Med base i Fredrikstad er Bolverk et nytt tilskudd i den ekstreme delen av metallen. Medlemmene har bakgrunn fra Images At Twilight, Ragnarok og Under The Oak. Med «Uaar» ønsker kvartetten å utfordre grensene under definisjonen «Extreme Norwegian Metal».
Tekst: Ronny Østli
Siden midten av åttitallet har Thomas Bolverk vært en del av Østfolds metalmiljø. De siste årene har Under The Oak tatt mye av hans tid, men også Venom-hyllesten Welcome To Hell har etter pandemien fått en del spilleoppdrag. Oppi alt dette slippes nå «Uaar» under navnet Bolverk.
– Bandet skulle ikke hete Bolverk. Vi jobbet lenge med et annet navn i tankene, men researchen var svært dårlig, så det viste seg at det var et band, ikke veldig langt unna, som het det samme. Det er jo litt pinlig, så jeg kontaktet gutta og sa vi trenger et nytt navn. Helst i går. Da foreslo to av gutta Bolverk. Så er det janteloven da, og jeg er i hvert fall ikke spesielt glad i å stikke frem trynet og tro jeg er noe. Men ok, så kaller vi bandet Bolverk. Det er kanskje grenser hvor mange i verden som vet at jeg har brukt Bolverk som artistnavn. Jeg føler mer dette er et tema her hjemme hvor folk kjenner oss, enn i utenlandske intervjuer jeg har gjort. At dette er et band og ikke en soloskive er noe vi er veldig tydelige på.
I 2010 ble Thomas gitarist og låtskriver i Ragnarok, og deltok på de tre skivene som har kommet etter dette. I senere tid har Under The Oak fått mye ros, både for skive og konserter.
– Der får jeg utløp for thrash og heavy metal som jeg har vokst opp med. Etter at jeg ga meg i Ragnarok, føler jeg jo jeg har mer å tilføre den stilen også. En kveld fikk jeg det over meg at NÅ er det dags. Jeg har masse riff og begynte å gå litt gjennom dette. Bjørn Olav spilte jeg med i Images At Twilight. Han vet jeg har hele registeret. Han kan synge rent, growle, skrike og skriver kule tekster. Jeg visste han var interessert i å være med på noe. Bassisten Chris spilte jeg med i Ragnarok, og vi kom veldig godt overens. Altså, han nevnte en gang jeg hadde spilt lenger i band enn han hadde levd. Det ble vi enige om å aldri snakke om igjen. Bortsett fra det er han trivelig, hehe. Trommisen Lucass Edquist har jo bosatt seg her nå. Jeg var innom ham en gang og trykket noen trøyer, og han spurte om jeg hadde lyst til å jamme. Joda, jeg åpnet jo døra jeg. Og da ble det til at vi spilte disse riffene, for det var det jeg hadde. Og han gled bare så naturlig inn. Han er jo en sinnssykt rå trommis. Og da hadde vi en besetning. Deretter begynte jeg å sette sammen mye av det jeg hadde, og sendte til gutta. Så begynte jo diskusjonene om arrangementer, og spesielt jeg og Chris har utfordret hverandre der. Vi ville ha lange låter, utover det hadde vi få grenser. Og da ble musikken som den ble. Jeg trodde nok den ville bli nærmere Ragnarok, men det ble det jo ikke. Når man blir med i et så etablert band som det forholder man seg jo til navnet og deres tradisjoner med respekt og lager musikk etter det, men her kunne jeg jo bestemme selv. Og akkurat det med arrangementene er noe vi har fått gode tilbakemeldinger på.
Når det kommer til innspilling er Thomas hakket mer tradisjonell enn sine bandmedlemmer.
– Jeg er jo vant til å øve og så reiser man til et studio. Men her har alle studioer selv. Lucass har eget studio hvor trommene står. Også jeg endte med å oppgradere en del utstyr hjemme for innspilling, Og faktisk ble gitar og bass spilt inn først, og trommer til slutt. Men neste gang blir det motsatt. Og Lucass begynner innspilling av neste skive allerede nå i juni. Miksing og etterarbeid er gjort hos Devo Andersson i Endarker studio.
