Black Paisley
Jeg lar meg opplyse om at dette er svenskenes tredje skive, etter at de ga opp coverband-tilværelsen og heller satsa på låter av eget bryst i ’17. Dette har glatt og elegant gått totalt under min radar, men det menes at de to foregående skivene har vært ganske så radioflørtende og keyboarddrevet mykrock. Besetninga har stadig skifta, og før årets slipp har de sogår huka tak i Electric Boys-gitarist Franco Santunione på permanent basis. Med dette har stilen endret seg mer mot et gitardrevet sound, og en kan undres hvorfor de samtidig ikke har skifta navn til Black Tiger – det er nemlig ganske nøyaktig der de nå stilmessig ligger; som en høyst vital og livsberettiget pastisj av Y&Ts legendariske ’82-klassiker. ”Rambler” minner i grunnen i ett og alt om denne, og om man legger inn en dæsj tidlig Foreigner i potten, er man farlig nær en fullbeskrivelse. Det synes likevel ikke som om de har hatt dette som et bevisst mål, de legger mer sjel og hjerte i dette her enn som så, og de kommer ut på andre sida med ei solid samling tøffe låter, framført med en sjølsikker lekenhet i flott balanse mellom det sultne og det erfarne. Produksjonen er holdt kledelig tørr og direkte, og bandet overbeviser uten at de føler seg nødt til å til en hver tid måtte overforklare hvor flinke de er. Låtene er gjennomgående både gode og godt nok variert, men der de heller mest mot det radiovennlige og dursnille, bikker det her og der bittelitt over i det noe lettkjøpte og smått banale. Dette er uansett småpirk, for jeg lar meg lett lede til å skulle plukke fram igjen denne her, også etter deadline – og det er det så visst ikke alle skiver som opplever.
4,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 11.desember