Lørdag 08.april 2011
Blackfield, hjertebarnet til Porcupine Trees hovedmann Steven Wilson og den israelske superstjernen Aviv Geffen, har etter fire års avbrekk kommet igang igjen med ny skive, og med de samme israelske bandmedlemmer som på de forrige konsertene i 2007. Og de er mektig stolte av sitt nye opus «Welcome To My DNA», noe de understreker med å spille ti av elleve låter derifra.
Jeg slutter aldri å bli fascinert over kontrasten mellom de selverklærte sjelebrødrene Wilson og Geffen. Der den bebrillede Wilson ser ut som om han akkurat har snubla ut av senga og rusler barbeint på scenen i jeans og t-skjorte, er Geffen den gjennomført flamboyante og glamorøse, i helsvart med en jakke dekorert med røde juletrelys på første låt. Heldigvis hadde han droppet den vanlige glittermascaraen i dag. Det var derimot umulig å ikke legge merke til den elektriske kjemien mellom Geffen og Wilson, det skjøt formelig gnister mellom dem på scenen. Ingen av de er noen store vokalister, men de utfyller hverandre meget bra. Og det faktum at Wilson legger monstersuksessen Porcupine Tree på is i ett år for å fokusere på Blackfield og turnere med fire israelere, sier sitt om hvor stor tro han har på dette, og med god grunn. Der Porcupine har lange progressive låter med tidvis sinte gitarer og stadige taktskifter, serverer Blackfield melodiøse melankolske poplåter på max fire minutter. Fellesnevneren er den mørke stemningen og dystre tekstene.
Starten på konserten i Wilsons hjemby London låt litt famlende, og publikum virket noe avventende, muligens fordi syv av de første ni låtene var fra den splitter nye skiva som på ingen måte fester seg umiddelbart. Men det løsnet etter en snau halvtime, da tittellåta «DNA» og den Beatles-aktige «Rising Of The Tide» skapte pur magi, og deretter kom perlene fra de to første skivene. «Once», «The Hole In Me» og «Miss U» ga publikum det de kom for, mens den nye «Oxygen» viste seg som en kommende klassiker også i livesammenheng. De avsluttet settet med den nydelige «Where Is My Love?» og den besynderlige skrekkfilmmusikkaktige «Dissolving With The Night» før de sa takk for seg. Da var det bare gått 75 minutter, så ingen av de 1600 i publikum lot seg lure til å gå hjem. Og selvsagt fikk vi «Hello» med Steven Wilsons mest gilmourske gitarsolo noensinne, Geffens glansnummer «End Of The World» og allsangavslutningen «Cloudy Now» komplett med gåsehud og blanke øyne.
Strålende. 5/6
Tekst & foto: Geir Amundsen
Les intervju med Aviv Geffen her – og med Steven Wilson her