Egentlig skulle Biffy Clyro ha sluppet sitt nye album ”A Celebration Of Endings” i mai, og planen var å snakke med frontmann Simon Neil om dette i detalj. Nå gjorde Corona-situasjonen at skiveslipp ble utsatt til august, så da handlet praten istedet om karantene og savn, om Rush og Neil Peart, om den nye singelen ”Tiny Indoor Fireworks” og om hvordan tekstene hans plutselig har fått en helt ny betydning.
Tekst: Geir Amundsen
– Hei hei, Simon her! Går det bra?
– Jada, alt vel her! Du og jeg har faktisk møttes før, vi gjorde det første intervjuet med Biffy Clyro som noengang var på trykk i norsk presse.
– Ah! Var det den gang vi spilte på den lille klubben under Rockefeller? Du med det lange mørke håret?
– Ikke så langt lenger, men ja! Imponerende hukommelse! Du og jeg og Ben (Johnston, trommer) satt backstage og skravla og pilsa inntil turnemanageren deres nærmest kom og dro dere med opp på scenen på John Dee!
– Haha, ja, jeg husker det! Gode tider! Det var starten av vårt nå langvarige forhold til deres vakre land, så takk for fine ord, vi er evig takknemlige!
– Ja, dere har vært her ofte! I følge setlist.fm har dere spilt 29 konserter i Norge! (Sjekk hvor her!)
– Seriøst?! Det er i såfall mye mer enn vårt eget hjemland – jeg tror vi har gjort syv konserter i Skottland i samme tidsrom!! Håper dere ikke er lei av oss, for vi er ikke ferdige med dere!
– Langt ifra! Så hvordan går det med dere på andre siden av Nordsjøen? Storbritannia er veldig hardt rammet av Corona, med en dødelighet som er ti ganger høyere enn her i Norge.
– Det skyldes en ledelse som var altfor sene med å reagere, vi har dessverre en statsminister som man ikke kan stole på. Han har brukt all tid på å prøve å få folk til å mistro ekspertene og vitenskapsmennene og statistikken. Jeg er ganske stolt over at den skotske ministeren, Nicola Sturgeon, har vært vesentlig mer handlekraftig enn Boris. Og det er jo samme problem i USA. Av en eller annen grunn tok verken britene eller amerikanerne denne trusselen alvorlig før det var altfor seint. Det var som om vi trodde at dette ikke ville ramme oss. Det er sjokkerende, nå har over 21000 dødd her i Storbritannia (pr 29.april), og vi sliter virkelig for tiden. Hadde vi bare hatt ledere som gjorde som dere i Norge, som har håndtert dette på et fornuftig vis, og vist landets befolkning respekt!
– Er du hjemme i karantene nå, eller kan du gå ut hvis du ønsker?
– Vi har lov til å gå ut for å få mosjon, eller for å gå på butikken. I løpet av et par uker er det meningen at det skal lempes på restriksjonene, slik at man i det minste kan få sett familie og venner. Så ja, det blir mye stirring i taket for tiden, men det heter jo felles skjebne, felles trøst. Når man føler seg ensom og trist på grunn av dette, så vet man at alle er i samme situasjon, og at vi skal komme ut av dette sterkere, både som individer og som samfunn, en sterkere verden. Det er hva vi må fokusere på nå.
– Så hvordan får Simon Neil dagene til å gå? Dette hadde jo vært den perfekte anledningen til å være kreativ hjemme og skrive låter, det er jo nesten synd at den nye skiva allerede er ferdig innspilt!
– Ja! Jeg vet! Og jeg hadde håpet å skrive masse da denne situasjonen oppsto, men jeg har bare ikke klart å finne noe kreativ inspirasjon enda. Mulig at det er fordi at vi bare sitter på skiva nå, og inntil den er utgitt, vil ikke hjernen min la meg gå videre? Den skulle egentlig blitt utgitt nå i mai, men det ble nødvendig å utsette den til i august på grunn av situasjonen. Men da skal den ut, uansett hva som skjer! Disse låtene har vært en del av mitt liv i et par år allerede, og det sliter på meg å ikke kunne dele de med verden. Så for tiden prøver jeg å få litt mosjon, spiller gitar, jeg mediterer, og jeg gjør en del akustiske opptredener på nett hjemmefra, kun for å spille litt for fansen siden vi ikke kan gjøre konserter. Jeg tror vi alle føler at vi kaster bort tiden og ikke har noen mening med hva vi gjør for tiden. Men det vil endre seg.
– Men du sysler jo med andre musikalske prosjekter utenfor Biffy?
