I det man fullstendig var i ferd med å miste trua på den kommende generasjonen av rockere, når alt nytt tilsynelatende var enten nu-metal eller rap metal eller pop metal, og den klassiske 60- og 70-tallsinspirerte rocken lå i dødskramper, så dukket det opp et band som Rival Sons som ga retrorocken en hardt tiltrengt vitamininnsprøytning. The Temperance Movement gjorde utsiktene enda lysere i fjor. Og her kommer nok et usedvanlig retrospektiv, ungt og friskt pust; multinasjonale og Sverigebaserte Blues Pills drar deg rett tilbake til 1969. Vi tok en prat og en pils med bandets frontfigur Elin Larsson på en klubb i Oslo en kald lørdagskveld i januar.
Tekst og foto: Geir Amundsen
– Hvordan er det mulig at et nytt band bestående av en svenske, to amerikanere og en franskmann, knapt ute av tenårene og uten annet enn to EPer på CVen, kan turnere i Australia og bli bekreftet til Sweden Rock Festival?
– Jeg vet, det er helt sprøtt, jeg fatter det ikke helt selv!
– Hvordan kom dette bandet sammen, med en slik geografisk spredning?
– Jeg var på reisefot i California på egen hånd, da jeg kom i kontakt med Cory (Berry, trommer) og Zack (Anderson, bass), som forøvrig er stebrødre. De spilte tidligere i et annet band ved navn Radio Moscow som hadde turnert i Europa, og der ble de kjent med Dorian (Sorriaux, gitar). Han spilte i supportbandet deres på en pub, og da var han bare 15 år gammel.
– Yngstemann har blitt 18 nå, men dere er alle bare i begynnelsen av 20-årene?
– Ja, det stemmer. Men vi så potensialet i Dorian, og holdt kontakten via Facebook og internet. Så da vi begynte å skrive låter og spille inn demoer, gjorde Dorian sine deler i Frankrike og mailet det over til oss i California.
– Flyttet du til California?
– Nei, jeg var der i seks måneder før jeg dro hjem til Sverige, og la på vokal i et studio her. Men vi fikk kjapt svært god respons på låtene våre som vi la ut på youtube, og fikk på grunn av det tilbud om å gjøre en turne i Spania og Portugal.
– Og da bodde dere i tre forskjellige land?
– Ja, og vi hadde ingen langsiktige planer. Men alle var tente på å få gjort Spaniaturneen, selv om vi fire på det tidspunkt enda ikke hadde vært i samme rom sammen.
– Da bør man øve litt.
– Ja, og løsningen ble at vi dro over til Frankrike et par uker før turneen startet og øvde intenst.
– Si meg, visste denne konsertpromotøren i Spania at dere aldri hadde spilt en konsert før, og knapt møtt hverandre?
– Nei, er du gæern, han sa tvert imot etterpå at ‘Hadde jeg visst det på forhånd, ville jeg aldri booket dere!’ Haha! Men turneen gikk likevel såpass bra, og vi følte at vi fire klikket så bra som band og som personer, at vi bestemte oss for at alle skulle flytte til Sverige.
– Så nå er dere basert i Örebro, er det så?
– Ja, tre av oss bor der, Cory har akkurat flyttet til dama si i Borås.
– Så det lar seg gjøre økonomisk å turnere i Spania og Portugal uten å ha gitt ut en skive?
– Tydeligvis! Og omtrent samtidig fikk vi tilbud om å gi ut en EP på Crusher Records, så vi brukte noen demolåter vi hadde spilt inn som trio, Dorian la på ny gitar, og det ble vår første utgivelse «Bliss».
– Dette var i 2012, og i fjor kom dere med nok en EP, og var på turne i Australia?
– Ja! Det var helt fantastisk! Vi turnerte der borte sammen med tyske Kadaver, vi gjorde ti konserter i november og desember. Og ukene før turnerte vi i Europa sammen med Orchid og Scorpion Child, som også er på Nuclear Blast som oss. Den nye EPen «Devil Child» er mer ment som en forsmak på skiva vår, som skal komme til våren.
