Mascot
Du snakker om den perfekte symbiose over ting jeg ikke liker, det Kentucky-baserte bandet. Sørstatsrock, stoner og glattprodusert amerikansk musikk er nemlig en uhellig treenighet av lyd jeg vanligvis skyr som pesten bortsett fra noen veldig få spesielle unntak – og samtidig begreper som fint kan beskrive Black Stone Cherry, så dette var litt av en utfordring for meg å mene noe objektivt om.
Det første først – dette er så til de grader dørgandes kjedelig for meg at jeg måtte ta for meg skive i tre omganger for å komme igjennom. Samtidig høres det tydelig at dette er et band bestående av noen meget dyktige musikere og habile låtskriver, så det at musikken ikke tiltaler meg personlig i det hele tatt er egentlig ikke deres feil. Vil trekke frem de låtene som jeg kjenner stikker seg frem da jeg ikke orker å gå innom samtlige 13 spor på albumets veldig lange 47 minutters spilletid, nemlig singelen «Again», freseren «Ride» der de endelig tråkker litt på gasspedalen og ELO-coveren «Don’t Bring Me Down» som samtidig gir et nikk til eviggrønne ZZ Top. Dette er rock i meget høy klasse, mens den kvalme balladen «If My Hearts Had Wings» fint kunne ha erstattet «It Must Have Been Love» i «Pretty Woman» uten å ha blitt i nærheten av samme smash-hit.
«The Human Condition» er utvilsomt en bra skive utført av et bra band, men bare ikke for meg. Fansen derimot tipper jeg vil være meget fornøyde.
4/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 30.oktober 2020