Tekst: Anne-Marie Forker
Foto: Robert John, Geir Kihle Hanssen
Black Star Riders, nå med den nye gitaristen Christian Martucci i rekkene, slipper sitt fjerde album “Another State of Grace” i september. Vi ringte vokalist og frontmann Ricky Warwick for en prat om den nye skiva, Thin Lizzy’s “Black Rose” og for å høre planene om en ny soloskive.
– Hva legger du i uttrykket “State of Grace”?
– Haha, jeg aner ikke! Men låta i seg selv handler om å komme seg vekk fra problemene sine. Du kan flytte eller du kan flykte, men hvis du ikke har fred med deg selv kommer bare problemene til å bli med deg hvor enn du drar. Det spiller ingen rolle hvilken kultur du kommer fra eller hva situasjonen din er – hvis du er i vanskeligheter og prøver å flykte fra det, så kommer det alltid til å innhente deg før eller senere, og da må du hanskes med det. Så det er hva “Another State of Grace” handler om. Kanskje du burde flytte til et annet land for å finne sinnsroen, eller kanskje du bare trenger å finne det i deg selv.
– Terri Hooley [grunnleggeren av Good Vibrations platebutikk og plateselskap, som har band som The Undertones] sa en gang at “New York hadde bandene, London hadde trendene, og Belfast hadde grunnene” om punkrocken og The Troubles. Og jeg får litt den følelsen fra “Another State of Grace”. Er det en liten hyllest til punken der?
– Terri Hooley! For en legende, for en mann! Jeg vokste jo opp I Nord-Irland på 70- og 80-tallet og flyttet til Skottland da jeg var 15 – selv om Skottland ikke hadde like mye vold så hadde det likevel de religiøse motsetningene – men du innser ikke hva som skjer når du er en guttunge fordi det er det normale for deg, du kjenner ikke til noe annet. Det er først når du er eldre at du kan se tilbake og tenke at ‘Fy faen, det var jo galskap!’. Det var en merkelig periode som vi måtte takle og holde ut med. Det pågikk en krig, men innstillingen mot Nord-Irland var tilsynelatende mer at det var en litt ubehagelig situasjon. Hvorfor ble ikke mer gjort for å ende denne konflikten? Folk ble drept! Vi ble behandlet som den plagsomme delen av Storbritannia som alle bare ville skulle bli stille. Nå som jeg er eldre og har kommet meg videre i livet, husker jeg stadig mer av dette. Du er et produkt av din kultur og hvordan du har vokst opp, og jeg skriver om det jeg kjenner til – og det er hva jeg gjør nå.
– Gitarlyden til Christian Martucci på skiva er gnistrende! Hvordan har det vært å jobbe med ham?
– Det har fungert helt strålende, Christian er en juvel! Han er en slimrende guitarist og en herlig fyr som passer perfekt inn i gjengen. Ikke bare Christian, men også Scott Gorham spiller på sitt ypperste på denne skiva. De to har funnet et samspill, og jeg har aldri sett Scott så oppildnet – og jeg har kjent ham i årevis. Han er i fyr og flamme her. Bare det å sitte i studio og observer mens disse to lot ideene flomme var inspirerende. Den stemninga føler jeg også er tydelig på skiva. Faktisk spiller også jeg mer gitar på denne skiva enn jeg har gjort på noen av de tre foregående, så det er definitivt en god kjemi mellom oss tre, så takk for at du sier det, det betyr mye for oss!
– Har dere gjort noe annerledes enn tidligere når dere har lagd denne skiva?
– Hovedlåtskriveren i bandet har alltid vært meg, så der er det ikke noe nytt, men nye personligheter i bandet utgjør jo alltid en forskjell, og jeg føler at vi har blitt sterkere av disse endringene. Vi låter bedre enn noensinne.
– Klarer du plukke ut et par favoritter på skiva?
– Haha, det er som å velge en favoritt blant barna dine! Men den som kanskje betyr mest for meg, er “Why Do You Love Your Guns?”, som er en dyp, meningsfull og personlig låt. “Underneath the Afterglow” er en låt Scott kom med i siste liten for å få med på skiva, og jeg lagde kjapt melodien og teksten til den, fantastisk låt! “Tonight the Moonlight Let Me Down” er også en herlig, oppløftende låt som låter veldig fresk.
– Du spiller med Thin Lizzy på Steelhouse Festival i Wales, for 40-årsjubileet til “Black Rose”. Noen låter her som du gleder deg til å spille?
– Jeg har tatovert “Do Anything You Want To” på leggen min fordi den låta betyr så mye for meg. Siden vi begynte å øve på disse låtene har jeg virkelig kost meg med å synge “The Toughest Street in Town”, som er en knallåt som vi aldri har spilt live før, så det er jo spennende. Og “Sarah” er en nydelig låt som jeg heller ikke kan vente med å få spille!
– Er dette slutten for Thin Lizzy, eller blir det flere konserter i fremtiden?
– Thin Lizzy turnerer egentlig ikke lenger, det er bare en konsert her og der, og slik tror jeg det kommer til å fortsette, med noen få sporadiske konserter i året eller annethvert år.
– Du har et utrolig travelt program, ikke bare med to band og en solokarriere, men også med den fascinerende dokumentaren “Rock n Roll Highway”. Hvordan har det eventyret vært?
– Det har vært utrolig, og veldig lærerikt. Ulster Scots musikk har alltid stått mitt hjerte nær. Det har vært en magisk reise å se hvor stor innflytelse musikken hans har hatt, og jeg har kost meg med å lage den dokumentaren. Hver dag oppdaget vi noe nytt. Vi dro blant annet til Patsy Kline’s fødested, en stor opplevelse for meg.
– Noen planer for solokarrieren din?
– Ja, det har jeg! Jeg har en soloskive ferdig innspilt, som jeg har lagd sammen med Keith Nelson fra Buckcherry. Den blir antagelig ikke utgitt før i 2021, med en gang Black Star Riders er ferdig med å turnere “Another State of Grace”. Med en gang jeg har tid og anledning så skal jeg utgi den og turnere skiva.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019