Nuclear Blast
Mye har vært skrevet om den siste versjonen av Thin Lizzys metamorfose til Black Star Riders, og debutskiva deres fra 2013 ble riktignok innspilt i den hensikt at det skulle være den første nye Thin Lizzy-skiva på 30 år. Men den holdt mål – den gjorde overhodet ikke skam på navnet de valgte å ikke bruke, og Phil Lynott gliste og applauderte garantert høylydt der nede i flammene. Nå er Black Star Riders klar med oppfølgeren, og det virker som om de denne gangen ikke har tatt så mye hensyn til at det skal låte som klassisk Lizzy – selv om flere av låtene likevel har Lynotts ånd svevende over seg. Dette gjelder først og fremst åpningslåta og tittelsporet «The Killer Instinct» – en gladrocker som kunne glidd rett inn på «Renegade» eller «Chinatown» – og den særs keltisklydende «Soldierstown». Sistnevnte er også muligens skivas høydepunkt, det lukter sterkt av klassikere som «Emerald» uten å være plagiat. Men dette er en skive nærmest uten dødpunkter! «Bullet Blues» har et trøkk og et driv som gjør den til en låt som førsteskiva ville hatt godt av, «Finest Hour» har en lekker popmelodi i en ellers bluesinspirert rocker, og den like lekre gitarsoloen på «Charlie I Gotta Go» kunne vært henta rett fra «Johnny The Fox»-skiva. Det seksminutters eposet «Blindsided» åpner med akustiske gitarer mens Ricky Warwick maler frem en trist historie etterhvert som låta bygger seg opp til et eksplosivt mellomparti.
«Through The Motions» er nok en steintøff rocker hvor Warwick igjen kanaliserer sin indre Lynott, og jeg gleder meg som en unge til å høre avsluttende «You Little Liar» fra scenen. Full kudos til Warwick – nå er han ikke lenger bare ‘Han som synger Lizzylåter i bandet til Scott Gorham’, nå har han etablert seg som Frontmannen i Black Star Riders, og står stødig der. De interessante tekstene hans gir denne skiva en ekstra dimensjon. Gitarene til Gorham og Damon Johnson må også hylles, både de tostemte soloene og den individuelle innsatsen gnistrer. Den eneste jeg stiller et spørsmålstegn med i dette bandet, er trommis Jimmy DeGrasso. En kurant nok metal-trommis, men han er ikke nærheten av å oppnå den samme groovy shufflen som hans uforlignelige forgjenger Brian Downey.
Bandet som de fleste fnyste av da planene om plateinnspilling ble annonsert, har med bravur ikke bare klart å følge opp det sterke debutalbumet, men overgått det med god margin. Musikkåret 2015 har åpnet uhyre sterkt med en rekke knallbra utgivelser, men dette er likevel en skive som godt kan befinne seg på manges Topp 10-lister mot slutten av året. (Les intervju med Ricky Warwick her!)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 20.februar 2015