23.september 1966 landet Jimi Hendrix i London, og innen han døde i samme by fire år senere hadde han forandret rocken for alltid. Han kan vel best beskrives som et fenomen og et som verden aldri vil se maken til igjen. I løpet av sin unike, men så alt for korte karriere, hadde Jimi Hendrix to band i ryggen; The Jimi Hendrix Experience og Band of Gypsys. Vi fikk gleden av en prat med den siste gjenlevende, Billy Cox, som spilte bass i begge bandene.
Tekst: Glenn Knudsen
– Fra de to bandene til Jimi Hendrix så er du det eneste gjenlevende medlemmet. Hvilke tanker og følelser har du rundt det nå som du nærmer deg åtti?
– Jeg hater det faktum at jeg er den siste. Det er sannheten. Jeg prøver å leve opp til det og jeg tar vare på meg selv og helsen min både for musikken sin skyld, men ikke minst for familien min som jeg elsker over alt på jord. Jeg ser fram til de neste femten eller tjue årene sammen med dem.
– Da Jimi Hendrix døde ble det raskt avskrevet som et uhell og at han druknet i sitt eget oppkast. Senere etterforskninger har vist at han nok ble drept av folk som han i løpet av sin karriere hadde havnet i unåde hos. Hans egen manager Michael Jeffery var den som hadde sterkest motiv for å ønske han drept, men han døde selv i et flykrasj i 1973, så vi får nok aldri vite hva han visste om dødsfallet. Din kjære venn og bandkollega gikk altså bort under tragiske omstendigheter allerede i 1970. Savner du han enda?
– Hver eneste dag! Jeg kan fortsatt se for meg den lille karen som jeg møtte i militæret i 1962 og som jeg etter et håndtrykk skulle dele et livslangt vennskap med. Jeg lærte veldig mye av ham, og jeg håper han lærte av meg også.
– Jimi
Hendrix ble i mai 1961 arrestert for å ha kjørt rundt i en stjålet bil.
Straffen ble at han måtte innrullere seg i militæret og i juni 1961 var han
klar for tjeneste. Jimi Hendrix ble stasjonert ved Fort Campbell i Kentucky og
her møtte han deg, Billy Cox. Det møtet skulle forandre begges deres liv for
alltid. Da dere møttes igjen i Memphis i januar 1969 hadde det jo gått noen år
siden dere var i militæret, der dere først startet band. Var det enkelt for
dere å finne tilbake til det dere hadde hatt sammen, med tanke på at han siden
sist hadde blitt det største rockeikonet på planeten?
– Ikke i det hele tatt, men jeg føler det er viktig at vi går litt tilbake i
tid her til militæret – nærmere bestemt Fort Campbell, Kentucky. Det var der vi
møttes og ble venner, så det er en viktig del av historien. Vi var begge i
101st Airborne, men da jeg nærmet meg slutten av tiden min i militæret byttet jeg
til 2nd Army. Det innebar at jeg gikk ned i lønn, men jeg fikk styre hærens
egen uteplass på området og jeg ble i praksis min egen sjef. Her kunne vi
spille sammen og øve så ofte vi kunne. Jimi Hendrix brukte å komme innom hver
morgen kl. 09.00 for å øve og etter hvert ble vi så gode at vi bestemte oss for
å starte et band sammen. Vi kalte oss The Sandpipers og senere for The King Kasuals
og begynte å spille sammen rundt omkring i området. Etter militæret fortsatte
vi å spille sammen i Clarksville, Tennessee der fikk vi spillejobb på The Pink
Poodle. Senere på en plass som het Del Morocco i Nashville, hvor vi spilte fast
i et par år med The King Kasuals. Jimi Hendrix var litt mer eventyrlysten enn det
jeg var og han ville ut i den store verden. Han prøvde først to ganger, men
mislyktes. Jeg måtte ordne alt for å få han tilbake til Nashville igjen og overbevise
de andre om å slippe han inn i bandet. Den tredje gangen han forlot Nashville
og reiste ut i verden, denne gangen med Little Richard, lyktes han. Little
Richard ville ha meg også med i bandet sitt den gangen, men jeg følte ikke at
jeg bare kunne forlate bandet vårt så jeg ba om et par uker for å ordne alt
hjemme i Nashville, men Little Richard sa at han trengte meg med det samme så
jeg takket nei.
