Da Chris Holmes mellomlandet i Trondheim på vei til det årlige ski- og hardrock-evenementet i Åre, kjente Norway Rock sin besøkstid. Dette førte til to interessante timer med den tidligere W.A.S.P.-helten i Olavshallens hotell-pub. Utdrag fra samtalen kan leses nedenfor.
Tekst: Bjørn David Dolmen
– Selv om jeg alltid har ønsket å være en god gitarist, setter jeg låtskrivningskunsten høyest. I disse dager skriver jeg innenfor nokså rigide rammer. Jeg jobber med utgangspunkt i blues og holder meg alltid til tonearter jeg selv klarer å synge innenfor. Min stemme er tross alt noe begrenset. Jeg har også lært meg å håndtere opptaksutstyr, noe som gjør komponeringen og innspillingen til parallelle aktiviteter. For noen år tilbake pådro jeg meg en stygg betennelse i underarmen. Denne kom jeg ut av med begrenset kapasitet, men jeg fikk også noen nye innsikter i løpet av «sykdomsperioden». Jeg har lyttet mye til The Allman Brothers Band og Mountain i senere tid. Den beste musikken er alltid skrevet av folk som jobber innenfor et klart definert rammeverk, og da gjerne et bluesrammeverk. Sakte men sikkert har jeg forstått begrensningens kunst.
– Vil det si at vi etter hvert kan vente en ren bluesplate fra Chris Holmes?
– Tro meg, jeg har vært inne på tanken. Imidlertid må jeg ta en ting av gangen. Mitt nye album er dessuten bluesbasert nok. Kall det gjerne tungrock med tykk bluesbunn.
– Fortell oss litt om de nye låtene.
– Ok. Den låten jeg trolig er mest fornøyd med heter «Land Of The Free, Home Of The Brave» og handler om det amerikanske militæret. Albumet rommer også noen selvbiografiske tekster, for eksempel «Under The Influence», som berører alkoholisme, og «What I Am», som handler om det å «akseptere sin livssituasjon». «The Devil Made Me Do It» er også av den selvbiografiske sorten, da den refererer til oppveksten min. Videre følger en låt kalt «The Truth», som er myntet på Blackie Lawless (intervju her!), og «In Gods Hands», hvor jeg tar et oppgjør med kristendommen. Tekstene har vært spesielt viktige denne gangen.
– Mye har i årenes løp vært skrevet om klassikere som «W.A.S.P.», «The Last Command», «Inside The Electric Cirkus» og «Headless Children». Dette har medført at senere W.A.S.P.-plater, som for eksempel «Helldorado» og «Kill Fuck Die», har havnet i skyggen.
– Og greit er vel det? Da vi gjorde disse skivene hadde jeg for lengst gått lei av W.A.S.P. W.A.S.P. var et show-orientert band og mitt ønske var hele tiden at disse «showene» skulle ha et musikalsk innhold. Jeg kommer fra et sted hvor folk som Eddie Van Halen påkalte seg oppmerksomhet på grunn av sitt fenomenale gitarspill. Eddie var virkelig musiker, noe ingen i W.A.S.P. var. De gamle platene hadde absolutt noe musikalsk å melde. På 90-tallet dukket imidlertid Marilyn Manson opp og gjorde Blackie Lawless fast bestemt på å overgå fyren. Blacke følte seg truet, rett og slett. Jeg er av den oppfatning at W.A.S.P. ble ren underholdning etter «Headless Children». Plater som «Helldorado» og «Kill Fuck Die» kan følgelig bare glemmes.
– W.A.S.P. skar virkelig gjennom på midten av 80-tallet. Jeg minnes opptil flere mareritt på grunn av en plakat jeg hadde på veggen over senga.
– Ha ha, dette har jeg hørt flere enn deg berette om. Du aner ikke hvor mange skrekkelige bilder som finnes i arkiver rundt omkring. I en periode var det blod over alt. Ha ha, vi gikk virkelig inn for det i W.A.S.P.
– Vi trodde jo virkelig dere mente dette…
– Jo, jo. Det var jo også det vi forsøkte på, altså å skremme vettet av folk. Blackie og Randy (Piper) hadde på slutten av 70-tallet et band kalt Circus Circus, hvis mål var å sjokkere. Da vi forente krefter og skiftet navn til W.A.S.P., ble vi enige om å ta det så langt vi kunne. Ha ha, jeg kan huske vi lagde monumentale logoer av tre. Disse ble brukt som kulisser på små klubber som knapt hadde plass til dem. Deretter tente vi på skjiten og nøt synet av utskremt ungdom. Det kunne faktisk gått riktig så galt, for det var farlig det vi drev med. I en periode brukte vi gass for å få fart på sakene; vi holdt på å brenne hele kvartaler til aske. At klubbene ikke forbød oss er egentlig ganske rart. Først da vi kom med «Animal (Fuck Like A Beast)» ble det for mye. Du vet, Tipper Gore og alt det der. Men den historien er tygd opp og spyttet ut, så nok om det.
– James Hetfield omtalte dere nylig som «really intimidating dudes». Han minnes deg og Blackie Lawless i full kostyme, i en heis et sted på midten av 80-tallet.
– Ha ha, spør James om han fortsatt føler seg truet. Men det kan stemme, Metallica gjorde jo oppvarming for oss i 80-årene. James, Cliff… Stødige typer i et aldeles strålende band. Jeg har utelukkende gode minner fra turnéen med Metallica.
– Fortell oss litt mer om dagens Mean Man…
– I Mean Man står musikken i sentrum. Konsertene er en løs sammensetning av coverlåter og egne sanger. Vi gjør for eksempel «Living After Midnight» til stående ovasjoner hver kveld. Lite gir meg mer glede enn å spille Judas Priest-låter; Judas Priest er det beste bandet i hele verden, og nå, tatt i betraktning Glenn Tiptons situasjon, koker det i salen når vi slipper åpningsriffet løst. Det selvskrevne materialet er tilpasset den besetningen vi til enhver tid stiller med. Kom og se oss.
– Fra hvem høster du i dag inspirasjon som gitarist?
– Vel, utover Glenn Tipton og Eddie Van Halen går jeg til de virkelig legendariske, til for eksempel Eric Clapton, Jimi Hendrix og Tony Iommi. Ingen kan måle seg med dem. Da jeg vokste opp hadde jeg Eddie som mentor, han bodde bare kvartaler unna og tok meg tidlig under vingen. Eddie lærte meg å spille gitar, men han lærte meg også om livet. La meg også nevne Neil Young. På lik linje med alle de øvrige ønsker jeg å fokusere hundre prosent på musikken, og ikke på kosmetikken.
– Hvor mye W.A.S.P. er det egentlig på dagens Mean Man-repertoar?
– Mitt navn vil alltid forbindes med W.A.S.P., og det er meg en sann glede å spille låter som «I Wanna Be Somebody», «Wild Child» og «L.O.V.E. Machine». Dette er klassikere jeg er veldig stolt over å ha vært med på. På Mean Man-konserter kombineres det gamle med det nye. Vi har litt av hvert å by på.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018