Vi har vanligvis ikke for vane å anmelde spillefilmer her i Norway Rock Magazine, men siden vi er nettopp et rock magazine, så gjør vi et unntak for «Bohemian Rhapsody», filmen om Freddie Mercury – og til en viss grad om Queen. Det er flere år siden produksjonen først begynte, og det tok sin tid før både regissør og rollebesetning var klare – men omsider er den å se på kinolerreter over hele landet. Og det må sies at resultatet har blitt meget bra. Filmen er tidvis både morsom og rørende, hovedrolleinnehaver Rami Malek gjør en strålende jobb som Freddie, og ingen film i historien har noensinne hatt et bedre soundtrack. Men det er viktig å være klar over at dette er en spillefilm, og ikke en dokumentar. Og det er en film for folk som liker Queens musikk, men som ikke har så inngående kjennskap til Queens historie, for her florerer det med faktafeil – eller feil i tidslinja.
Filmens handling starter i 1970, da Freddie Mercury snakker seg inn som den nye vokalisten i Smile, bandet til Brian May og Roger Taylor. Man får inntrykk av at Freddie aldri hadde sunget i et band før, men det hadde han jo. Når de livedebuterer, er allerede John Deacon på plass som ny bassist – men han kom jo egentlig ett år senere – og de åpner Freddies første konsert med «Seven Seas Of Rhye», en låt som først dukket opp (med tekst) fire år senere, på andreskiva – det er visst viktigere å få klemt inn så mange låter fra «Greatest Hits» som mulig, enn en autentisk setliste anno 1970. Det virker ikke som om de skifter navn til Queen før førsteskiva skal spilles inn (i 1973), men det gjorde de ganske raskt etter at Freddie ble med, i 1970. De får seg kjapt en manager (spilt av Aidan Gillen, mest kjent som Littlefinger fra «Game Of Thrones») og platekontrakt med EMI, hvor direktøren spilles av Mike Myers (fra «Wayne’s World», som leverer en replikk som tydeligvis er et anerkjennende nikk til en av de mest berømte scenene fra akkurat den filmen – «We need a song teenagers can bang their heads to in a car. Bohemian Rhapsody is not that song.«) De legger like kjapt ut på verdensturné, hvor de sveiper innom sør-Amerika og Australia (som de egentlig ikke besøkte før på 80-tallet), og på sin første USA-turné i 1974 spiller de låter som ikke ble skrevet før flere år senere, som «Fat Bottomed Girls» fra 1978. Godt utpå 80-tallet ser vi dem lage låten som publikum skal få fremføre – «We Will Rock You» – som kom allerede i 1977. Det fremstilles som et svik at Freddie tar imot tilbud om solokontrakt i 1985, enda Roger Taylor på det tidspunktet allerede hadde gjort to soloskiver. Og vi får inntrykk av at Queen ble plusset på Live Aid i siste liten og øvde som gale uka før konserten fordi de ikke hadde spilt sammen «på flere år» – i virkeligheten var Queen et av de første bandene som ble nevnt da konsertene ble annonsert, og de kom nærmest rett ifra en turné i Australia og Japan før Live Aid-konserten. I filmen forteller Freddie bandmedlemmene og familien at han har AIDS rett før Live Aid, i 1985 – mens han egentlig ikke fikk diagnosen før i 1987.
Og slik kunne jeg fortsatt med flisespikkeri på høyt nivå – jeg har tross alt vært fan siden jeg var tolv. Men som sagt, det er en spillefilm og ikke en dokumentar, og skal man få fullt utbytte av filmen, bør man la musikknerden i seg bli hjemme. Som spillefilm fungerer det derimot utmerket – dramaturgien er på plass, skuespillerne som skal forestille bandmedlemmene ligner noenlunde greit (man kan ikke forvente at de er identiske uansett) og gjør en solid innsats foran kamera, og noen av rockens fremste klassiske låtdiamanter danner bakteppet. Du kan se frem til to høyst underholdende timer i kinosalen, hvor spesielt den avsluttende sekvensen hvor Wembley Stadium og Live Aid-konserten er gjenskapt på en imponerende måte. Anbefales, med overnevnte forbehold! 5/6
Geir Amundsen
På kino fra 02.november 2018