– Dette er fjerde konserten på Norgesturneen, men jeg leste i dag at resten av konsertene er avlyst. Hvorfor?
– Vi er på etterskudd med debutskiva vår, og blir nødt til å reise direkte til Göteborg i morgen for å avslutte arbeidet med den. Men konsertene skal etter planen settes opp igjen senere i år. Jeg håper virkelig vi får det til, for vi alle fire stortrives her, og snakker om å flytte hit. Det har vært helt utrolig i Kristiansand, nydelig by! Og vi har hatt det kult i Sandnes og Kongsberg, og nå i Oslo.
– Hvor mange låter spiller dere inn på debutskiva, og er det noen av de som allerede er gitt ut på EPen?
– Vi gjør nok ti eller elleve låter, og ja, vi har arrangert om enkelte låter som vi har gitt ut tidligere. De versjonene ble innspilt som demoer ved hjelp av kompiser, så vi har lyst til å få de gjort skikkelig. Nå låter de svinbra. Og så har vi selvsagt en del nye låter.
– Og nå skal dere profft studio med en produsent?
– Ja, vi jobber på Dom Pierre Studio i Göteborg med Don Ahlsterberg som blant annet har produsert Graveyard, Junip og Jose Gonzales. Så dette er på et helt annet nivå enn det vi har gjort tidligere!
– EPen høres jo lydmessig ut som om den er innspilt i 1970 – men det var altså mer på grunn av lydteknikernes uerfarenhet?
– På en måte, ja! Vi prøvde ikke bevisst å gå etter det soundet, men det ble veldig tørr og retro lyd på EPen. Og det passet jo låtene.
– Musikalsk høres det ut som om Blues Pills hører hjemme i perioden 1969 – 1970, men da var vel knapt dine foreldre påtenkt en gang! Hvordan har det seg?
– Njah, de var vel såvidt født da! Men vi har kommet frem til at alle våre respektive foreldre er særdeles musikkinteresserte, og de spilte masse 60- og 70-tallsmusikk for oss da vi var små. Så vi har fått denslags musikk inn med morsmelka! Spesielt Fleetwood Macs album «Then Play On» fra 1969 har påvirket oss alle i bandet veldig, noe du kanskje kan høre i musikken vår.
– Ja, særlig Dorians gitarspill oser av Peter Green. Så du er ikke særlig inspirert av Lady Gaga og Rihanna?
– Haha, absolutt ikke!
– Derimot blir du i anmeldelser og kritikker sammenlignet med Janis Joplin.
– Ja, jeg har registrert det – og det føles helt sjukt! Det er jo utrolig gøy at folk tenker sånn, men jeg synes ikke selv at meg og Janis Joplin har like stemmer. Vi har kanskje litt likt volum på stemmen, eller lik fremførelse? Jeg vet ikke.
– Hu hadde muligens røkt noen flere sigaretter og drukket mere whiskey enn deg.
– Nettopp! Der ligger ulikheten!
– Men var Janis en inspirasjonskilde for deg?
– Absolutt! Henne, og Aretha Franklin hørte jeg mye på da jeg var yngre. Jeg sang mye soul og blues i band da jeg gikk på gymnaset og høyskolen.
– Så du har vært aktiv i band før Blues Pills?
– Joda, jeg gikk musikkgymnaset i Östersund, men de bandene var ganske uambisiøse, og øvde bare for moro skyld et par kvelder i uken. Men det var her at jeg ble overtalt til å synge på noen gamle Black Sabbath-låter, og da oppdaget jeg en helt ny verden. Derifra ble det mer rock og hardere musikk.
– Det blir kanskje ikke så lange konserter med kun to EP-utgivelser bak dere?
– Vi pleier vanligvis å spille rundt en time, men i kveld kommer vi nok til å strekke låtene litt og gjøre mer improvisasjoner enn det vi har gjort tidligere – vi får se hva som skjer!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014
