– Borknagars forrige plate «True North» ble sluppet i september 2019. Samme måned så jeg dere på Southern Discomfort i Kristiansand. Det var kanskje noe av det siste dere gjorde før verden stengte ned?
– Godt spørsmål, jeg begynner å bli så gammel at jeg ikke husker sånt nøyaktig. En ting jeg derimot husker, og det fordi at dattera mi er født i mars, var at jeg våknet opp til en melding fra manageren vår. Vi skulle jo på verdensturné. Det dreide seg om Europa, USA, Australia og Japan. Det var virkelig snakk om en jordomseiling. Det var kun noen dager før avreise, og meldingen jeg får er en screenshot av Trump fra en avis med overskriften «USA closed». Faen, hva gjør vi nå? Alt var pakket, vi hadde øvd og brukt masse penger på arbeidsvisum og alt som hørte til. Bare det å komme seg til USA for å spille koster veldig mye. Det var litt av en nesestyver å våkne opp til. Planene var mange, og du kan jo tenke deg selv hvor intense dager det ble hvor man satt rådvill og lurte på hva som skjer. Hver og en måtte bare håndtere dette, både privat og business. For min del ble det mye studiojobbing. De siste ti årene har jeg etablert et veldig bra studio, så det ble fokuset mitt de påfølgende årene. Det var brutalt, men det vi fløyt på var at vi har ganske lang karriere. Joda, vi tapte en del penger og fikk ikke noe støtte, men helt siden nittitallet er vi vant med å klare oss selv. Så selv om det var tøft, både personlig og økonomisk, så gikk det på et vis greit. Det var nok de som hadde det langt verre enn oss.
Dermed skulle man kanskje tro at «Fall» ble påbegynt umiddelbart etter nedstenging, men det er ikke tilfelle.
– «True North» pakken vår ble veldig amputert. Vi følte selv det var et sterkt album, noe som ble gjenspeilet i respons fra både fans og media. Så dette var en plate vi virkelig ville ut å promotere live, det var veldig viktig for oss å få fullført denne pakka før vi begynte med ny musikk. Vi er ikke et band som skriver på vegen. Jeg må sitte i min egen boble i studioet mitt og ikke bli forstyrret av noen. Det er da jeg skriver best. Vi kan gjerne diskutere veien videre i form av tekst og tematikk over et par øl på turné, men å skrive musikk sånn, det fungerer ikke for noen av oss. Jeg må se fjorden og tenke lange tanker.
Nå tok det litt lenger tid enn vanlig å starte arbeidet med ny plate. For Øystein betyr ikke det større utfordringer.
– Jeg har jo holdt på med å skrive musikk siden jeg var seksten år, i ulike former, i ulike studioer og på ulikt utstyr, så det i seg selv føles naturlig. Men det er noe med inngangen til en ny plate. Hva slags type plate skal vi lage? Jeg har et veldig visuelt forhold til musikk. Som musikkelsker er jeg stor fan av Pink Floyd. Jeg ser for meg farger, kart, former og fasonger som gir en mental stemning i arbeidet mot en ny plate. Det høres kanskje absurd ut, men det er en mental forberedelse på det jeg kaller en musikalsk ferd. Det å lage musikk er en ferd hvor man starter på et punkt, og i løpet av reisen skjer mangt og meget. Det skjer gjerne store endringer fra første ide klekkes ut til plata går i trykken, og det er jo nettopp det jeg elsker med å lage og produsere musikk. Jeg husker i begynnelsen. Da hadde man tekster og låtrekkefølge klar før man gikk i studio. Selv om den ene låten ikke ble så bra, så ble den med likevel, for det var jo planen. Jeg har vært i noen studioer gjennom livet, og hele tiden hatt dragningen mot å gjøre mer og mer av produsentrollen selv. Det er en ting jeg alltid har stusset over i musikkbransjen, og det er at man spiller inn musikken, så sender man av gårde filene til en utenforstående som skal mikse det. En kunstmaler maler ikke bare grovskissen og får en assistent til å gjøre det ferdig for seg. Jeg sier ikke at noe er feil, men for meg er det en dragning mot å være en del av hele prosessen.
Derav mye tid og ressurser på eget studio.