– Du presiserer at dette er et band, selv om det endte med å bære ditt navn. Du nevner også at dagen kom hvor det var dags for å lage litt mørkere musikk igjen. Om ikke besetningen var på beina, ville vi da fått soloskiva til Bolverk?
– Jeg ville ha et band. I et band bidrar jo alle med ting. Gutta kan jo design, og tekstene er skrevet av flere. Låtene begynner gjerne med meg, men det er viktig at alle tilfører sitt. Og dessuten er det mye som skal ordnes i et band som ikke har med musikken og gjøre. Gutta er musikere på øverste hylle, og skal jeg klare å holde på dem er det viktig de føler eierskap til bandet. Igjen, det skulle ikke hete Bolverk, men sånn ble det. Jeg signerte noen skiver forrige helg, og det ble litt sånn «Bolverk Bolverk». Jeg skal innrømme det kanskje så litt pussig ut, hehe. Nei, det måtte bli band. Jeg registrerte skiva på Tono nå i formiddag, og det er tjuefem prosent på hver.
– Bandet ramlet kanskje litt på plass, men jeg tenker en mann med din allsidige og lange bakgrunn så vil jeg jo tro det finnes en lang ønskeliste med dyktige musikere du kunne tenke deg å jobbe med?
– Jeg ville ha med venner som er hyggelige, så er det en bonus at de er gode musikere. Bjørn og Chris kjenner jeg jo godt fra før, og er de jeg kom best overens med i bandene vi var i. Jeg har jo kjent Lucass en stund også, men han er noe yngre og oppvokst i Polen, så jeg kjenner ikke ham på samme måten. Så det å ha det trivelig veier tyngre enn tekniske ferdigheter, det er tross alt en hobby man gjør for å ha det moro. Det er jo ikke som å gå på jobben. Men nå er jeg privilegert både her og i Under The Oak med å omgås trivelige folk hvor det er null drama og som i tillegg er topp musikere. Det hender at jeg og Chris diskuterer og blir litt sure og skuffa over arrangementer, men det går fort over. Det er jo tross alt for at musikken skal bli bedre. Chris kom med et gitarriff som var så vanskelig at jeg ble dritsur. Dagen etter hadde jeg fått pustet ut, satte meg ned og plukket riffet. Da måtte jeg ringe og si riffet var veldig kult, hehe. Riffet befinner seg på siste låta, «From The Depths»
– Er det partier her som egentlig var tiltenkt Ragnarok?
– Det tror jeg ikke. Ta for eksempel midtpartiet i «Svovelpredikant», det har ligget i tjuefem år. Endelig passet det å bruke. Riffbanken er blitt rimelig stor opp gjennom, og det kan ta mange år før noe passer. Så er det jo gjerne sånn at hvis jeg mangler et riff og begynner å lete så finner jeg sjelden noe som passer perfekt, så da er det bedre å bare sitte med gitaren til det kommer noe nytt av seg selv. Jeg hadde en del riff til overs etter «Non Debellicata», men hørte ikke noe på de nå. Men de ligger der, og det er ikke utenkelig at jeg plukker litt i de senere. De ekstreme partiene på plata er stort sett nyskrevet, mens det er det mer melodiøse jeg har hatt liggende. Hvis man har spilt på et riff jevnt og trutt i tjue år, så er det kanskje ikke det verste som er skrevet? Vi kaller det Extreme Norwegian Metal, fordi vi gjerne vil pushe grensene. Det er ikke vanskelig å spille sakte, og heller ikke veldig fort, men å få dette til å fungere sammen er noe vi har jobbet mye med. Vi liker å si vi vil være så triste og melodiøse som Solstafir i ene enden og brutale som Marduk i andre. Jeg synes låta «Uaar» er et godt eksempel på dette. Jeg liker veldig disse kontrastene, og det utfordrer jo også lytterne på et vis.