– I år
er det femti år siden du begynte å spille sammen med Jimi Hendrix igjen etter
at han var blitt verdensstjerne. Det er også femti år siden Woodstock, som
skulle vise seg å bli en av historiens største musikkbegivenheter. Jeg har lyst
til å ta turen tilbake til 1969 og prate litt om hvordan du ble kontaktet
angående å spille sammen med Jimi Hendrix igjen, hvis det er greit?
– Jeg ble kontaktet av en venn av en venn som sa at jeg måtte komme meg til Memphis
fordi Jimi Hendrix skulle spille en konsert der og ville møte meg etterpå. Jeg
dro ned dit og møtte han der etter konserten sin. Han fortalte meg om planene
hans framover og det var sånn den flammen ble tent. Dette var i januar 1969 og
jeg reiste så hjem til Nashville med mange nye ideer og tanker i hodet. Du må
huske at jeg da hadde et eget selskap og jobbet fulltid med musikk, så jeg
hadde hendene fulle. Det var ikke bare for meg å forlate alt jeg hadde bygd opp
hjemme i Nashville. Samtidig så hadde Jimi Hendrix forpliktelser til sitt eget
band som han måtte ordne opp i før jeg kunne komme inn.
– Da
Jimi Hendrix kom til London fikk han satt sammen bandet The Jimi Hendrix
Experience bak seg, med Mitch Mitchell på trommer og Noel Redding på bass. Sammen
ga de ut de tre studioalbumene ”Are You Experienced?”, ”Axis: Bold as Love” og ”Electric
Ladyland” – som alle er tidløse klassikere. Jimi Hendrix hadde etter ”Electric
Ladyland” gått lei og følte bandet hadde begynt å repetere seg selv. Allerede i
januar 1969, bare tre måneder etter ”Electric Ladyland” kom ut uttalte Jimi
Hendrix at han ønsket å skifte retning. Han hadde også ytret et ønske om å få
inn en mer solid og robust bassist som passet bedre til retningen han ønsket å
ta musikken sin enn det Noel Redding gjorde. I følge Jimi Hendrix sine egne
memoarer var det ingen tvil om hvem den bassisten skulle være. Hva var den
første konserten dere spilte sammen etter at du hadde blitt del av bandet hans?
–
Da alt var ordnet etter møte i Memphis, gikk jeg med på å reise opp til New
York for å møte Jimi Hendrix med tanke på å spille sammen igjen. Jeg ble ikke umiddelbart
medlem av bandet hans etter møtet i Memphis. Han hadde avtaler med de han
allerede spilte sammen med i The Jimi Hendrix Experience, som var Mitch
Mitchell og Noel Redding. I mellomtiden spilte jeg sammen med Buddy Miles og
hans band mens jeg ventet på klarsignal fra Jimi Hendrix. Til slutt ordnet alt
seg og jeg var en del av bandet hans og vi kunne begynne å spille sammen igjen
– for første gang siden han reiste av sted med Little Richard i 1965. Vi satte
i gang umiddelbart og øvde sammen hele tiden, til vi ble så samspilte at vi
kunne spille live sammen igjen. Den første konserten vi gjorde som band var
faktisk Woodstock og vi endte opp med å kalle oss for Gypsy Sun and Rainbows
for anledningen. Senere det samme året fikk Jimi Hendrix trøbbel med et søksmål
mot seg etter en kontrakt han hadde signert før han ble stjerne. Vi bestemte
oss for å sette sammen et nytt band bestående av Jimi Hendrix, meg selv og
Buddy Miles på trommer for å lage en plate som ville hjelpe han ut av
problemene. Vi kortet bare ned navnet vi hadde brukt på Woodstock til Band of
Gypsys.
– Woodstock kjenner jo hele verden til og filmen som ble laget om det som skjedde der har bidratt til at den legendariske festivalen vil leve for alltid, men jeg vet at mange av artistene og bandene som spilte på Woodstock ikke syntes det var noe særlig. Det ble for stort, for hektisk og for mye gjørme. Det var vel tross alt noe sånt som en halv million mennesker tilstede på det jordet den helga. Hva syntes du om å spille på Woodstock? Det måtte jo ha vært en helt utrolig opplevelse for dere?
– Woodstock var en fantastisk og oppfriskende erfaring. Det var en unik konsert og en unik opplevelse å være en del av festivalen. Jeg elsket å spille Woodstock selv om jeg aldri hadde spilt foran så mange mennesker før. Selv om vi alle var nervøse for å spille foran så mange, så var Jimi Hendrix et geni og fortalte at alle de folkene sender oss masse god energi, så det vi gjør er å utnytte den energien og sende den tilbake til dem. Det roet oss alle ned.