– Det er først og fremst ment for eget materiale, men jeg har jo gjort litt for andre der også. Det er for å utvikle produsentrollen. Ikke bare være en gitarist eller komponist. Det handler om å komme tettere på lytteren. At vi leverer et produkt vi har vært en del av helt til veiens ende. Selve sparket i ræva til å bygge studioet fikk jeg da ungene ble større og tok mer plass inne i huset. Jeg hadde et lite rom i andre etasje hvor jeg skulle skru lyd, mens guttungen spilte playstation vegg i vegg. Også blir det jo litt gitarer og utstyr etter hvert, så da var det bare å komme seg ut. Det som var først ment som en brakke i hagen er nå et fullverdig studio. Jeg har gått litt mot strømmen også, og satser ikke kun digitalt. Jeg har skaffet meg litt gammelt utstyr, som rør-EQ og rørkompressor for å holde litt på den gode gamle analoge varmen. Så er jeg litt sånn at når jeg setter i gang med noe går jeg all in, så da drar jeg det ganske langt, hehe. Jeg er litt lydnerd. Da jeg var nitten var det jo lydtekniker jeg skulle bli. Tok et forkurs på Norsk lydskole. Men så ble det band, og det kunne jeg jo ikke flytte i fra. Men i voksen alder er dette noe jeg har tatt opp igjen. Jeg har gjort litt mastring for både norske og utenlandske band. Jobbet med singer/songwiters og mikser nå en skive med et italiensk band jeg synes blir veldig ålreit. Jeg ser ikke for meg at jeg gidder å stå på scenen til jeg er seksti, så det er greit å ha noe annet å holde på med.
I likhet med undertegnede har ikke Øystein klart å videreføre musikkinteressen til neste generasjon.
– Jeg har gjort noen spede forsøk. Gitt de en akustisk gitar, fristet med vafler og gitarundervisning i studioet uten at det har tent noen gnist. De liker musikk, men lysten til å jobbe med musikk på måten vi kjenner det har jeg ikke sett noe til. På en måte er det greit. De må finne sin egen veg selv, og det å være i musikkbransjen er tøft. Det finnes lettere måter å tjene penger på enn å drive med musikk. Men får de lyst så står utstyret her. En dag får de jo uansett. Musikk har nok en annen betydning for deg og meg enn for våre unger. Jeg husker jeg klippet gresset til bestemor og fikk trehundre kroner. Det var jo rett til Bergen for å kjøpe tre LP’er. Og da brukte man helgen på de platene. Spilte de om og om igjen, leste tekstene og studerte coveret. Jeg er nok litt gammeldags, men det er noe med å sitte igjen med de fysiske monumentene. Min avdøde far var arkitekt. Jeg kjører daglig forbi hus han har tegnet, og de står igjen som minner om ham. Det blir ikke helt det samme å bare kunne hente opp alt en eier og har på en smartphone. Musikk i dag er som å skru på springen, så kommer det vann. Det krever ikke så stor innsats. Men som band ser vi at folk fortsatt setter pris på det fysiske. Det skal være LP’er i alle farger og folk kjøper de. Også spiller de LP’en, setter et vinglass ved siden av, litt fin belysning og tar bilde og legger ut på instagram. Det tror jeg er en greie nå, vi blir stadig tagget i sånne tilfeller.
– Da jeg spilte «Fall» første gang tenkte jeg at dette var en mye roligere plate. («Fall» er anmeldt her!) Så hørte jeg på «True North» og innså at det slett ikke er det, det er muligens også mer growling enn på forgjengeren. Konklusjonen blir da at kontrastene er mer tydelige denne gangen.
– Ja, der har du det. Og det er bevisst. På «True North» puttet vi litt av alt i alle låtene, noe vi har gjort på tidligere album også. Alle låtene er fylt opp til randen, og det blir kanskje litt mye. Denne gangen hadde jeg en dragning mot å reindyrke individuelle låter. Ikke sånn at det skulle peke i alle retninger og helt ut av kontekst, men mer det at hver låt skulle ha sin greie og mer luft. Noen er litt mer nedpå, og «The wild Lingers» er jo strengt tatt en ballade med litt rufsete gitarer på. Mens «Summits» som starter plata, og et par andre, er kanskje det hardeste vi har gjort på en god stund. Så ja, det er med overlegg vi dro litt i strikken i forskjellige retninger denne gangen. Igjen kommer vi tilbake til det å produsere. Det handler om å finne kvaliteten i hver enkelt komposisjon og fremheve den. Vi hadde to låter til som vi valgte å ikke ta med, rett og slett for å koke dette ned til et jævlig bra album.
