri til å kjøre noe Black Crowes Greatest Hits-show!
– Når kommer den nye skiva deres?
– Den er akkurat sendt til miksing, så etter planen kommer den ut i juli.
– Og hva kan vi forvente oss, kontra de første skivene?
– Forskjellen er kanskje at vi har brukt mere tid denne gangen, og produsert låtene selv. Da vi fikk ny trommis i fjor, bestemte vi oss for å utsette alle plateinnspillinger, og istedet turnere mest mulig for å få ham inn i samme musikalske mentalitet som resten av bandet. Vi gjør mye improvisasjoner i låtene underveis, så det er essensielt at alle er på samme bølgelengde. Og ikke minst har vi denne gang flyttet fra et studio i Los Angeles til et lite hus på en skrent med utsikt over en bukt i Stillehavet i nordre California. Det ga oss et perfekt bakgrunnsteppe til de nye låtene, som kanskje er litt enklere og mørkere denne gangen. Jeg liker å kalle musikken vår hippie-barokk.
– Jeg antar at dette er innspilt live i studio?
– Ja, selvsagt. Grunnsporene må spilles inn live, med alle i samme rom. Den tradisjonelle måten med å først spille inn trommer, så bass, så gitarer og til slutt vokal – det har jeg ikke gjort siden «Shake Your Moneymaker» i 1989 – og det var fordi vi ikke visste bedre, det var slik mannen med pengene ville gjøre det, og da ble det sånn. Siden har det vært helt organisk. Det oppstår magi når vi spiller sammen, og det er jo det vi prøver å innspille.
– Når dere er i studio, prøver dere da å gjenskape det dere gjør på scenen?
– Nei, det er to helt ulike ting. I studio handler det om selve låta, da skal det være til poenget og konsist. Det er mer introspektivt i studio. På scenen er det en kombinasjon av lokalet, publikum, lydmannen, dagsformen…
– Du har en tendens til å improvisere og dra ut vokallinjene dine på scenen, og synge låta helt annerledes enn den er på skiva. Improviserer du i studio og, eller har du en klar ide på hvordan melodien skal være når låta skal spilles inn?
– Dette bandet er ikke så mye soul- eller hardrockinspirert som The Black Crowes var. De beste låtene våre var veldig melodiske og hadde en definert melodilinje. I CRB er jeg låtskriveren, og vokalen og tekstene er taket på huset vårt, det er ikke om å gjøre å klemme inn mest mulig slik The Black Crowes gjorde. CRB er mer bluesinspirert, mer kosmisk. Og vi har så mye koringer at vi er nødt til å holde strukturen stram, selv om det er masse rom for improvisasjon.
– Jeg har stått på Black Crowes-konserter og prøvd synge med, men det var helt håpløst å prøve og følge vokallinjene dine!
– Haha, det kan du klandre Van Morrison for! Jeg hørte så sykt mye på «Astral Weeks» da jeg lærte meg å synge, og han sang aldri melodien på samme måte.
– Han og Bob Dylan?
– Og Bob Dylan, ja, og Otis Redding. Otis improviserte alltid melodilinjene sine!
– Var det de som var dine fremste inspirasjonskilder da du vokste opp?
– Jeg hørte på veldig mye rart. George Clinton, Alex Chilton og Big Star, Syd Barrett – ikke nødvendigvis musikk som inspirerte bandene jeg spilte i, men jeg absorberte det meste. Countryrock, jazz, bluegrass – jeg likte mye avantgarde elektronika fra 70-tallet! Særs eklektisk! Jeg elsker fortsatt å tråle i platesjapper på jakt etter obskure vinylskiver – jeg har over 5000 skiver hjemme.
– Apropos vinyl, så hører jeg at de fire første Black Crowes-skivene skal relanseres på vinyl nå?
– Ja, det sies så. Jeg har blitt tilsendt noe greier som de ville jeg skulle høre på, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg i den verdenen der. Jeg er ikke interessert i de menneskene som jeg lagde de skivene sammen med. Jeg kjenner ikke de lenger, og de kjenner definitivt ikke meg lenger – det virker som om alle hater alle andre, så jeg foretrekker å holde meg utenfor. Alt er i limbo.
– OK, da må jeg spørre, selv om jeg antar at du har fått dette spørsmålet flere ganger daglig det siste året. Kan du se for deg at The Black Crowes kommer sammen igjen, en gang i fremtiden?
– Nei, nei. Nei, jeg kan ikke forestille meg det. Det ble for stygt, for smålig til at det kan repareres. Jeg er nødt til å ta hånd om min egen lykke, min egen sjel og min skjøre psyke. Musikk er en fantastisk gave, og å ha mulighet til å fremføre musikk på ethvert nivå, er en mulighet til å bli et bedre menneske. Så jeg kommer til å holde meg til det som gjør meg lykkelig, å spille musikk jeg elsker med mennesker jeg liker. Det er selvsagt veldig trist, men jeg vil ikke gå inn i en situasjon hvor jeg vet jeg kommer til å være miserabel, og dermed kan jeg ikke se at det noensinne kommer til å skje.
– Men du og (gitarist) Rich er jo brødre – møtes dere ikke i familiesammenheng, til jul og høytid? Snakker dere ikke sammen?
– Nei, vi har ikke noen familie på den tradisjonelle måten, så vi snakkes ikke – vi har egentlig aldri hatt noen god dialog. Vi kunne snakke om rent praktiske ting mens vi var på turne, men det var det. Du vet, når folk oppfører seg på den måten, når det blir så stygt som det ble, så ønsker ikke jeg å ha noe med den personen å gjøre, selv om vi har felles foreldre. Jeg har min egen familie – min kone, mine barn, bandet og vennene mine. De har jeg valgt selv og kan stole på.
– Så man kan trygt si at du følger din egen muse fremfor å tjene noen raske dollar på en gjenforeningsturne?
– Jeg har aldri tatt noen beslutninger basert på penger. Penger gjør meg ikke lykkelig. Selvsagt vil jeg at familien min skal ha det best mulig, ha et fint hus og gi de fine ting, men ikke for enhver pris. Ikke hvis det gjør meg sint og irritabel og deprimert. Vi klarer oss utmerket uten at jeg må selge sjela mi og gjøre noe jeg ikke har noe som helst glede av. Jeg skjønner at andre folk ikke ser det på samme måte, men for meg blir det helt grunnleggende feil. Det er derfor jeg heller gjør det jeg gjør nå.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2016