– Har du noen store øyeblikk fra Woodstock for deg personlig som du ønsker å dele med oss?
– Ja, det er ett øyeblikk som stikker seg ut for meg. Jimi Hendrix startet på «Star Spangled Banner» og jeg oppfattet på et brøkdels sekund hva han ville gjøre, så jeg hev meg med han på nasjonalsangen vår. Du kan høre det på opptakene fra konserten at jeg spiller de første sekundene av sangen, men så var det noe som sa meg at her måtte jeg stoppe, så jeg stoppet og Jimi fortsatte med det som jeg mener er en av de beste tolkningene av «Star Spangled Banner» som noen gang er gjort.
– Til konserten på Woodstock hadde dere plutselig en haug med folk med i bandet. Det var vel et par karer på bongotrommer og en ekstra gitarist oppe på scenen sammen med dere? Jeg vet at Mitch Mitchell ikke var spesielt begeistret for utvidelsen av bandet, selv om det vel bare ble med den ene konserten. Hva tenkte du om valget Jimi Hendrix gjorde der?
– Jimi Hendrix ønsket rett før Woodstock å utvide bandet for å tilføre mer rytmeinstrumenter. Jeg var imot det og mente at oss som et tremannsband var den beste løsningen. Han var bandleder, så han fikk det som han ville. Etter Woodstock oppløste han det bandet, men vi brukte den ene perkusjonisten Juma Sultan på en del låter senere for å tilføre litt mer rytme, som Jimi Hendrix hadde ønsket seg. Han var veldig opptatt av rytme i musikken sin og ikke bare gitar. Ikke alle vet dette, men han var faktisk en veldig dyktig bassist og spilte bass av og til i studio også.
– Bildene fra Woodstock viser tydelig at veiene inn til festivalområdet var fullstendig tettpakket av biler og folk. Flere av artistene måtte flys inn med helikopter for å komme fram til scenen. Hvordan unngikk dere folkehavet?
– Vi kom dagen før og overnattet på en gård som lå på motsatt side fra der trafikken kom fra, så vi kom oss ganske greit til selve festivalområdet.
– Så dere noen av de andre artistene opptre?
– Vi oppholdt oss backstage ganske lenge både før og etter konserten vår og der husker jeg at vi hang med blant annet Joan Baez og Ritchie Havens, men om vi så selve konsertene husker jeg faktisk ikke. Det er femti år siden og jeg har helt ærlig ikke tenkt noe særlig på det. Du spør vanskelig nå, haha.
– Da hysteriet rundt Woodstock hadde lagt seg og dere kunne begynne å konsentrere dere om å lage musikk igjen, hvordan jobbet dere da sammen med nye låter? Klassikere som «Machine Gun» og «Message of Love» var låter som ble skrevet senere samme høsten vel?
– Vi øvde og spilte sammen hele tiden og til, som jeg nevnte. Til og med når vi var på turné hadde vi med oss en liten forsterker som vi koblet oss på og spilte med. Vi kom opp med nye ideer hele tiden og jobbet ut fra de riffene eller ’mønster’ som Jimi Hendrix kalte dem. Vi kunne ha noen sekunder fra ett opptak vi hadde gjort og så hadde vi et annet opptak som vi hadde gjort nylig, så kunne vi sette dem sammen og jobbe ut fra det. Vi drev hele tiden og eksperimenterte og jobbet med musikken vår, så vi hadde aldri en dag der vi ikke spilte.
– Hvor
forskjellig var du og Noel Redding, som spilte i The Jimi Hendrix Experience før
du kom inn i bandet? Hvordan forandret det kjemien i bandet at du kom inn,
siden du kjente Hendrix fra før? Jeg har lest at produsenten deres Eddie Kramer
har sagt at Hendrix var ekstremt glad for å ha deg med i bandet fordi dere
hadde et enestående samspill og at dere hele tiden kunne spille ut fra det den
andre spilte. Følte du det samme?