– Bassist og vokalist Simen Hestnæs og keyboardist Lars Are Nedland har også bidratt med låter på «Fall». Samsvarer disse med dine mentale bilder om plata, eller må det innom deg for å bli «borkifisert»?
– Du, akkurat det utrykket bruker vi faktisk selv internt, hehe. Alle har litt forskjellig signatur og utgangspunkt. Og det er en god ting. Musikk er tross alt kontraster. Men så kommer låtene hit i studioet, hvor jeg legger på gitar. Og jeg skal innrømme jeg har en litt særegen gitarstil, som er med på å utgjøre Borknagars utrykk. Så det blir jo en borkifiseringsprosess når jeg legger på mine gitarer, selv om skissene til Lars og Simen er gode nok som de er. Vi har jo kjent hverandre veldig lenge, både personling og musikalsk. Kanskje nesten mer musikalsk enn personlig virker det som, hehe. Vi diskuterer jo, men vet hvor vi har hverandre, og etter så mange år skaper det en viss magi tenker jeg.
– Trommeslager Bjørn Rønnow og gitarist Jostein Thomassen debuterte på «True North». Hvordan opplever du dem på plate nummer to, hvor de er litt mer varme i trøya?
– De to gutta har vært en eneste stor opptur fra dag en. Veldig flinke og profesjonelle og vi har jo blitt gode venner etter hvert også. De har vært med på veldig mye de siste årene. For dem vil jeg tro dette har vært en stor forskjell fra «True North». Den plata var omtrent halvferdig skrevet da de ble involvert. Jeg husker Jostein kom hit i studioet og jeg viste ham hva han skulle spille, hehe. Det ble bare å gjøre en jobb, rammene var satt. Denne gangen var jeg veldig bevisst på å bruke de ressursene vi har, og la de to også få være med å utfolde seg og gjøre det de mener er riktig. Vi brukte både tid og penger på å ha de mest mulig i studio i den kreative prosessen for å være med å sette sin farge på produktet. Faktisk sendte jeg mine låter til Jostein før noen andre i bandet fikk høre de, slik at han fikk mulighet til å sette sitt avtrykk på dem før noen andre. Og akkurat det var helt bevisst, og sånn sett ble det naturligvis en litt annen måte å jobbe på nå enn sist. Så dette har vært en veldig trivelig prosess.
Øystein G. Brun dannet Borknagar i 1994, og allerede på første plate hadde han med seg kjente folk, fra Ulver, Gorgoroth og Enslaved, og var det vi kan kalle en black metal supergruppe. Selv om Øystein er eneste gjenværende medlem fra denne tiden (Simen kom med på plate nummer tre og Lars Are på neste) er det fortsatt med folk som har andre musikalske prosjekter. Nå er dere kanskje der at Borknagar er å anse som hovedprioriteten til disse?
– De siste årene har det blitt det ja. Det henger jo sammen med at det er blitt butikk i dette, samt at det er mulighet for å utfolde seg musikalsk med ganske saftige budsjetter. Samt videoproduksjoner, som har fått en renessanse. Uten å skryte, så har jo Borknagar steget et par hakk når det kommer til profesjonalitet. Og det er jo veldig fint å kunne holde på med musikk, spille på store festivaler og treffe masse hyggelig folk og samtidig tjene penger på det. Det er blitt mer sving over ting nå, enn det kanskje var for ti år siden. Jeg er ingen diktator som forventer at folk skal stå i giv akt til meg, men ting fungerer jævlig bra, og kanskje det aller viktigste er at vi har det veldig gøy sammen og trives i hverandres selskap. Vi er ganske like, men samtidig ulike. Bjørn er veldig opptatt av mat og jobber på en fancy restaurant i Oslo. Når vi er ute og reiser har vi fokus på hvor Bjørn er. Der han er må vi gå og spise. Han vet hvor den gode maten finnes.