– Jeg liker veldig godt det stygge riffet som åpner plata.
– Artig du nevner det, for jeg satt her i øvingslokalet og tenkte at nå skal jeg gå ut og lage det styggeste riffet jeg kan komme på, og det ble de to tonene der. Jeg prøver å spille litt store korder, siden vi kun har en gitar. Og det er rimelig minimalistisk innspilt også, men lite overdubs. Vi vil jo spille live, og også der vil det bli kun en gitar.
– Av platas åtte låter er to på norsk.
– Vi er jo et norsk band, og liker jo begrepet «Extreme Norwegian Metal». Det er veldig uvant å skrive på norsk. Bjørn har også sunget lite på norsk, og var litt skeptisk. Men to låter på norsk tenker jeg vi skal ha på hver skive. Begge tekstene denne gangen er i utgangspunktet mine, og «Uaar» handler om covid, og hadde jo et masse moderne ord. Chris, som er folkemusiker, så jo dette og var kjapt frempå med ideer til endringer, så igjen handler det om at alle bidrar, og resultatet ble vi veldig fornøyde med.
– Jeg blir litt nysgjerrig på denne riffbanken. Er du en som husker alt du kommer opp med, eller er det innspilt?
– Av mine trettiåtte år i band er rundt tjue av dem kastet bort. Man kom opp med et riff som alle var enige om var kult og måtte brukes. Så glemte man det. Så kom heldigvis opptaksmuligheter på telefonen, så når jeg og kona ser på tv på kvelden sitter hun med strikketøyet og jeg med gitaren, og da tas alt opp som kan ha en verdi. Dette sender jeg opp i dropboxen. Enkelte ganger går jeg gjennom den, og det er tidvis ganske flaut. Hva i all verden var fett med dette, hehe? Men i denne oppryddingen spiller jeg inn på nytt alt jeg hører kan brukes til noe. Jeg husker jo jeg ved enkelte tilfeller tidligere skrev ned ideer på tabs, men det er jo et ordentlig heft.
– Trettiåtte år i band ja, her må vi bla litt i historiebøkene.
– Jeg startet med Darkness i 1985. Da kom vår første demo, og vi spilte vår første konsert. Men så kom jo Darkness fra Tyskland. Jeg foreslo å slenge på et Descends, uten at var den store stemningen for det. Vi hadde så dårlig humor at det ble Black Currant. Det ble jo litt demoer og en del oppmerksomhet der. Vi fikk jo platekontrakt i Danmark i 1990 også. Ble lurt så klart, og det hele rant ut i sanda. Men vi var på vei et sted, og det kunne kanskje blitt noe. Men årene går, og en blir litt lei. Musikalsk var vi nok i landskapet Dream Theater uten keyboards. Jeg så jo den «Helvete»-dokumentaren på NRK hvor de var en del her nede i Fredrikstad, og Jørn sier; vi prøvde å være verst. VI derimot, prøvde å være best, hehe. Og all respekt til Mayhem altså. I likhet med alle andre likte ikke jeg heller «Deathcrush» da den kom, men i dag har den jo en verdi. Og jeg liker jo bandet nå.
Black Currant holdt jo på i den perioden hvor death metal ble et begrep, og mye av dette skjedde utenfor stuedøra til Thomas.
– Jeg er oppvokst midt mellom Fredrikstad og Sarpsborg og hørte litt til i begge leirer, og omgikk alle. Jeg så nok ikke for meg den gangen at jeg kom til å spille så hard musikk selv, for vi var jo langt mer kommersielle. Men jeg knakk jo koden, jeg får jo bare verre og verre musikksmak. Jeg hang meg jo på black metal først på slutten av 90-tallet, da syntes jeg det ble interessant. Før det gikk det i Venom, Bathory, Motorhead, Sex Pistols og Ebba Grön. Jeg fikk råskapen jeg trengte der, og hadde nok ikke behov for den første epoken black metal som regjerte tidlig på 90-tallet.
