BMG
Da jeg som 13-åring oppdaget Black Sabbath, var det «Forbidden» som var den nyeste utgivelsen. Det var det albumet jeg ble servert en sen novemberkveld på Music Box på Nordbyen kjøpesenter. Det var den som først snudde min oppfattelse av hva tungrock utenfor Maiden-tradisjonen kunne være, som satte fantasien i gang og som utfordret min opplevelse av kromatikk. Ikke at jeg klarte å sette ord på alt dette da, men at noe endret seg inni meg hersker det ingen tvil om. Som sagt var «Forbidden» ny på dette tidspunktet og kostet selvsagt fullpris. Med begrensede midler tilgjengelig, var det «Dehumanizer» til Nice Price som ble med meg hjem den kvelden, og det utviklet seg til å bli en helt annen historie, som jeg skal ignorere totalt nå.
I årevis har Tony Martin-årene i Black Sabbath blitt undervurdert og oversett av mange såkalte fans, samtidig som flere av tidligere medlemmer av bandet aktivt har gått inn for å snakke ned og sabotere det Iommi gjorde i disse årene. (Les Tony Martins egen oppsummering av disse årene i dette intervjuet!) Jeg kan forstå at bandets indre prosesser har skapt bitterhet og sterke følelser, men jeg mistenker at mye av dette rett og slett skyldes kvaliteten på musikken som ble lagd.
Man skal ikke mange minuttene ut i «Headless Cross» (1989) før man skjønner at man har å gjøre med et av de sterkeste albumene i bandets katalog. Mystikken, stemningen, tonaliteten, riffene og den tidsriktige mixen skaper en enestående atmosfære som, da den kom, både er perfekt tilpasset samtidens tendenser samtidig som den ivaretar bandets særegenhet. Kun Sabbath er Sabbath, og det handler faktisk kun om én manns visjon. Den mannen er Tony Iommi, og selv om mange aldri slutter å tyte om Ozzy sitt evinnelige gnål, kunne aldri «No Rest For The Wicked» vært et Sabbath-album når «Headless Cross» aldri kunne vært noe annet!
Denne remastrede utgaven er på mange måter selve juvelen i kronen hva denne boksen angår, og det er nok flere som deler min vurdering her ettersom replikaer av både turneprogrammet fra turneen og en stor poster med covermotivet er en del av boksens innhold.
B-siden fra «Headless Cross»-singelen, «Cloak and Dagger» er lagt til som bonus på CD-en her og den gjør seg absolutt bedre som bonusspor enn mye annet man har blitt servert opp gjennom årene. Den er faktisk en heftig liten blueslåt som definitivt passer fint på skiva som helhet. Om plasseringen etter det magiske eposet «Nightwing» er den beste løsningen er jeg muligens ikke like sikker på.
«Tyr» (1990) kommer hakk i hæl, og med et av tidenes sterkeste åpningsspor la de lista urealistisk høyt for seg selv,- og alle andre. Er det mulig? Tydeligvis. Og for en vokalist Tony Martin var rundt denne tiden! Jeg klarer knapt å fatte det. Albumet flater litt ut etter hvert som vi vet godt, men høydepunktene er egentlig mange her. Jeg skulle mene at doom-mesterverket «The Sabbath Stones» skulle få det til å skjelve godt i buksene på både det ene og det andre hippe stonerbandet! Det er sånn de store gutta gjør det, vet du!
Mastringen har gitt en ny størrelse til mixen, og både bassen til Neil Murray og de fantastiske trommene til Cozy Powell gnistrer som aldri før. Jeg vet at en masteringprosess i hovedsak dreier seg om justering av volum på det allerede mixede stereosporet, men med dagens teknologi er det nok både det ene og det andre man kan utrette, og denne nye utgivelsen av «Tyr» nyter overraskende godt av dette.