De kulinariske turistene Borknagar har ankommet byen.
– Hehe, da man var på turné i tjueårene så var man gjerne bakfull og orket ikke bevege seg så mye mellom konsertene. Det har vært tilfeller man har vært i Roma og sett Gudfaren på video i bussen og ikke orket å gå de to hundre meterne bort til Colosseum fordi man er fyllesyk. Det er nok noe med alderen, men jeg orker ikke å drikke like mye lenger, hehe. Man må tenke litt helse oppi all galskapen. For meg har turistperspektivet blitt viktigere og viktigere, og for meg er det i dag en stor del av det å spille live. Derfor blir jeg litt lunken når vi får tilbud i Norge. Hva skal jeg se der, der har jeg vært så mye, hehe. Derimot blir jeg ganske gira hvis det kommer tilbud fra land vi aldri har spilt, eller sjelden besøker. I november var vi i Sør-Amerika med Leprous og In Flames. Vi spilte i Mexico City, Costa Rica og to jobber i Santiago. Konsertene var bra og vi traff masse hyggelige folk, men det jeg likte aller best var å ha to dager fri, hehe. To dager i Santiago til å treffe venner, besøke restauranter og se seg om, det betydde mye. Du må prøve å gjøre noe. Å være på turné er egentlig tjuetre timer venting, så spiller du en time, så er det nye timer med venting hvor du sover, venter på mat, venter på souncheck og venter på gig, for så å vente på å bli kjørt tilbake til hotellet. Det å fylle ventetiden med å være turist er en god ting.
Da intervjuet gjøres rett over nyttår har vi fått en visualizer til første singel «Summit». På «True North» fikk vi vel to eller tre profesjonelle videoer, deriblant «Voices», som gjerne sitter godt klistret på hjernen noen dager etter man har hørt den.
– Ja den kan være litt farlig sånn sett den. Men jada, det kommer en ordentlig video til «Nordic Anthem» nå i januar, så når dette leses er den gammelt nytt, hehe.
– Årets Infernofestival er eneste jobb i Norge som er booket så langt.
– Det har vært noen og snust på oss, men enn så lenge er kun Inferno bekreftet. Det blir vel noen av de større europeiske festivalene, samt at det jobbes med en Europatur på sensommeren. Det virker lovende at det blir med et ganske så stort og ålreit band.
Deres tidligere gitarist Jens F. Ryland, som kan skilte med seksten år i Borknagar, startet jo i sin tid Infernofestivalen. Og sånn sett kanskje lett å se for seg dere som festivalens husband. Men jeg kan kun finne to deltagelser, hvorav den siste var i 2006.
– Det kan stemme, uten at jeg husker helt konkret. Vi spilte der første året, det vet jeg. Og vi har nok kun spilt der en gang senere ja. Da hadde vi med oss Kris (Rygg, vokalist på de to første platene. Journ anm) på en låt også. Jeg er så dårlig på sånt altså. Folk spør hvor mange ganger vi har spilt på Wacken, og det husker jeg ikke. Tre-fire kanskje, hehe. Men nei, vi er ikke så veldig aktive i Norge, og jeg skal ta på meg skylda der. Og der er vi tilbake til det jeg sa om at det å oppleve verden er for meg et viktig element. Så det er nok lettere å si nei til en konsert i Norge enn i utlandet.
Forestiller man seg at rockelivet starter ved middagstider og varer til langt på natt kan jeg opplyse at denne praten gjøres første arbeidsdag etter nyttår klokken ti på morgenen. Det er kanskje greit å starte intervjurunden på norsk før det venter en lang arbeidsdag med mildt sagt ymse engelsk?
– På sett og vis, men når det kommer til musikk og ikke minst lydproduksjon synes jeg det er enklere å snakke engelsk. Som med Jens Bogren, som har mikset platene. Vi snakker norsk og svensk, men på mail skriver jeg på engelsk. Hvorfor det, spør han. Men jeg klarer ikke utrykke meg lydteknisk godt på norsk. Musikalske faguttrykk glir lettere på engelsk.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Jørn Veberg
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024