Sørstatsguttene i Black Stone Cherry kom i april 2016 med sin femte skive, «Kentucky». Da de besøkte Oslo, benyttet vi anledningen til å sette oss ned med gitarist Ben Wells og slå av en prat et par timer før de gikk på scenen foran et fullsatt John Dee.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Mike Rodway
Livefoto: Ellen Palmeira
– Velkommen tilbake til Oslo! Hvordan har Europaturneen vært hittil?
– Takk takk! Vi kom til Europa i midten av januar og gjorde en del promo før vi startet «Carnival Of Madness»-turneen i Storbritannia. De siste to ukene har vi turnert på egen hånd i Europa, og det går veldig bra, stort sett utsolgt hver kveld.
– I Storbritannia turnerte dere sammen med Shinedown og Halestorm, to band dere har turnert sammen med tidligere. Var det bandet som inviterte med seg disse to, eller er det managementet som har sydd sammen denne pakken?
– Vi har samme management, så det er grunnen til at vi har turnert sammen tidligere. Det er så mye enklere når alle bandene er under samme paraply! Vi kommer veldig godt overens med både gutta i Shinedown og Halestorm, vi har kjent begge i mange år. Vi har også med oss et nytt band som heter Highly Suspect, som har vært et friskt pust. «Carnival Of Madness» er en turne som har tråklet seg gjennom Statene i flere år, men alltid med ulike band, så det var utrolig kult for oss å bli bedt om å være hovedattraksjonen når turneen omsider skulle over til Europa for første gang.
– Jeg trodde Shinedown var vesentlig større enn Black Stone Cherry kommersiellt sett?
– Ja, i Statene er de svære, de har multiple hits og trekker titusen på hver konsert. I Europa har de ikke slått helt igjennom, men i Storbritannia spesielt har vi gjort det meget bra, så derfor ble vi bedt om å være headliners.
– Skiva («Kentucky», anmeldt her!) kommer ikke før i om halvannen måned, likevel turnerer dere nå – ble skiva forsinket?
– Nei, det har hele tiden vært planen å gjøre «Carnival…»-turneen i Storbritannia i slutten av januar. Vi bare slang på noen konserter på kontinentet når vi først var i Europa, det var en bra anledning til å besøke noen land som vi ikke har vært så ofte i og gjøre litt intervjuer og promo. Skiva kommer ut i april, og når fansen har fått tid til å bli kjent med den, kommer vi tilbake og gjør en lengre turne – antagelig på nyåret 2017.
– Hvordan er det å komme til Norge og spille foran 3-400 på samme klubben dere spilte på i 2009, bare et par uker at dere har spilt foran tusener av fans i Storbritannia? Er det vanskelig å motivere seg til å spille i det minste lokalet på turneen?
– Storbritannia er helt klart vårt største marked i Europa, som du sier, med Tyskland og Italia like bak – der spiller vi på steder som tar 2-3000 mennesker. Det skandinaviske markedet har vært mer tungrodd for oss, antall fans har ikke vokst så mye, men vi har heller ikke vært her så ofte. Og da er det naturlig at vi må jekke oss ned et par hakk. Vi vet at hvis vi gjør en god jobb her, så lønner det seg i lengden, og dermed har ikke noe problem med å motivere oss til å spille for et mindre publikum nå enn for to uker siden i England. Og de 3-400 som har kjøpt billett her i Oslo er sikkert like store fans av musikken vår som det britene er – og da skal de selvsagt ikke få noen andrerangs opptreden av oss selv om de ikke er like mange. De er ikke deres feil at ikke flere har møtt opp.
– Dette er tredje gang dere er i Oslo, så vidt jeg vet.
– Det er andre gang her på John Dee ihvertfall?
– Pluss at dere spilte med Alter Bridge i etasjen over i 2011.
– Ja, riktig! Det var en knallturne!
– Den nye skiva har fått tittelen «Kentucky». Hvorfor?
– Fordi det er der vi kommer fra. Og vi bor der alle fire. Vi er stolte av hjemstaten vår, og hjembyen vår. Vi spilte inn denne skiva hjemme i Kentucky, i likhet med førsteskiva vår, så det føles som om ringen er sluttet nå. Det ga full mening å kalle skiva «Kentucky».
– Det virker som om annenhver musiker jeg snakker med for tiden bor i Nashville! Er det USA nye musikkhovedstad?
– Ja, det er det! Det er en herlig by som har blitt det som Los Angeles var på 70- og 80-tallet…
– Og Seattle var på 90-tallet.