– Ja, jeg har ett drone-prosjekt kalt Tippy Toes sammen med et par venner, og så har jeg et grindcore doom prosjekt ved navn Empire State Bastard sammen med en annen kompis, Mike Vennart (som også er Biffy Clyros live-gitarist).
– Hva behager? Grindcore doom?!?! Du??
– Åh jada! Noe a la Napalm Death, eller Cattle Decapitation, det er det som har inspirert oss. Jeg er ikke sikker på om jeg helt har noe sånt i meg, men det er i hvert fall der vi sikter. Så der har jeg noe å pusle med inntil videre. Om Biffy’s nye album ikke treffer publikum, så skal jeg være så underground som mulig inntil vi kan bli superstjerner, haha!
– Det er et kvantesprang fra grindcore til Biffy-låter som ”Re-Arrange”, eller ”Space” fra kommende skive!
– Haha, definitivt! Men det ville jo ikke vært noen vits i å lage Biffy-musikk på fritida uten resten av Biffy! Har du fått hørt den nye skiva vår, forresten?
– Ikke hele, men jeg har fått høre fem låter som har gått på repeat her de siste dagene, og det lover veldig bra!
– Takk for det!
– Det var én låt der som virkelig stakk seg ut for min del, og det var ”End Of”. Første gang jeg hørte den, forventa jeg nesten at Geddy Lee skulle komme inn på vokal etter det første minuttet.
– Hahaha!
– Og da er det betimelig å spørre; hvor store Rush-fans er dere egentlig?
– De er uten tvil ett av de største for oss. Etter at vi hadde forelska oss totalt i Nirvana, var det en venn av meg som sa at ’Dere som er en trio, kommer til å elske dette kanadiske bandet’. Og for å være ærlig, så har Rush vært et vært en av de viktigste inspirasjonskildene våre opp gjennom årene. Alle de mer progressive elementene i musikken vår kan du spore tilbake til Rush, eller til en viss grad til Fugazi, som vi også har hørt mye på. I starten tror jeg vi ønsket å være et band som Fugazi blandet med pompøsiteten og teknikken til Rush, ispedt inspirasjon fra band som Weezer og Nirvana. Men ja, Rush har vært veldig viktige for oss, og vi var alle sønderknuste da Neil Peart døde i januar. Han var en av de mest innovative trommeslagere og en av de beste tekstforfattere verden noensinne har sett, og det er utrolig trist at han nå har forlatt oss.
– Ja, han kommer til å være savnet lenge.
– De siste 10-15 årene har vi mistet så utrolig mange ikoner som vi aldri kommer til å se maken til. Folk som Prince, Lemmy, Chris Cornell og Bowie. Artister som vi hørte på da vi vokste opp og som er grunnen til at vi driver med rock den dag i dag. Man innser hvor fort tiden går når alle disse fantastiske artistene som har inspirert oss i alle år plutselig bare forsvinner, en etter en.
– Biffy Clyros nye skive ”A Celebrations Of Endings” (anmeldt her!) er utsatt til august, men i mai slipper dere en ny singel, hva enn det begrepet betyr i disse dager. Hva kan du fortelle om ”Tiny Indoor Fireworks”?
– Det er ofte tøft for et band når den første singelen som slippes til publikum ikke representerer skiva vi har lagd. Og for meg er ”Tiny Indoor Fireworks” den mest energiske, lystige rockelåta vi har på skiva, og det var ganske innlysende at det skulle bli en singel, hva faen det skal bety i disse dager, som du sier! Det er vel det nærmeste vi kommer til å lage en gøyal poplåt, vil jeg tro. Vanligvis er låtene vår mer intense, men i den situasjonen verden er i nå, så er jeg glad for at vi slipper en låt som kanskje kan gjøre folk litt gladere til sinns. Jeg skulle gjerne sluppet to låter på en gang – en lystig poplåt og noe mer intenst til å balansere det. Jeg synes det er litt vanskelig å snakke om den ene låta når den er så annerledes enn skiva som kommer, men du vet hvordan dette bandet låter. Den låta som jeg gleder meg mest til du får høre, er siste spor på skiva, som heter ”Cop Syrup”. Den er rundt syv minutter lang, nesten en punkrocklåt, som glir over i et cinematisk orkestralt parti. Det er nok den låta jeg er mest stolt over på skiva, den som tok meg lengst tid å lage. Så ja, jeg kan nesten ikke vente til fansen får høre alle disse sangene samlet, for jeg ønsker å lage et bra album. Det er derfor jeg skriver låter, for å kunne gi ut et album, ikke en singel. Og da føles det feil når en låt blir tatt ut av konteksten og presentert på egen hånd. Jeg vet at noen vil sikkert elske den låta, mens andre vil hate den. Men jeg håper at folk kan vente med å dømme oss inntil de har hørt skiva.