– Uten tvil ja. Jeg følte det samme for Jimi Hendrix. For å nevne et eksempel
så var det en morgen jeg satt på verandaen utenfor huset der vi øvde og spilte
et riff som jeg hadde lekt litt på med. Plutselig stakk Jimi Hendrix hodet ut
av vinduet og sa at jeg ikke måtte stoppe, fortsette med det samme riffet til
han kom ut. Så kom han løpende ut og hev seg med på riffet mitt. Det skulle vise
seg at det vi spilte på skulle til slutt bli til sangen «Dolly Dagger». Sånn
holdt vi på hele tiden og mange av sangene vi skrev sammen kom ut fra et enkelt
riff eller mønster. Når det gjelder Noel Redding så respekterte jeg måten han
spilte på enormt. Han spilte med plekter og jeg spiller med fingrene så vi var
to helt forskjellige bassister. Jeg møtte Noel Redding flere ganger og vi hadde
det alltid gøy sammen. Han var en utrolig morsom fyr. Jeg tror at det jeg
gjorde var at jeg tok Jimi Hendrix mer tilbake til røttene hans. Litt mer
R&B selv om det overhode ikke var R&B vi spilte, men det var kanskje
litt mer rytmisk enn det han gjorde før jeg kom inn i bandet.
– Hendrix
hadde i følge sine egne memoarer allerede en tittel klar for sin neste skive og
det var «First Rays of the New Rising Sun», men på grunn av kontraktsobligasjoner
etter sin død så ble albumet splittet opp i tre utgivelser. «Cry of Love» og
«Rainbow Bridge» i 1971 og så til slutt «War Heroes» i 1972. Hans egne tanker
om hvordan det neste steget for bandet hans skulle bli ble revet i biter for å
tjene mest mulig penger. Hvor langt i arbeidet med å gi uten ny plate var dere
kommet før Jimi Hendrix så tragisk gikk bort 18. september 1970? Jeg har lest
at bandet etter hvert også skulle hete Cry of Love, stemmer det?
– Bandet het aldri The Cry of Love. Det var etter Jimi Hendrix var død at noen
i et eller annet plateselskap brukte navnet det navnet om oss, men jeg var
aldri i et band som het Cry of Love. Vi het The Jimi Hendrix Experience. La meg
fortelle deg noe om låtene vi hadde spilt inn. Vi spilte inn så mange sanger,
og deler av sanger som folk enda ikke har hørt, at det sikkert er nok til
haugevis med nye album. Det er ting som vi spilte inn mot slutten som ikke
engang jeg selv har hørt enda.
– Hadde
dere som band fokus på hvordan dere ønsket å høres ut nå som 70-tallet og den
større sounden var over dere? Sounden til The Jimi Hendrix Experience hadde
tydelig forandret seg siden de første albumene. Dere var tightere og mindre
eksperimentelle. Låter som “Ezy Ryder” og “Izabella” er gode eksempler på det.
Var de to sangene som jeg nevner gode eksempler på hvor dere ønsket å ta
musikken til The Jimi Hendrix Experience?
– De er gode eksempler på sounden vi var ute etter, ja, og som ville blitt
sounden vår ut over 70-tallet hadde ting vært annerledes. Eddie Kramer har
gjort en veldig bra jobb med å mikse låtene etter Jimi Hendrix sin bortgang og
det er nok fordi han var tilstede da vi spilte mye av dette inn.
– Etter
at Hendrix døde så har du tatt aktivt del i alle ting Jimi Hendrix. Du har tatt
del i album, dokumentarer og ikke minst de suksessfulle «Experience Hendrix»
turneene. Har det alltid vært viktig for deg å holde flammen levende? Du var jo
en stor del av både livet og musikken hans!
– Det er viktig for meg å holde flammen i live, både for min egen del og for
Jimi Hendrix sin del. Jeg ser fram til disse turneene hvert år og de går som
regel veldig bra. Mange av artistene som er med og spiller på Experience
Hendrix-turneene vokste opp med Jimi Hendrix som idol og inspirasjon, så det er
utrolig gøy for dem å få lov til å ta del i showene. Det er utrolig viktig for
meg siden jeg var en del av musikken som vi skapte sammen. Musikken vår var
levende da og vil fortsette å være levende så lenge folk lytter til den og
spiller den. Det vil aldri komme en ny Jimi Hendrix. Han var original og
autentisk.
– Dette har vært en stor ære og til slutt så lurer jo vi her borte i Europa på om du kommer hit med «Experience Hendrix» turneen?
– Vet du, jeg har spurt om akkurat det du spør om flere ganger. Ofte svarer de at de ikke helt vet om det ville kunne la seg gjøre på grunn av logistikken. Vi er ikke bare et enkelt band. Vi er over tjue folk med utstyr på den scenen hver kveld som skal forflyttes fra by til by, så det er en stor utfordring å få det til. Jeg kan love dere at jeg skal fortsette å mase på dem om å få oss over til Europa.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019