– Nettopp. Det er dit alle trekker nå, fordi det har et pulserende musikkmiljø. Mange av de beste studioene og produsentene holder til der, og landets beste låtskrivere bor der. Selv om det ligger i en annen delstat, bor vi ikke mer enn en time fra Nashville, så jeg er der ganske ofte.
– Men dere kommer aldri til å flytte dit, eller til Los Angeles, har jeg skjønt.
– Haha, nei, vi er Kentuckygutter, 100%!
– Denne skiva er på mange måter tilbake til røttene for dere, med samme studio og samme lydtekniker som på førsteskiva, etter å ha spilt inn de neste skivene i Los Angeles og Nashville?
– Ja, det kan du si. Da vi startet, var det bare oss fire. Vi lagde sangene uten ekstern hjelp, og spilte de inn selv. Nå er vi tilbake der, og det er vi helt komfortable med.
– Men hvis dere kunne valgt produsent fra øverste hylle, ville dere likevel valgt å produsere denne skiva selv?
– Ja. Det hadde vi bestemt oss for, vi føler ikke at vi trenger noen til å gjøre den jobben for oss lenger. Vi vet hvordan Black Stone Cherry skal låte, og hva fansen vår liker, så dermed var det mest logisk å gjøre det på egen hånd.
– Så hva om Rick Rubin eller Mutt Lange eller Bob Ezrin hadde ringt og tilbydd sine tjenester gratis?
– Det er jo flinke folk, men bandet vårt foretrekker nå å gjøre ting selv og ikke ha noen som forteller oss hva vi skal gjøre og hvordan vi bør låte.
– Hva om Jimmy Page ringte?
– Da måtte vi nok ha revurdert vår innstilling, hahaha!
– Dette er kanskje den tyngste og hardeste skiva deres noensinne. Var det et bevisst valg?
– Tja, det skyldes kanskje at vi har gjort ting selv. Vi har ikke hatt noen produsent som har prøvd å dra oss i en kommersiell retning, vi har ikke skrevet noen låter med tanke på radiospilling, og vårt nye plateselskap Mascot har latt oss være oss selv. Vi har skrevet låtene på øvingslokalet og spilt de sammen der, så dermed er alt blitt veldig konsist, det er utelukkende låter som vi uten problemer kan fremføre live på en scene. Så det er en helt naturlig utvikling. Det er den type band vi er.
– Føler du at noen av de tidligere skivene var overprodusert, eller at dere ble dyttet i en for kommersiell retning?
– Tja, noen av de er definitivt produsert, og jeg skal ikke nekte for at vi har skrevet låter for å få en hit og bli spilt på radioen – det er fortsatt ekstremt viktig i statene hvis du skal slå igjennom. Men samtidig er jeg fortsatt veldig stolt av alle skivene våre, det er masse knallbra låter på alle, men denne gang ville vi altså gå litt tilbake til røttene, og lage en skive som ikke var for polert eller produsert – bare en steintøff rockeskive.
– En låt som «Long Ride» har definitivt radiopotensiale.
– Det har den! Og det er ikke sånn at vi ikke liker melodiøse låter med fengende refrenger, men vi har bare ikke skrevet de bevisst med tanke på radio denne gangen. Får vi en hit, så er det flott, men det er ikke det vi har lagt opp til.
– Hva med den siste låta på skiva, «The Rambler»? Jeg har skjønt at den betyr mye for dere.
– Det er en veldig spesiell låt for oss, ja. Mesteparten av den låta ble opprinnelig skrevet av en kar som heter Jasin Todd, som var den første gitaristen i Shinedown. Han spiller nå i et annet band som åpnet for oss i USA i fjor sommer. En kveld spilte han oss utkastet til en ny låt han jobbet med. Vi syntes det låt veldig lovende, og spurte om vi kunne hjelpe ham å gjøre den ferdig. Så vi lagde broen på låta og endret litt på teksten. Det er en av to nye låter som vi har spilt på denne turneen, og folk har tatt særdeles godt imot den.
– På en måte er det skivas tittelspor.
– Ja, for den omhandler det livet vi fører som turnerende musikere. Det er blitt en svært personlig låt for oss, men som folk likevel vil kunne relatere seg til.
– Noen andre låter på skiva du er spesielt fornøyd med?