– Perioden du nevner er jo også da folk tilsynelatende ble mer åpne til sinns musikalsk. Wacken ble en stor festival med alle sjangere hvor mange av de samme personene så Immortal så vel som Hammerfall.
– Sånn har det nok egentlig alltid vært, man har bare ikke ville innrømme at man liker litt forskjellig. Ingen skjønte at jeg likte Venom og Sex Pistols. Og jeg kan jo skjønne det, de kunne knapt spille, men de hadde gode låter som traff meg. Derimot likte jo alle Slayer. Østfold hadde et bra miljø, og jeg føler ikke at noen rakket ned på andre om de spilte en annen sjanger. Artch var litt eldre, så der var vi superfans. Noe jeg er fortsatt. Men Cadaver, Equinox, Witchammer, Balvaz var jo alle en del av dette miljøet.
– Det var jo rimelig mange band der nede. Jeg har jo skiver med band som Abysmal, Carpathian Full Moon og Algol, som noen eksempler jeg kommer på umiddelbart.
– Algol er jo kjempebra. Thomas i Welcome To Hell spilte jo der.
Bolverk ligger ikke på latsiden. I det denne utgaven av Norway Rock kommer ut er Lucass godt i gang med å spille inn trommer til neste plate. Planlagt utgivelse er mai neste år.
– Vi hadde veldig mye materiale sånn at vi egentlig kunne gitt ut en dobbelskive nå. Mye av dette materialet tar vi med oss til neste skive, sånn at stilmessig vil det ikke avvike veldig. Kontrastene er der. Det blir nok litt mer eksperimentering med takter, et par av låtene har litt folkemusikkelementer også, uten at vi nærmer oss folk-metal, men vi er litt i samme tonefloraen. Ellers blir det jo jobbe med gitarlyd, siden vi bare er en gitar som spiller store korder hvor også alle detaljer skal komme frem og ikke drukne i vreng. Jeg har plukket en coverlåt jeg har lyst til å spille inn også, men der er ikke gutta helt overbevist, så vi får jo se til neste år om det blir en plate med eller uten coverlåt. Kenneth Lien kommer til å lage omslaget også på neste plate.
Siden bandets eksistens først ble offentliggjort i januar er det heller sparsomt med spillejobber i kalenderen. Derimot holder bandet sitt releaseparty på Krøsset i Oslo mens dette nummeret ferdigstilles.
– Den konserten blir filmet. Planen er å legge den ut på nett, vi ser lite poeng og butikk i å trykke den opp på DVD. Men vi håper den viser et litt råere og mer dynamisk band enn på skive. Vi spiller ikke etter klikk, så tempoet vil nok variere. De kjappe partiene går kanskje kjappere og de rolige er kanskje seigere. Vi har øvd mye og låter veldig samspilte. Det har dukket opp noen tilbud og målet er å spille mye live.
Vi kommer ikke unna Under The Oak. Bandet har begynt å spre litt reklame på nett om det nye albumet «Rattus Norwegicus».
– Den slippes første september. Vi jobber med musikkvideo nå. Som sist blir det også nå ti egne låter og to covere. Forrige gang ville vi gjerne være et rent thrash band, men i tillegg til den bakgrunnen har jo jeg også en mer klassisk heavy metal bakgrunn. Men da de litt mer tyngre av dem, som Metal Church og Stormwitch. Sist var jeg litt skeptisk til å dra inn disse elementene, mens denne gangen har det glidd mer naturlig inn. Skiva blir nok ikke mindre thrasha, bare mer dynamisk. Forrige skive ble jo veldig godt mottatt, og da hadde jo ingen noen forventninger. Det har de kanskje denne gangen, så vi håper jo folk liker den. Vi er i hvert fall veldige spente og fornøyde.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022