Etter «Tyr» kom Little Big Daddy tilbake ett års tid, og la verden i grus atter en gang, men det kapittelet hopper vi bukk over nå, og vi dundrer videre i den mildt sagt uoversiktlige historien og blir møtt av en brennende engel, en tidligere Rainbow-trommis, en returnerende Tony Martin og selveste Geezer Butler. «Cross Purposes» (1994) får oss til å sitte hjelpeløse i stolen og lure på hva som traff. Etter en overveldende åpning med «I Witness» blir vi servert «Cross of Thorns» som i all beskjedenhet må kunne sies å være en av Black Sabbaths sterkeste låter uansett periode eller vokalist. Folk som foretrekker «Paranoid», «St. Vitus Dance» eller «Never Say Die» over denne låten trenger umiddelbar musikalsk førstehjelp!
Igjen merkes det at det er justert og jobbet med lyden da den allerede perfekte soniske profilen er dypere og fyldigere. Låter som «Virtual Death», «The Hand That Rocks The Cradle» og «Psychophobia» klarer på mystisk vis å kombinere arven fra «Headless Cross» og «Tyr» med den rå tilnærmingen de hadde på «Dehumanizer». Rått er det definitivt, men også skremmende grandiost og episk. Jeg kan dessuten meddele at den litt mp3-aktige gitarlyden på «Evil Eye» er borte for godt! Takk!
Så til boksens største overraskelsesmoment: remixen av den uglesette og misforståtte «Forbidden». Som nevnt tidligere startet mitt kjærlighetsforhold til Black Sabbath med dette albumet, og jeg har alltid likt skiva for det den har vært. Mange plasserer den langt nede på rangeringen og det har som regel blitt forklart med den tørre mixen til produsent Ernie C. Sett i lys av 90-tallets produksjonstrender var den nok et forsøk på å gi bandet et slags «moderne» preg, men fansen var ikke der, samtidig som fans av mer aktuelle band som Soundgarden og Alice in Chains ikke var interessert i et nytt Sabbath album.
Blant annet derfor har denne skiva endt opp i skyggen av «Heaven And Hell», «Sabbath Bloody Sabbath», «Headless Cross» og de andre klassikerne. Inntil nå! Tony Iommi har lenge ytret et ønske om å remixe «Forbidden» fra scratch, og med god hjelp av Mike Exeter har han endelig fått det til.
Å oppleve denne nye versjonen er som å høre et ferdig album etter å ha kjent til råmixene eller demoene i årevis. Det kommer frem ord jeg aldri har merket meg, trommene høres endelig massive ut, gitarene koker og befinner seg nå rett i ansiktet ditt … generelt høres det ut som et helt nytt album!
Det er ingen hemmelighet lenger at en gjenforening med Ozzy kun var halvannet år unna da «Forbidden» så dagens lys i 1995, og at det hele på sett og vis var et album som på lik linje med «Carnival of Souls» med KISS var dømt til å dø en stille død, men her gjenoppstår det i all sin sorte prakt! «Guilty as Hell», tittelkuttet og den grenseløse avslutningen med «Kiss of Death» er gåsehudfrembringende som kun Black Sabbath kan. Jeg er virkelig overbevist på ny!
Jeg har sammenliknet mine originale CDer og vinyler med disse nye utgavene, og jeg må si at det høres ut som mastringen er gjort med en overveldende stor respekt for originalversjonene. Du vil kjenne igjen de tre remasterne, men du vil garantert merke deg og kose deg med den nye klarheten og dybden. Skivene er sånn sett seg selv like stort sett, med unntak av «Forbidden» da selvsagt.
Boksen er fylt opp med en replika av turneprogrammet fra 1989, en grundig bok full av arkivmateriale og «the full story» og en snasen «Headless Cross»poster som er sinnssykt overdimensjonert i LP-boksen.
Så, er det egentlig noe å furte over her? Ikke en dritt! Vel, kanskje for Ozzy-puristene som nå må innse at de har tatt feil hele tiden!
Praise Iommi!
Henning Haugsnes Kaupang