– Hva gleder du deg mest til å gjøre når vi er ferdige med hjemmekarantenen og isolasjonen?
– Det er nok å kunne møte familien, mine nevøer, og å kunne treffe Ben og James fra bandet. Nå har jeg ikke truffet de på seks uker, og det er det lengste vi har vært fra hverandre i de atten årene vi har kjent hverandre – vanligvis treffer vi ukentlig uansett. Men for å ekspandere svaret litt, så håper jeg at samfunnet og menneskeheten vokser på dette, vi må ta dette som en lærepenge, for hvordan vi kan endre ting og komme oss fremover, spesielt her i Storbritannia og i USA, hvor de prøver å verdsette økonomien fremfor folks liv. Jeg vet at økonomien er viktig, men inntil vi har kontroll på viruset, mens folk fortsatt dør, så synes jeg ikke det bør være noe å diskutere en gang. Så når vi kommer ut på den andre siden av dette, så håper jeg folk husker hvor mye vi savnet hverandre, og at folk husker det viktige arbeidet som helsepersonellet og andre har lagt ned i krisetidene. Dette er menneskene som har hindret verden i å bikke totalt over. Det er hva vi bør verdsette! Jeg føler også at for første gang siden de sosiale mediene startet for 12-15 år siden, så blir de nå brukt på en riktig, positiv måte. Det er ikke så mye negativitet på Facebook og Twitter og Instagram for tiden, folk bruker det heller til å faktisk kommunisere, til å fortelle hva de føler og til å holde kontakten med sine kjære. Jeg håper vi kan opprettholde denne positiviteten og huske hva vi savnet, og få et nytt nivå av bevissthet. Det er bare når du ikke har det lenger at du innser hva du setter pris på. Men på et personlig nivå kan jeg ikke vente til å komme ut og spille musikk igjen, jeg kan ikke vente med å komme til Norge! Nå har jeg ikke lov! Det skal bli så godt å kunne klemme hverandre fysisk igjen! Jeg prøver å fokusere på det positive for å komme gjennom dette, og det håper jeg at du også gjør.
– Er det noen av dine låter eller tekster som vil få en ny mening for deg neste gang du synger den?
– Ja! Mange av de, spesielt fra denne nye skiva, ikke minst tittelen, ”A Celebration Of Endings”. Det er fem eller seks låter her som handler om å føle at man kommer til slutten av noe i samfunnet. Måten USA har vært på i det siste, med Donald Trump, eller med Brexit her, jeg føler at det er spikeren i kista for den gamle tankemåten. Jeg håper vi har kommet til slutten av det. Tekstene handler om at vi måtte komme oss gjennom dette med en positiv innstilling, og lære oss å ta vare på miljø, ta vare på hverandre, ta vare på de som er dårligere stilt enn oss selv. De siste fem-ti årene har det helt kommet i bakgrunnen. Bare noe så grunnleggende som å være vennlig mot naboen din, vise medfølelse eller bare vanlig høflighet! Slike egenskaper har visnet hen i løpet av disse årene. For meg handlet skiva egentlig om å starte på nytt – men nå? Jeg hadde jo ikke forventet en situasjon som denne da jeg skrev tekstene. Låta ”Instant History” handler om å ta alt man har lært, bruke det og gå fremover, og det er enda mer treffende i disse dager. ”End Of” – Rush-låta di! – handler om å komme til slutten av noe man verdsetter høyt. Den handlet egentlig om å avslutte et forhold og gjøre noe positivt ut av en vond situasjon. Og det er hva vi er nødt til å gjøre nå, både på et personlig og et globalt nivå. Så ja, nesten alle låtene her har fått en ny betydning for meg! Det er ikke uvanlig at en låt endrer mening etter noen år og du har opplevd mye underveis, men dette er første gang en hel skive har fått en helt ny betydning før vi har rukket å slippe den engang!
– Takk for at du tok deg tid til en prat, Simon, og la oss fortsette denne samtalen i løpet av sommeren når det er på tide å slippe ”A Celebration Of Endings” løs i verden!
– Takk selv, og absolutt, det gjør vi! Jeg gleder meg som en unge til du får høre hele skiva. Ta vare på deg selv, broder, så ses vi på den andre siden!