– Oooh…nesten umulig å si… alle! «In Our Dreams» er en låt som vi skrev i 2010, som vi ville ha med på de to forrige skivene, men produsentene og plateselskapet var ikke enige. Så nå er den endelig her. «Rescue Me» og «Shakin’ My Cage»er knall, og på «Soul Machine» har vi for første gang dratt inn blåsere og kvinnelig kor, og det har blitt en låt jeg er veldig stolt av.
– Dere har også covra «War».
– Ja, opprinnelig gjorde vi det med tanke på en B-side. Men etter at vi hadde spilt den inn og hørt resultatet, var vi enige om at den måtte på skiva.
– Var det en låt dere var fans av?
– Joda, vi shufflet igjennom noen gamle skiver, og da «War» kom på, sa vi alle ‘Den må vi gjøre!‘. Og det er ganske kult fordi mange av våre yngre fans har aldri hørt denne låta før og tror det er vår låt!
– Er du mest kjent med originalen eller Springsteens versjon? Eller Frankie Goes To Hollywood-versjonen?
– Haha! Jeg er oppvokst med Edwin Starrs original, det er den eneste versjonen jeg kan huske å ha hørt.
– Hver eneste egenkomponert låt på alle skivene deres er kreditert Black Stone Cherry. Betyr det at dere alle fire er involvert i den kreative prosessen med å skrive samtlige låter?
– Det betyr nettopp det! Dette bandet er et ekte demokrati, alle har et ord med i laget på alt fra tekster til platecover.
– Hender det aldri at en av dere kommer på øvingslokalet og presenterer en ferdigskrevet låt for de andre?
– Nei, fordi vi ønsker innspill fra de andre tre! Selvsagt hender det at en av oss kommer med det gitarriff eller et refreng eller noen tekststrofer, men så tar bandet over, omarrangerer det og gjør det til en ferdig låt. Det skjer aldri at en av oss kommer med en låt som er 100% ferdig – alle bidrar for å gjøre låta bedre.
– Og du kan heller ikke se for deg at det en vakker dag kommer en Black Stone Cherry-låt kun kreditert til f.eks. «Robertson/Wells» ?
– Nei.
– Det er ganske oppsiktsvekkende! Dette bandet fremstår mer som en sammensveisa vennegjeng eller en famile enn som et rockeband!
– Ja, men det er vi! Vi er venner først, deretter rockeband. Sånn har det vært fra Dag 1, og det er det som har drevet oss fremover. Vi omgås hele tiden også utenfor bandet – vi trives sammen og er hverandres beste venner.
– På et eller annet tidspunkt kommer antagelig en av dere til å si ‘Sorry gutta, jeg kan ikke gjøre dette mer, jeg må prioritere kona og ungene!’ Men jeg kan ikke forestille meg Black Stone Cherry med ny vokalist eller ny trommis.
– Nei, vi ville aldri fått inn et nytt bandmedlem, vi er altfor sammensveiset. Nå er vi jo alle gift og har familier. Alle har barn unntatt meg, jeg og kona har bare en hund foreløbig. Og selvsagt savner vi familiene og vil hjem etter noen uker på turne, og derfor prøver vi å ikke være borte for lenge. Helst ikke mer enn en måned før vi tar en pause og drar hjem noen uker. Vi sørger for å ikke brenne oss ut.
– Hvor lenge har dere turnert nå?
– Dette er en av de lengste turneene våre, rundt seks og en halv uke, så vi begynner å bli ganske klare for å dra hjem nå. Så skal vi ha en måned fri før vi begynner å turnere i statene.
– Du nevnte nytt plateselskap på denne skiva. Dere har byttet fra det gamle metalselskapet Roadrunner til det mindre bluesrock-assosierte selskapet Mascot.
– Ja, Mascot føltes som et riktig valg for oss. De er veldig lidenskapelige for det de gjør. På de store plateselskapene kan et band som oss drukne litt i mengden – men her blir vi tatt godt hånd om og får personlig oppfølging.
– På denne turneen har dere hver kveld avsluttet med en cover av Motörheads «Ace Of Spades» – er dere alle fans av Motörhead?
– I mer eller mindre grad – vi har alle fire enormt stor respekt for Motörhead i det minste. Vi turnerte sammen med de i 2009, og det var usedvanlig lærerikt for et såpass ferskt band som oss å spille foran deres fans hver kveld, og prøve å vinne deres anerkjennelse. Etter at Lemmy døde nå i jula, føltes det som en helt naturlig ting for oss å vise vår respekt med å spille en av hans låter. Og den går rett hjem, fansen elsker det!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2016