Island Records
For oss som var superfans av det Bon Jovi presterte det første tiåret av sin karriere, så har det vært langt mellom godbitene etter årtusenskiftet. Jeg står gladelig på barrikadene og veiver med flagget for alt de presterte frem til og med «These Days», og har ved siste oppmåling nøyaktig 36 centimeter med Bon Jovi i CD-hyllene, men det må innrømmes at de har ikke lagd en eneste knallbra skive på et kvart århundre. Noen knallbra låter har det vært, bevares, men skiver som «What About Now» og «Burning Bridges» står som lavmål i karrieren til et band som unektelig har vært blant de aller største fra USA de siste førti år. Og mye av dette kan spores direkte tilbake til bruddet i 2013 med Richie Sambora, som betydde mer for bandet enn mange er klar over. Da forsvant også de siste illusjonene Bon Jovi hadde skapt om at dette bandet var en gjeng, et tett brorskap av gode venner – frontcoveret på «2020» etterlater ingen tvil om at nå er Bon Jovi = soloartisten Jon Bon Jovi.
Mesteparten av det du hører på denne skiva er innspilt i 2019, men etter at utgivelsen ble utsatt fra i mai til oktober, er også mange av tekstene oppdatert til å handle om USA-aktuelle temaer som pandemier, skoleskytinger, rasisme, opptøyer i gatene og drapet på George Floyd. Den vanlige bonjoviske ukuelige optimismen med oss-gutta-på-gølvet, keep the faith, be strong, we can do it, you ‘n’ me babe er i stor grad byttet ut med en dystrere mentalitet. Og bra er det, hadde han lagd ti låter tekstmessig a la «Wild In The Streets» og «Lay Your Hands On Me», hadde det vært fullstendig skivebom.
Musikalsk sett skal ingen beskylde Bon Jovi anno 2020 for å være puddelrock. Den lystige partyrocken fra glansperioden på slutten av 80-tallet er forlengst borte, og Richie Sambora tok med seg siste rest av rocken da han stakk. Vi sitter igjen med enkel countryrock, americana som likegjerne kunne glidd inn på nye skiva til LeAnn Rimes, eller en svært lettvekts Bruce Springsteen – Jons sambygding som han aldri har lagt skjul på er det store idolet. (Var du i tvil, så sjekk ut materialet på youtube fra august hvor han nærmest har et slags Seeger Sessions-band i ryggen. Vil vi virkelig høre «You Give Love A Bad Name» med vaskebrett, banjo og fele?)
«2020» starter greit med en av de mer rocka låtene på skiva, «Limitless», og man hører konturene av det bandet det engang var, om enn på autopilot. Men ethvert håp blir knust når andre spor, «Do What You Can», viser seg å være en dritkjip og sidrompa countrypoplåt som muligens mora di vil synes er riktig fin. Og sorry Jon, tanken var sikkert fin, men tekstblødmen ‘So I keep my social distance when all this world needs is a hug’ kvalifiserer til direkte rødt kort. Jon gjør sin beste Bruce-imitasjon på lavmælte «American Reckoning» som tar for seg George Floyds ‘eight long minutes, lying face down and cuffed on the ground‘ for å få frem poenget om at resten av oss ikke kan forestille seg hvordan det er å være svart i USA i dag. Godt levert.
Fjerdelåta «Beautiful Drug» er heller ikke verst, energisk og fengende, men herifra og ut er det ikke mye å rope hurra for. «Story Of Love» er kvalmende sukkerspinn, «Let It Rain» låner friskt fra «Born To Run», mens han under akustiske «Lower The Flag» med dyp stemme messer opp stedene i USA hvor det har vært skolemassakrer de siste årene:
«The media from out of town will chew it up and spit it out
Then move on to the next one before we even grieve»
«Blood On The Water» er heller ikke ille, men her låner han mye av både stemning og melodilinjer fra sin egen «Dry County». Og om ikke «Brothers In Arms» er en bevisst hyllest til Creedences «Born On The Bayou», så skjønner jeg ingenting. Og ikke bare musikalsk; Bon Jovis versjon åpner med teksten ‘Ever since I was a young boy…(…) My father said you got to walk before you can crawl‘ , mens John Fogerty synger ‘Now when I was just a little boy, standin’ to my Daddy’s knee, my Poppa said «son, don’t let the man get you…‘
Den pludrende avslutningen «Unbroken» har jeg allerede glemt.
Bon Jovi ble massive på grunn av sin evne til å skrive fengende låter med energiske gitarriff og massive allsangrefrenger beregnet til å kaukes ut av full hals på fullsatte stadioner verden over, og det sprutet livsglede og energi fra både skivene og konsertene deres. Greit nok at det er 30 år siden den gang, men når alle suksessingrediensene glimrer med sitt fravær, så sliter han. Stemmen hans er også bare en skygge av det den var. Riktignok var han aldri den beste vokalisten i sitt eget band engang, men på «2020» forlater han nesten aldri det komfortable mellomregisteret, og da letter liksom aldri refrengene. Full respekt for at han ønsker å bli tatt som en voksen og seriøs artist med samfunnskritiske tekster med budskap, men når det stort sett er direkte kjedelig å høre på, så hjelper det ikke å ha gode intensjoner. Hadde jeg vært manageren din, ville jeg hatt ett instendig råd til deg, Jon. Ring Richie og Desmond så fort som mulig.
2,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 03.oktober 2020